NEKROLOGENS POLITIKK

En av det 20. århundrets største frigjøringskjemper har gått bort og en hel verden av statsledere er som statsminister Erna Solberg skriver i søndagens Aftenposten i «dyp sorg». Det er i alle fall det hun skriver i sitt minneord. Det hører med til nekrologens særegne sjanger, men også til nekrologens politikk.

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor.

I vårt moderne samfunn som opererer med et til dels fiktivt skille mellom politikk og religion, forbindes gravtalen derimot med det siste. Presten er hovedforvalteren av denne talesjangeren i det norske samfunn. Men med jevne mellomrom skriver kjente norske politikere minneord eller gravtaler, slik Solberg gjorde for Mandela på søndag. I likhet med det gamle Hellas gir denne sjangeren en anledning for politikeren til å retorisk sett å sole seg i glansen av moralske storheter som har avgått med døden og som skal hedres. Det var ikke uten grunn at store politikere dro i flokk og følge til Sør-Afrika i uken som gikk. For minnemarkeringer gir en sjelden anledning for politikere til å vise seg frem (derav epideiksis) uten å måtte forholde seg til politiske realiteter. Derfor gir et minneord som søndagens innlegg fra statsministeren en anledning til å retorisk skrive seg opp i en moralsk uproblematisk sfære hvor alt det gode hedres – høyt hevet over politiske realiteter for hennes eget parti Høyre. Solberg får lovprise Mandela og alle nordmenn som kjempet hans sak, blant annet kirken.

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Når politikere går inn i denne rollen settes politiske interesser unngåelig i spill. Der hvor Aftenposten på prisverdig vis den siste uken har problematisert ulike former for norsk støtte av apartheidregimet, lovpriser Erna Solberg norsk motstand mot det samme regimet uten å nevne problemene med ett ord. Og der hvor Aftenposten tydeliggjør partiet Høyres motstand mot boikotten Nelson Mandela og Desmond Tutu ba om, fremhever Erna Solberg sitt solidariske skolebesøk i Tanzania for Operasjon Dagsverk i 1985. Politiske realiteter tildekkes med moralske kvaliteter.

Denne tildekningen skjer desto mer effektivt gjennom Erna Solbergs penn fordi vi ofte glemmer hvordan politikk og maktkamp spiller problematiske roller i rituelle kontekster som et minneord. Og tildekningen understøttes av den unisone enigheten om Mandelas storhet. Lovprisningen av Mandela fortrenger et politisk traume som Aftenposten har bragt frem i lyset: Norge smurte apartheidstaten med olje. Og partiet Høyre gikk med regjeringsmakt gjennom 1980-tallet i front for å motarbeide en boikott historikere i dag slutter seg til som en av hovedårsakene til apartheidregimets fall (Aftenposten 13.12.13).

Gjennom nekrologen utøves en særegen politikk. Den er bare så lett å miste av syne i all den moralske lovprisningen.

POLITIKERFORAKT OVERFOR VITENSKAPEN

Hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter?

I sitt klassiske innlegg om verdifrihet innenfor samfunnsvitenskapene foreskrev sosiologen Max Weber på 1920-tallet en arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk som fremdeles har bred tilslutning: Politikere skal bestemme formålet med politikken, forskerne skal vise hvilke midler politikerne har til rådighet og hvilke konsekvenser de kan ha. For at denne arbeidsdelingen skal virke, er vi avhengige av at politikerne tar forskernes meninger på alvor ved å gå inn i argumentasjonen deres på en redelig og gjennomsiktig måte. Gjennom valgkampen og etter den siste tidens regjeringsforhandlinger har vi sett tendenser til det motsatte. Politikerne har ikke møtt forskernes motforestillinger med saklig argumentasjon, men med generelle avvisninger og unnvikelser.

Før valget ble Høyre konfrontert med masteroppgaven fra Norges Handelshøyskole som viste at kutt i formuesskatt i liten eller ingen grad ville stimulere til gründeres verdiskapning. Først karakteriserte Erna Solberg masteroppgaven som en «studentrapport». Deretter hevdet hun at utvalget av bedrifter som lå til grunn for studien ikke var godt nok.

Hun sa at man med utvalget «har valgt vekk ganske mange eksisterende familiebedrifter» uten å informere om hvor mange dette dreide seg om. Der hvor studien tallfestet et omfattende og arbeidskrevende materiale, unnlot politikeren å tallfeste noe som helst. Hun betvilte studiens grunnlag med vage, generelle påstander. Til alt overmål avbrøt hun selv intervjuet om saken på NRK før journalisten var ferdig med å stille spørsmål. Sakens innhold ble ignorert på direkten.

Etter regjeringsforhandlinger har vi sett utspill fra forskere som advarer de blåblå mot å styrke kontantstøtte av hensyn til integrering, kutte i pappapermen av hensyn til likestilling eller stenge folks innsyn i skattelistene for å unngå skatteunndragelser. Det er prisverdig forskningsformidling som bidrar til å sakliggjøre og løfte det offentlige ordskiftet. Men hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter? Etter mitt skjønn burde det være politikernes plikt som en del av den samfunnsmessige arbeidsdelingen mellom vitenskapen og politikken. Det betyr på ingen måte at forskere skal diktere politikken. Politikerne må være de som beslutter ut fra det Weber kaller «subjektive verdidommer».

Det kan også hende at politikerne vil trosse forskernes advarsler om negative konsekvenser fordi verdier som «valgfrihet» eller «personvern» er viktigere for dem. Men jeg har til gode å se særlig mange politikere som er ærlige på når de trosser faglige råd og hvilke ubehagelige konsekvenser det kan ha, selv om politikerne unektelig er ansvarlige for dem.

Trykket i Dagsavisen 5. november.

OM Å FRI SEG FRA FØLELSEN

«Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at det er en slags revolusjon på gang her,» skrev Simen Ekern i fredagens Morgenbladet etter at pave Frans «for første gang i verdenshistorien» skrev et avisinnlegg i italienske La Repubblica.

For de av oss som har arbeidet med katolske kirkehistorie i Latin-Amerika, og i særdeleshet pave Frans sitt hjemland Argentina, er det ikke vanskelig å fri seg fra den eskatologiske følelsen av at vi står foran en katolsk eller guddommelig omveltning med pave Frans i pavesetet. For den følelsen er det en del av oss som aldri har fått etter pavevalget.

Vi har ennå ikke solide holdepunkter for at pave Frans vil endre den katolske kirke i teologisk eller kirkerettslig forstand. Det er foreløpig lite som indikerer at paven har brutt med sin fortid der han sammen med en generasjon argentinske kirkeledere unnlot å kritisere eller avlegitimere et militærdiktatur og dets menneskerettighetsbrudd. Hans taushet var et talende eksempel på hvordan majoriteten av kirkelederne reagerte, i skarp kontrast til de biskoper, prester og ordensfolk som risikerte livet eller måtte bøte med livet for sin kamp mot undertrykkelsen.

Da den forrige paven fikk sin Twitter-konto slo journalister også opp den hendelsen som en stor begivenhet, slik Ekern fremstiller pavens ferske avisinnlegg som en viktig hendelse. Men utover i Ekerns kommentar fra Roma får vi ikke noe særlig mer substansielt enn kommentatorens egen følelse.

For de av oss som er oppriktig interessert i nyheter om den katolske kirkes utvikling blir personlige følelser og fornemmelser litt tynt – selv når de kommer fra selveste Roma. Kanskje ikke kirkens institusjonelle sentrum gir den beste utsikten til kirkens liv?

 

HVA KAN TRUE BIBELEN?

I et land som Norge ser det ut til folk blir lite eksponert for en sakral, religiøs omgang med Bibelen. Kirkegang holder seg stabilt lavt. Kanskje fører religiøse endringsprosesser til at den spådde relativiseringen skyter fart, men den digitale utviklingen ser ikke ut til å bremse den. Snarere tvert imot. Relativiseringen av Bibelens status kan akselerere i den delen av verden som påvirkes aller mest av digitale medier.

Bibelens status kan ikke holdes oppe gjennom det spesielle med at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker som finnes, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi det er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internett.

Med digitaliseringen av tekst på internett har skrift løsrevet seg fra bokas form, og dette kan se ut som en av de virkelig store truslene mot Bibelen. Men her står ikke teknologien mot Bibelen, det tekniske mot det naturlige eller det kunstige mot det organiske. For allerede Bibelen er et produkt av teknologien. Det er snarere på høy tid at vi får øynene opp for boken som teknologi, og dermed også Bibelen som teknologi. Kanskje er det mer sakssvarende å omtale Bibelen som en semiotisk maskin enn som et levende ord?

Digitaliseringens store fordel er at det blir tydeligere for oss hvordan skrift i seg selv er et medium som produserer avstand fra oss selv og ikke er en ren kanal for våre tanker eller noe naturlig menneskelig. Telegrafien ga nye muligheter for transport av det skrevne ordet. Deretter kom telefonen som transporterte det hørte ordet, dernest kinoen og fjernsynet som kunne sende bilder på tvers av avstander. Med internett kombineres alt dette i ett medium. Internett er ikke den første trusselen mot Bibelen, men en ny trussel som har ligget og ventet mot slutten av en lang historisk etappe med oppturer og nedturer for Bibelens status og posisjon i vestlig kultur.

Utdrag fra kronikk på PluRel-bloggen, publisert 20. juni 2013.

KRISE FOR KIRKEN OGSÅ UTENFOR VESTEN

Biskop Bernt Eidsvigs påstand om at krisen i Den katolske kirke nå er i  Vesten er kontrovorsiell i ikke-vestlige land.

Fra katolske presteseminarer, katolske menigheter og katolske klostre i Latin-Amerika har jeg hørt noe ganske annet. Pavene etter Paul VI sitt pontifikat fra 1963 til 1978 har systematisk forbigått grenen av modige forsvarere av menneskerettighetene under diktaturene på kontinentet. I stedet har den katolske frigjøringsteologien, som var et uttrykk for de fattiges kirke, blitt motarbeidet, marginalisert og sogar sensurert. Fra å være en spydspiss i kampen for menneskerettigheter, har kirken stoppet reformene den selv satte i gang under konsilprosessen etter Det annet Vatikankonsil (1962-65).

Det er nettopp denne aktive motarbeidelsen av de katolikker som har gått lengst i forsvare de fattige, som utgjør den alvorlige krisen til Den katkolske kirke i den tredje verden.

En million latinamerikanere forlater Den katolske kirke hvert eneste år i Latin-Amerika. Kanskje inviterer det også til ettertanke for katolske kirkeledere som Eidsvig?

Trykket i Aftenposten 16. april 2013.

EN NY KATOLSK VÅR I LATIN-AMERIKA?

Hvert år forlater om lag en million mennesker Den katolske kirke i Latin-Amerika. Kan valget av historiens første latinamerikanske pave stoppe masseutvandringen?

Det har vært mange gledesscener fra Argentina de siste dagene etter valget av argentineren Jorge Bergoglio som ny pave. Bergoglio kommer fra kontinentet med flest katolikker i verden. Men oppslutningen om Den katolske kirke er i nærmest fritt fall. Hva kan valget av Bergoglio bety?

Det er et åpent spørsmål om den nye paven vil bety noe som helst, selv om valget av en ikke-europeisk pave er historisk. Ser man på den religiøse bevegelsen som har vært den største trusselen for katolsk hegemoni i Latin-Amerika i nyere tid, har den ikke vært avhengig av én samlende religiøs leder som paven. Tvert imot har pinsevekkelsen spredd seg gjennom personlig kontakt mennesker i mellom. Pinsevekkelsens form for vekst indikerer at det spiller mindre rolle hva slags personlighet og appell en pave i Roma har, enn hvilke religiøse endringer som skjer i et nabolag gjennom venner og bekjente.  Samtidig som Den katolske kirke har en enorm og nesten allestedsnærværende organisasjon, er likevel prestetettheten liten. Mens det er flere tusen mennesker for hver katolsk prest, har pinsevekkelsen pastorer på hvert gatehjørne. Mens katolske prester må ha seks års utdanning og utdanner seg til å bli en lærd elite blant folk, utdanner aldri de fattige pastorene seg ut av folkeligheten som mye av deres appell er avhengig av. De trenger ganske enkelt ingen utdanning eller godkjenning for å starte en pinsekirke. Dermed sprer pinsevekkelsen som ild i tørt gress over kontinentet, til og med langt inn i Den katolske kirke.

Den katolske formen for pinsevekkelse, såkalt Katolsk Fornyelse, kan sies å være en av de store kreative nyvinninger innenfor latinamerikansk katolisisme – ved siden av frigjøringsteologi. Mens den katolske pinsevekkelsen dyrker det karismatiske og personlige forholdet til jomfru Maria og den kristne Gud, har frigjøringsteologien dyrket den politiske kampen som utfoldelse av kristentroen. Mens katolsk fornyelse har nådd de store massene i Latin-Amerika, nådde frigjøringsteologien en liten og likevel betydelig minoritet. De fleste av presidentene i det siste tiårets venstrevind i Latin-Amerika, med brasilianske Lula da Silva som den mest fremstående, har hatt en tilknytning til frigjøringsteologien. Kjente frigjøringsteologer har fungert som politiske rådgivere for venstreregjeringene, som Frei Betto i Brasil som gikk i bresjen for Bolsa Familia-programmet i Brasil – et program som har redusert fattigdommen i betydelig grad. Den nyvalgte pave har imidlertid ingen forbindelse til disse kanskje to viktigste katolske bevegelsene i nyere tid. Frans I representerer snarere det gamle og konservative som har styrt Den katolske kirke gjennom de siste fire tiårene.  Dermed mangler han trolig de impulsene som skal til for å sette i gang store reformer – som kunne bidratt til å gjenerobre katolisismens tapte terreng i Latin-Amerika.

Den katolske fornyelsen kunne favnet alle de som slutter seg til de mangeartede pinsekirkene, mens den katolske frigjøringsteologien kunne appellert til den voksende og godt utdannede latinamerikanske middelklassen som føler seg fremmedgjort overfor de konservative biskopenes angrep på moderne ideer og sosialdemokratiske regjeringer. Med argentineren Bergoglio har Latin-Amerika trolig fått en pave som kommer til å lede kirken – som om den skulle vært ledet av en dypt konservativ europeer.

Trykket i Verdens Gang 19. mars 2013.

PAVENS ROLLE UNDER DIKTATURET ET TALENDE EKSEMPEL

Valget av Jorge Bergoglio som ny pave har aktualisert spørsmålet om Den katolske kirkes rolle under militærdiktaturet. For Bergoglios rolle under diktaturet var ikke enestående. Den var tvert imot talende for katolske lederes skjebnesvangre valg i en prøvelsestid for kirken.

Aktualiseringen av Bergoglios rolle har skjedd med utgangspunkt i bortføringen, fengslingen og torturen av to jesuitter. Om Bergoglios beslutning om å ta de to prestene ut av tjeneste i slummen på dette tidspunktet, var en bevisst eller uintendert grunn til at Jalics og Yoirio ble bortført kan vi ikke være sikre på. Vitneutsagn står mot hverandre, og det er flere uforklarlige forhold som gjør det vanskelig å trekke konklusjoner.

Det vi derimot vet mer om er Bergoglios generelle strategi under militærdiktaturet. Denne strategien var representativ for de fleste av de katolske kirkelederne. Det er nettopp de som valgte denne strategien senere har blitt forfremmet til mektigere posisjoner. De er talende eksempler på hvorfor Den katolske kirke som helhet i Argentina aldri ble den sterke motkraften til diktaturet, slik kirken var det i andre latinamerikanske land under den kalde krigen.

Den pavelige utsendingen Pio Laghi ble en god venn av admiral og kuppmaker Massera. De nære maktrelasjonene sikret Laghi unik kjennskap til begivenhetenes gang i Argentina.

USA ble informert om de militæres planer om kupp 17. Mars 1976 via sin ambassadør. Den politiske støtten fra USA var imidlertid ikke tilstrekkelig. Generalen ønsket også et klarsignal fra kirken. Natt til 23. mars 1976 tok biskopene Tortolo og Bonamín imot generalene Videla og Agosti i sitt bispesete i Buenos Aires. Få timer senere dukket de samme generalene opp på argentinsk TV og radio. Militærkuppet hadde fått sin kirkelige velsignelse.

I ukene som fulgte ble sosialt radikale katolske katekister, seminarister, nonner og prester fengslet og flere av dem drept. 10. mai 1976 var alle de argentinske biskopene samlet for første gang siden kuppet.

Møtet åpnet med at hver enkelt biskop fortalte om forholdene i sitt bispedømme. En stor gruppe biskoper kunne redegjøre for forsvinninger, drap, tortur og fengslinger. Andre biskoper betvilte innholdet i beskrivelsene.

Det ble lange diskusjoner gjennom de neste dagene. 13. mai stemte flertallet på bispekonferansen mot offentliggjøring av et dokument som inneholdt beretninger om kidnapping, likvidering og forsvinninger i de enkelte bispedømmene. Dermed måtte konferansen forfatte et nytt dokument, som flertallet kunne samle seg om. For hver korreksjon, ble den kritiske tonen mot militærjuntaen dempet. Til slutt var alle påstander om  overgrep fjernet. I stedet sørget majoriteten av biskopene for at dokumentet uttrykte forståelse for regimets fremgangsmåter. Biskopene var tause om det som pågikk, men ga regimet likevel en doktrinær legitimitet. Biskopene skrev at i søken etter det juntaen kalte for ”den nødvendige sikkerheten” blandet den ”de sjenerøse bestrebelsene, i bunn og grunn ofte kristne, for å forsvare rettferdigheten, de fattigste og de stemmeløse” sammen med ”den politiske subversjonen, marxismen og geriljaen”. Dokumentet fra 15. mai ble vedtatt med 51 mot 10 stemmer.

Kunn åtte dager senere ble jesuittene som var under den nåværende pave sin bekyttelse, fengslet av de militære. To uker senere, den 4. august, ble biskop Angelelli ble drept ble drept i en iscenesatt bilulykke av regimet. Han var en av de 10 som hadde stemt mot biskopenes slutterklæring.

Spørsmålet var om hendelsene ville føre til at kirken fordømte overgrepene . Men nei: En øredøvende stillhet fra kirkens øverste ledere fulgte i kjølvannet av Angelellis død: Ingen offentlig kritikk og ingen krav om etterforskning.

I 1977 ble Jimmy Carter valgt til ny president i USA, og menneskerettigheter kom på agendaen. Carter ville bruke Laghi til å presse juntaen, men Laghi holdt igjen. Han fastlo at at de argentinske generalene kjente til menneskerettighetsbruddene som ble begått under deres ledelse. Å nevne dette for dem ville bare være å “strø salt i sårene deres”, sa Laghi.

De fremste argentinske biskopene ville verken ta imot besøk fra Mødrene på Mailplassen eller snakke om forsvinningene i offentligheten. Og da Mødrene på Maiplassen i 1979 endelig hadde fått audiens hos paven, ble møtet avlyst i siste sekund. Pio Laghi hadde gitt paven beskjed rett før møtet om at Mødrene var kommunister.

For å forstå pavens holdning til diktaturet, er denne beretningen om biskopene og Pio Laghis handlinger helt avgjørende. Pave Frans I var ikke alene i sin fortielse av ugjerningene i Argentina. Han var snarere representativ for Den katolske kirke som helhet i landet. Slik sett var valget av Bergoglio et treffende valg. Man valgte en mann fra den toneangivende majoritet blant kirkelederne i Latin-Amerika som beholdt sine posisjoner gjennom diktaturene – en representativ mann for kirkens lederskap i en tragisk epoke av Argentinas nyere historie.

Trykket i Vårt Land 27. mars 2013.

TVETYDIGHETENS PAVE

 

Han er en mann av få ord som har beveget seg nærmest lydløst oppover i det katolske hierarkiet i Argentina. Pave Frans I er en fascinerende og samtidig urovekkende figur.

Sist søndag holdt den nye paven sin første preken på Petersplassen foran mer enn 150.000 mennesker. – En liten dose nåde gjør verden mindre kald og mer rettferdig, sa paven.

At pave Frans I som har vært en ledende figur i en kirke som i årtier har forkynt nåde fremfor rettsoppgjør og rettferdighet stiller pavens første søndagspreken i et problematisk lys. For paven var selv blant biskopene som i 8. september 2000 ba om tilgivelse for kirkens medvirkning i ugjerningene under militærdiktaturet fra 1976 til 1983. Det var på høy tid, mente mange argentinere. Men bønnen fra kirken om tilgivelse inneholdt ingen konkrete løfter om at kirken skulle åpne arkiver som kunne hjelpe familier til å finne igjen sine forsvunne barn eller ofre for diktaturet. I tillegg fordømte kirken volden under diktaturet, både fra de militære og fra de som øvet væpnet motstand mot regimet.

Den nåværende pave synes å være en representant for denne kirkelige strategien. For samtidig som den daværende biskop José Bergoglio har vært tydelig på at sannheten fra «den skitne krigen» i Argentina skal frem, også overfor sine venner i militæret, har Bergoglio vært motvillig til å gi detaljer om sin og kirkens rolle. Ifølge menneskerettsadvokaten Myriam Bregman ville ikke Bergoglio vitne formelt om sin rolle i bortføringen av presten Orland Yoirio og Fransisco Jalics i 2010. Dermed måtte advokatene insistere på at Bergoglio skulle komme med en forklaring, ettersom det var snakk om forbrytelser mot menneskehten. Bergoglio valgte en middel vei: I stedet for å levere en skriftlig forklaring til rettsapparatet i tråd med de formelle prosedyrer, tilbød Bergoglio en muntlig forklaring på kirkelig grunn, inne i katedralen. Hva var grunnen til at kardinalen nærmest måtte presses til å vitne om sin rolle under diktaturet?

9. oktober 1999 deltok Bergoglio i tilbakeføringen av liket til frigjøringsteologen og presten Carlos Múgica til den fattige bydelen der hvor Mugica arbeidet som prest. Han ledet bønnen for Múgicas sjel, for de som sto bak likvideringen av presten i 1974 og for de som var «tause medskyldige» i den argentinsk kirke og samfunn – og høstet voldsom applaus. Dette skjedde på samme tid som Bergoglio kirkens øverste leder i Argentina hadde likestilt volden fra diktaturet og fra den væpnede motstanden, under navnet «geriljaene». Men var én mann i kirken som hadde utrettet mye for å motivere katolsk ungdom til å ty til vold mot militærregimet, var det nettopp presten Múgica. Jeg har selv etter samtaler med den tidligere lederen i Montoneros-geriljaen, Mario Firmenich, fått bekreftet at Múgica var den viktigste åndelige inspirator for kjernen av katolske studenter som grunnla geriljaen. Dette var en bygerilja som med sine målrettede sabotasjeaksjoner bidro til at demokratiet ble gjeninnført i 1973 og militærregimet kraftig svekket.

Mens den nåværende pave altså flere tiår senere har hyllet jesuittpresten Mugica som martyr, var det ingen hyllest til Mugicas sosiale engasjement i tiden før drapet da Bergoglio var hans overordnede. Og samtidig som Bergoglio dyrket Mugica som en martyr, fordømte han den samme geriljabevegelsen som Mugica var med å bygge opp gjennom oppildning til kamp med katolske og teologiske argumenter. Retten til væpnet opprør mot et tyrannisk regime var da også etablert katolsk sosiallære, og radikale katolikker tok med presten Mugica den praktiske konsekvensen av sosiallæren. Hvordan kunne da Bergoglio og de andre biskopene fastholde at volden fra motstandsbevegelsen var like ille som volden fra militærregimene?

Tvetydig var også Bergoglios rolle da erkebiskop Storni fikk anklager om seksuelt misbruk av elever ved katolske skoler ned i 14-årsalderen. Erkebiskopen dro umiddelbart til Vatikanet og viste seg ikke i Argentina igjen, før paven ba ham om å reise tilbake for å møte i retten. Bergoglio ble spurt av journalisten Olga Wornat om han kom til å støtte Storni sin kamp for frifinnelse. Han svarte at «må rettferdighet skje» («que se encargue la justicia»). Senere fant samme journalist ut at Bergoglio og de andre biskopene hadde skaffet advokater til sin siktede kollega Storni. Gjennom betalte advokater fikk erkebiskopen en økonomisk støtte ofrene bare kunne drømme om.

– Frans av Assisi var en mann av fattigdom og av fred. Hvordan ville jeg ikke like en fattig kirke for de fattige, sa paven som begrunnelse for sitt valg av navn som pave.

Og Bergoglio har vært kjent for askesen og enkelheten blant fattige i Argentina. Han har nektet å bli kjørt av privatsjåfør og heller gått til beins. Han har insistert på å bo i en enkel leilighet i stedet for i det overdådige erkebispesetet. Og han har ikke videreført tradisjonen med at folk skal knele for ham og kysse ringen hans som biskop. Noe av denne solidariske livsstilen har han delt med 1970-tallets frigjøringsteologer som ga avkall på sin trygge middelklassetilværelse for å bo med de fattige i slummen, noe som ble brukt mot dem i avhør da de ble fenglset og torturert. Men Bergoglio utsatte seg ikke for dette på 1970-tallet, på en tid da en slik solidarisk livsstil var farlig og kunne ende med døden i et torturkammer. Var det tilfeldig? Han var på den tiden heller ingen kritiker av verken militærregimet eller de voldsomme klasseskillene. Hvorfor ikke?

Først på 1990-tallet, under presidentene Carlos Menem og og Fernando de la Rúa, begynte Bergoglio å kritisere klasseskillene – en kritikk som tidligere hadde vært assosiert med frigjøringsteologien. Denne rollen som de fattiges talerør er altså forholdsvis ny for en den argentinske presten som har innehatt lederposisjoner i en innflytelsesrik kirke siden 1973. Samtidig har Bergoglio vært en arg kritiker av venstreregjeringene som faktisk har omfordelt fra de rike til de fattige i Argentina, regjeringene ledet av Nestor og Cristina Kirchner. Dermed har han spilt en tvetydig politisk rolle, ja, mange vil si selvmotsigende.

Dette er selvmotsigelser som ser ut til å følge Den katolske kirke på en måte som til og med bringer personer oppover i hierarkiet til enda mektigere lederposisjoner. For det er selvmotsigelser som de katolske kardinalene ikke ser, men tvert imot betrakter som koherent kirkepolitikk. Derfor har også Jorge Bergoglio blitt forfremmet til Kristi stedfortreder på jorden.

Trykket i Ny Tid 23. mars 2013.

DE FATTIGES TALSMANN?

Noe av det første Bergoglio gjorde som leder for jesuittene var å fjerne jesuitter fra innflytelsesrike læreposisjoner fordi de underviste i frigjøringsteologien.

I fredagens Dagsavisen slås det fast i en artikkel om den nyvalgte paven at han «har hele tida som prest, kardinal og erkebiskop i Buenos Aires-forstaden La Plata talt de fattiges og utstøttes sak». Er det å tie om militærdiktaturets overgrep ensbetydende med å tale de fattiges sak?

Kontroversene rundt den nye paven har aktualisert det flere i Argentina i en årrekke har kritisert argentinske biskoper for: De tiet om menneskerettighetsbrudd under militærdiktaturet. Som såkalt provinsial for den argentinske jesuittprovinsen fra 1973 til 1979, har også pave Frans I vært rammet av denne kritikken.

Argentineren ledet jesuittene i sitt hjemland i en epoke av landets historie da en stor del av katolikker, lekfolk så vel som prester, tok radikale valg for å tale de fattiges sak. Flere og flere fikk øynene opp for hvilken urett de fattige ble rammet av gjennom militærregimet som hadde regjert siden den demokratisk valg Juán Perón ble styrt gjennom et militærkupp i 1955. Denne erfaringen av de militæres undertrykkelse og de fattiges nød la mye av grunnlaget for frigjøringsteologien.

Noe av det første Bergoglio gjorde som leder for jesuittene var å fjerne jesuitter fra innflytelsesrike læreposisjoner fordi de underviste i frigjøringsteologien. Særlig innenfor jesuittordenen har flere også hevdet at Bergoglio motarbeidet frigjøringsteologene aktivt. Dette var de samme teologene som sto alene i Den katolske kirke om å påvise menneskerettighetsbrudd under militærdiktaturet fra 1976 til 1983, og fordømme regimet offentlig. En av teologiens fremste ledere i Argentina, biskop Enrique Angelelli, måtte da også bøte med livet for sin kamp.

At dagens pave hele tida har levd et nøkternt liv, som mange fattige argentinere har opplevd som solidarisk og medmenneskelig, er en annen sak. Denne enkle livsstilen er noe paven har delt med de radikale frigjøringsteologene. Men til forskjell fra dem, har pave Frans I ikke kombinert den solidariske livsstilen med tale om nødvendigheten av en solidarisk politikk - inntil den argentinske biskopen begynte å kritisere argentinske politikere på 1990-tallet. Da formidlet biskopen og etter hvert kardinalen noe av frigjøringsteologiens kritikk av høyrepolitikk som rammet de fattigste. Presidentene Carlos Menem og Fernando de la Rúa fikk begge unngjelde for politikken som førte til et større gap mellom fattige og rike i Argentina. Men denne rollen som de fattiges talerør er altså forholdsvis ny for en argentinsk prest som har innehatt lederposisjoner i en innflytelsesrik kirke siden 1973.

Å skape et bilde av at en mann som tiet om overgrep hele tiden har vært et talerør gjør seg kanskje godt i helgenbiografi, men ikke på redaksjonsplass i en avis.

Trykket i Dagsavisen 20. mars 2013.

DEN NYE PAVEN OG MILITÆRDIKTATURET

Siden valget av Jorge Bergoglio som ny pave, har forvirringen hersket i internasjonale medier om denne mannens fortid. Var argentineren en angiver for militærdiktaturet mellom 1976 og 1983, eller var han et heroisk medmenneske som reddet livet til uskyldige fanger?

Sist fredag tok kontroversene rundt den nye paven en ny vending da Vatikanet for første gang avviste all kritikk av Bergoglios rolle under militærdiktaturet. Vatikanets pressetalsmann Lombardi hevdet at det «aldri hadde vært en troverdig anklage mot ham» [Bergoglio ]. Dermed har Vatikanet tatt den nyvalgte pavens parti mot et av ofrene fra militærdiktaturets dager.

Kontroversene rundt den nye paven starter med fengslingen av to jesuittprester 23. mai 1976 i slumbydelen Bajo Flores i Buenos Aires. Det har gått to måneder siden de militære tok makten. jesuittene Orlando Yoirio og Fransisco Jalics. De blir tatt med til en av marinens hemmelige fengsler hvor de går igjennom brutale avhør og grov tortur i løpet av en periode på fem til seks måneder.

Bare én uke i forveien hadde erkebiskop i Buenos Aires, Antonio Carlos Caggiano, fratatt Yoirio rettighetene som prest uten noen forklaring. Det skjedde etter at dagens pave Frans som overhode for jesuitterordenen hadde bedt Yoirio og Jalics om å forlate de fattige i slummen. Det var angivelig for å beskytte de to jesuittprestenes egen sikkerhet. Men prestene nektet å adlyde ordre. De mente det var uforsvarlig å forlate de fattige i denne situasjonen.

I arbeidet med å skrive biografien om den katolske frigjøringsteologen Lidio Dominguez, som rømte fra militærregimet i Argentina til Norge, har jeg fått nært kjennskap til Yoirios tilfelle. Dominguez samarbeidet nært med Yoirio i nettopp dette slumområdet, og de to møttes i Vatikanet to år etter Yoirio hadde sluppet ut av fangenskap. Da hadde Vatikanet agert og fått Yoirio ut av diktaturet og i trygghet. Ifølge Bergoglio skjedde det på grunn av hans bestrebelser overfor militærregimet for å få løslatt Yoirio.

Men i følge Yoirio var det ikke slik. Tvert imot hadde Bergoglio satt hans liv i fare ved å åpent kritisere hans virksomhet i slummen under et diktatur. I følge Argentinas ambassadør i Vatikanet hadde de militære fengslet og torturert Jalics og Yoirio fordi deres overordnede i kirken hadde informert om at minst en av dem var geriljakriger. Var det Bergoglio som sto bak?

Ifølge Dominguez forsto jesuitter som Yoirio hvilken fare de sattes seg selv i. De levde med denne faren daglig, og konkrete dødstrusler mot radikale prester ble mer og mer vanlig. De trengte derfor ingen advarsel fra en overordnet som Jorge Bergoglio. Vanligvis skyldtes denne type inngripen fra en mer konservativ overordnet noe helt annet, nemlig forsøk på å vingeklippe radikalismen blant frigjøringsteologene. Det pågikk tross alt en maktkamp på alle nivåer i kirken, mellom konservative og radikale. Yoirio hadde da også, nettopp under Bergoglios ledelse, blitt fratatt lærerposisjonen på jesuittenes innflytelsesrike fakultet året i forveien, fordi han underviste frigjøringsteologien.

Militærkuppet tydeliggjorde den sterke dragkampen som lenge hadde pågått i den katolske kirke i et Argentina preget av borgerkrigslignende tilstander. Skulle kirken bidra til å gjenopprette ro og orden, om mulig med alle midler? Skulle kirken holde seg til det åndelige og ikke involvere seg i politikk? Eller skulle kirken bidra til å skape politiske endringer som kunne utjevne de enorme klasseskillene mellom fattig og rik?

Disse tre problemstillingene avspeiler grovt sett tre ulike strategier som de argentinske kirkelederne, blant dem den nåværende pave, møtte militærdiktaturet med.

Den første gruppen av kirkeledere, med tette bånd til de militære, valgte offentlig å støtte kuppmakerne. Blant dem var biskopene Tortolo og Bonamin som lot seg avbilde med generalene, velsignet militærutstyr og forsvarte kuppet som et forsvar av kristen sivilisasjon som var under angrep fra geriljaenes gudsfiendtlige marxisme. Disse katolske lederne stolte på de militære og utvekslet trolig mye informasjon med dem.

Den andre gruppen av ledere i den katolske kirke ønsket ikke at kirken skulle bli involvert politisk. I den grad de selv involverte seg, var det for enkeltmennesker. De mente at offentlig kritikk av militærregimet ville skade dialogen med de militære lederne. Dermed var det best å tie om diktaturet, for å kunne hjelpe flest mulig av enkeltofre for det de så på som  overdrevet maktutøvelse fra de militære.

Blant de frigjøringsteologisk orienterte biskopene fant man den tredje gruppen, som ikke nølte med å kritisere regimet offentlig. De var tidlig ute med å hevde at  menneskerettighetsbrudd fant sted, og noen av dem måtte betale en høy pris for kritikken. En av de skarpeste offentlige kritikerne av regimet var biskop Enrique Angelelli. Han ble drept i en iscenesatt bilulykke, trolig av regimet.

Alt tyder på at dagens pave tilhørte den andre gruppen. Jorge Bergoglio gikk som jesuittenes overhode stille i dørene. Han kan ha brukt skarpe ord i brevets form, men de befinner seg i tilfelle i lukkede arkiver. Vi vet at han aldri fremførte skarp kritikk av den ene eller andre siden under militærdiktaturet offentlig. Det vi derimot ikke vet med sikkerhet, er hvilken rolle han har spilt overfor ofrene for militærdiktaturet. Vi har et av ofrenes anklagende og detaljerte versjon gjennom Orlando Yoirio, men vi har også Bergoglios versjon. Ord står mot ord.

Uansett Vatikanets offisielle forsikringer på vegne av Bergoglio er det for mange lukkede arkiver og for mye taushet fra historiske aktører til at tvilen rundt den nye pavens rolle i en hardt prøvet situasjon blir bort med det aller første. Kanskje må flere arkiv åpnes og involverte aktører på begge sider gå bort før sannheten kommer frem i  lyset?

Trykket på NRK.NO 19. mars 2013.

Å SKAPE ROM

Den 8. april legges vinneren av arkitektkonkurransen om det beste utkastet for ny Hønefoss kirke frem. Det skjer på et menighetsmøte i Bysalen, og mange av oss spente på hva juryen har landet på.

Som prest i Den norske kirke er jeg ingen ekspert på arkitektoniske løsninger og valg av bygg som inngår i en overordnet regulering eller byplanleggning. Likevel grenser mitt fag opp mot estetikken og arkitekturen i den forstand at både arkitekter og prester arbeider å skape rom for mennesker – fysiske rom preger menneskenes mentale og åndelige liv.

Som prester skal vi veilede mennesker til å finne sin plass i den store livssammenheng – i møtet med Gud og i møtet med mennesker. Når vi velger hvilken kirke som skal reises på branntomta handler det ikke bare om byutvikling eller hva som tar seg pent ut. Det handler også om å hjelpe mennesker til å finne sin plass, til å gjenkjenne sin tilhørighet til kirken, til å føle seg hjemme på hellig grunn.

Samtidig kan vi bli litt for varme i trøya innenfor en kirke. Blir kirkebygget for hverdagslig svinner også erfaringen av det hellige som kirkebygget skal gjenspeile. Vi skal kunne føle oss hjemme, men vi skal også ledes lenger inn i det kristne trosmysteriet. Vi skal bryte opp fra vårt vante sted, for å stoppe opp og se noe nytt i horisonten. Derfor bør bygget gi oss en opplevelse av respekt og ærefrykt overfor en større sammenheng enn bare vårt eget liv, vår egen by, vårt eget land eller vår egen generasjon. Bygget skal vare i generasjoner og slik sett gjenspeile kirken som tradisjonsbærer, langt inn i en ny flerreligiøs og multikulturell fremtid.

Folk flest føler seg knyttet til kristne tradisjoner gjennom dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Dette er en levende folkekirke som også bør gjenfinnes i det arkitektoniske valget som skal tas 8. april i Bysalen. Sagt med enklere ord: Hvis folk føler kirkebygget er for arkitektonisk spektakulært til at de ikke vil ha begravelse i den, har vi begått en stor feil. Dette har vært konsekvensen noen andre steder hvor veldig moderne kirkebygg har blitt reist, og jeg mener vi bør forhindre at det skjer i Hønefoss. Den modernistiske Mortensrud kirke, som ble åpnet i 2002, har vunnet en rekke arkitektoniske priser. Likevel vil nesten ingen gifte seg der. I stedet strømmer folk i Oslo til tradisjonsrike Holmenkollen kapell, som er bygget som en gammel stavkirke.

For det er ikke et poeng i seg selv å være dristige i valg av arkitektonisk utforming. Vi skal ikke være arkitektoniske pionérer, for det har vi andre arenaer for i samfunnet enn kirken. Vi bygger ikke kirker for artitekter, men til syvende og sist for Gud. Arkitektonisk ekspertise er uunnværlig, men ikke tilstrekkelig for at Hønefoss kirke skal kunne være en tradisjonsbærende kirke i en ny tid.

Trykket i Ringerikes Blad 13. mars 2013.