mandag 31. oktober 2016

VI OG DEM

På seg selv kjenner man andre best, heter det. Det er mye sant i det uttrykket. Da flyktningestrømmen i fjor slo inn over Europa formidlet Ringerikes Blad på prisverdig vis historier om nyankomne asylanter. Dette var historiene til enkeltpersoner som nylig var blitt bosatt i distriktet vårt og som er en del av lokalsamfunnet vårt.

Hvor forskjellig er de nyankomne fra oss ringerikinger? På seg selv kjenner man andre. La oss starte med oss selv: Vi har alle sammensatte identiteter. Jo lengre reiser vi ringerikinger foretar oss mellom kulturelle og geografiske avstander, jo mer aktiveres og bevisstgjøres ulike deler av identiteten vår.

Jeg ble mer ringeriking av å flytte fra Hønefoss, det vil si at tilhørigheten min til Ringerike ble langt oftere aktivert. Norsk ble jeg for alvor da jeg flyttet til et annet land. Ja, i Latin-Amerika ble jeg også europeer, som representant for et helt kontinent. På et overveiende katolsk kontinent, ble jeg ikke lenger bare «religiøs» eller «kristen», som i Norge, men også «lutheraner» og «protestant». Og med enorme klasseforskjeller ble jeg sett på som rik, kontinuerlig assosiert med en global overklasse. Sant nok, jeg eide faktisk et kredittkort.

Hver av disse merkelappene kan fortelle noe om meg, men samtidig sier de ikke særlig mye. Omgivelsene våre begriper i det hele tatt lite om hva vi er ut fra slike identitetsmarkører. For hva er egentlig så spesielt med å være fra Hønefoss? Eller fra Norge? Eller fra Aleppo i Syria og Kabul i Afganistan? Det er ikke lett å si. Likevel er merkelappene et sted å starte, for å berede grunnen for forståelse.

Problemet oppstår når vi føler at ulike sider av identiteten vår er truet. Det kan være forårsaket av ytre hendelser, men det kan også bunne i utrygghet hos oss selv.

Amin Malouf er en kristen filosof fra Libanon, med arabisk som morsmål og med Paris som hjem. Han har med andre ord bred erfaring med det multikulturelle. Han skriver: «Vi har ofte en tendens til å identifisere oss med den av våre tilhørigheter som blir mest truet. Noen ganger føler vi at vi ikke har krefter til å forsvare den, og så skjuler vi den. Men den blir liggende der, på bunnen av oss selv, på lur i mørket, og venter på å hevne seg.»

Det er da identiteten vår, enten den er religiøs, kulturell, etnisk eller nasjonal, kan bli farlig. Det er derfor vi må komme til rette med oss selv. Ofte er det mest effektive for å komme til rette med seg selv å erfare det fremmede, det andre – uansett hva vi måtte oppleve at det er.

Da kan det være et lenger skritt å banke på døra til naboen enn å reise til Syden. Det fremmede er ikke bare langt unna i geografisk forstand. Vi kan også være de fremmede for andre.

Trykket i Ringerikes Blad 29. oktober 2016.