For de av oss som har arbeidet med katolske kirkehistorie i Latin-Amerika, og i særdeleshet pave Frans sitt hjemland Argentina, er det ikke vanskelig å fri seg fra den eskatologiske følelsen av at vi står foran en katolsk eller guddommelig omveltning med pave Frans i pavesetet. For den følelsen er det en del av oss som aldri har fått etter pavevalget.
Vi har ennå ikke solide holdepunkter for at pave Frans vil endre den katolske kirke i teologisk eller kirkerettslig forstand. Det er foreløpig lite som indikerer at paven har brutt med sin fortid der han sammen med en generasjon argentinske kirkeledere unnlot å kritisere eller avlegitimere et militærdiktatur og dets menneskerettighetsbrudd. Hans taushet var et talende eksempel på hvordan majoriteten av kirkelederne reagerte, i skarp kontrast til de biskoper, prester og ordensfolk som risikerte livet eller måtte bøte med livet for sin kamp mot undertrykkelsen.
Da den forrige paven fikk sin Twitter-konto slo journalister også opp den hendelsen som en stor begivenhet, slik Ekern fremstiller pavens ferske avisinnlegg som en viktig hendelse. Men utover i Ekerns kommentar fra Roma får vi ikke noe særlig mer substansielt enn kommentatorens egen følelse.
For de av oss som er oppriktig interessert i nyheter om den katolske kirkes utvikling blir personlige følelser og fornemmelser litt tynt – selv når de kommer fra selveste Roma. Kanskje ikke kirkens institusjonelle sentrum gir den beste utsikten til kirkens liv?
