U2 FOR MENIGHETEN?

Morgenbladets anmeldelse av U2s nyeste album 1. desember lener seg på en analogi til religion med overskriften «Til menigheten». Analogien er effektiv, og gir retorisk styrke til en underliggende idé om at U2 har begrenset appell: «Menighet» viser til en marginal størrelse, en sosial gruppe med appell som er begrenset til sine egne.

Med religionssosiologiens klassiske typologi kan vi avsløre hvordan den religiøse analogien om U2 halter fra første stund. På den ene siden må anmelderen innrømme at den irske gruppen har så bred appell at den treffer «hjerteroten til millioner». De fyller stadioner, vår tids katedraler. På den andre siden fremstiller anmelderen U2 som et «irrelevant» band som kun leverer til «menigheten», som om U2-fans er en sekt av strengt oppdratte fans.

Sosiologisk er jo sannheten det motsatte: U2 samler massene som er like interessert i musikk som akademikere er i el-verktøy eller bilpleieprodukter. Anmeldere som Ando Woltmann krever derimot preferanser som kun favner små minoriteter av spesielt interesserte med strenge stilistiske krav.

U2 er definitivt kirken, ikke sekten, i teologen Ernst Troeltschs klassiske typologi. Woltmann viser til at U2 samarbeider med Apple for å snike seg inn i massenes spillelister på iTunes. Det underbygger bare det tilpasningsdyktige ved artister som U2, Coldplay og Bruce Springsteen. De går like langt som kirken etter Konstantin for å tilpasse seg imperiet, mens de gjenfødte sitter igjen i sektene (særlig i klostrene) og fortviler.

At en kommersielt sett marginal gitarist settes til å anmelde milliardindustrien U2 blir som å be en botspredikant fra middelalderen om å anmelde sin samtids katolske kirke. Det må bære galt av sted.

Morgenbladet 22.12.17.

INNVANDRING – INGENTING Å FRYKTE?

I januar 2016 holdt Knut Arild Hareide en tale for Kristelig Folkeparti (KrF) sitt landsstyremøte som tok utgangspunkt i Sylvi Listhaugs hardtslående poeng om at nordmenn som ikke er bekymret over innvandringen lyver (Vårt Land 30.01.16).

Hareide unngikk å diskutere påstanden, men avviste heller ikke at det var sant. Han pekte i stedet på at Listhaug skapte et ødeleggende inntrykk av at «dette klarer vi ikke». Så gikk KrF-lederen til det sjeldne skritt i å sitere Jesus. «La ikke hjertet bli grepet av angst,» siterte Hareide fra Johannesevangeliet før han tok seg i det og kom med enda en selvironisk vits – som tok brodden av det som kunne vært et alvorstungt bibelsk motsvar fra lederen for det angivelige kristne partiet. Burde Hareide brukt Jesus-ordet for alt det var verdt for å motvirke fremmedfrykt? Skal kirken gjøre det? Skal vi møte frykten med et budskap om at Jesus forkynner at det ikke er noe å frykte i med økende innvandring?

Den norske kirke er en institusjon som nærmest uunngåelig er med og forvalte forestillinger om det som i debatten etter Brochmann II-utvalgets rapport er blitt karakterisert som mer «luftige» argumenter: Forestillinger om «det etnisk norske» eller «norske verdier».

Mellomkirkelig Råd (MKR) ble i 2016 oppmuntret av sekretariatet i MKR til å gå videre med en sak med navnet «Frykt ikke!». Ifølge saksdokumentet (32/16) dreier saken seg om «holdningsskapende arbeid i Norge i møte med samfunnsendringer som skyldes innvandring og religiøs og kulturell pluralisme». Hvordan kommuniserer kirken i møtet med denne frykten?

I sine offentlige utspill berører biskopene uunngåelig folks frykt når de inntar ståsteder i innvandringsdebatten. Da jeg uttrykte min bekymring for biskopenes kritikk av den blåblå regjeringens forlag til statsbudsjett i 2015 var det særlig på bakgrunn av at jeg ikke ser en kirke som har tatt fremmedfrykten nok på alvor, noe som jeg også fikk bekreftet i biskop Atle Sommerfeldts svar til kronikken i Klassekampen: «Jeg har andre bekymringer enn Løland. (…). Jeg er urolig for at den politiske fryktretorikken forsterker nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes. I møte med denne frykten vil jeg bidra til kirkelig handling lokalt, nasjonalt og globalt og søke å påvirke politiske beslutningstakere.» (Klassekampen 17.11.15)

Biskopens svar illustrerer hvordan den kirkelige talen i offentligheten kan vekke ulike assosiasjoner, fremkalle nye spørsmål og skape usikkerhet om hvor vi er på vei med Den norske kirke. Biskopen mener i innlegget at det finnes en redsel for det ukjente blant nordmenn som sågar er «tradisjonell». Det er uklart om hvorvidt dette er karakteristisk for nordmenn i kontrast til andre folk og nasjoner. Det er uvisst hvorvidt biskopen tillegger andre folk eller alle folk en tilbøyelighet til å møte det som er ukjent med redsel. Det avklares ikke hvorvidt biskopen antar at fremmedfrykt er noe universelt. Forholdet mellom «fryktretorikken» og den faktiske politikken er også uavklart i biskopens innlegg. Likevel kan teksten etterlate et inntrykk av at den eneste grunnen biskopen kan tenke seg til at folk er for en strengere innvandringspolitikk enn ham selv er «nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes».

Dermed er vi i det mer «luftige» landskapet innenfor innvandringsdebatten hvor også Asle Tojes omdiskuterte dissens i Brochmann II-utvalget befinner seg, når Toje innvender mot resten av utvalget at vi har en «tykk» og «innat-lært» kultur i Norge som er «like distinkt» som andre nasjoners kultur (NOU 2017:2 Integrasjon og tillit, side 187). Innvandring er ut fra mandatet til Brochmann-utvalget i stor grad et spørsmål om målbare gevinster og kostnader for den norske velferdsstaten. Det handler i stor grad om økonomi, men Toje savner kultur. Derfor dissens.

Biskop Sommerfeldts resonnement ovenfor synes ikke å åpne opp et rom for den offentlige samtalen som Brochmann II-utvalget har fått i oppgave å bidra til: Den økonomiske bærekraften til den norske velferdsstaten. Biskopen adresserer ikke frykten for velferdsstatens kollaps. Han adresserer den norske frykten for det ukjente. Mens de som frykter for velferdsstaten muligens får sin frykt bekreftet av biskopenes tale om en mer åpen og liberal asyl- og flyktningepolitikk, er biskopen fast bestemt på å konfrontere de som har «fordommer mot dem som er annerledes» med kirkelig handling for å påvirke politiske beslutningstakere. Det er nærliggende å tro at handlingen vil bestå i å kritisere politikere som vil føre en mer restriktiv innvandringspolitikk. Vil han klare å drive frykten for det ukjente blant nordmenn ut ved å påvirke «politiske beslutningstakere»? Jeg er ikke overbevist om at han vil lykkes.

Noen vil mene at jeg er vrang når jeg nå leser biskopen, for denne og andre biskoper har da sagt så mye annet gjennom forkynnelse fra prekestolen, gjennom artikler og bøker. Men jeg forsøker å ta disse utspillene som de er: Inngripen i en bred offentlig debatt hvor fragmenter av de samlede utspillene ofte blir stående igjen for folk, for eksempel fra polemikken mellom Listhaug og biskopene, nå senest fra Oslo Symposium 03.03.17.

Hvis hensikten er å møte folks frykt er det en ting å komme med offentlig kritikk av politikere, en annen ting å reflektere teologisk over den og noe ganske annet igjen å legge til rette for samtaler om den samme frykten.

Statsviteren Chantal Mouffe skriver: «’Lidenskapenes’ rolle i politikken viser at hvis liberal teori skal forstå «det politiske», er det ikke tilstrekkelig å anerkjenne verdimangfoldet og dyrke toleransen. En demokratisk politikk kan ikke begrense seg til å skape kompromisser mellom interesser og verdier, eller å praktisere deliberasjon som felles beste. Den må ha et reelt grep på folks begjær og fantasi» (Om det politiske, s. 12).

Vi kan ikke nøye oss med å oppfordre folk om ikke å ha fordommer mot dem som er annerledes og vise toleranse. Det er ikke nok å oppfordre folk til å akseptere økende verdimessig pluralisme. Forkynnelsen, diakonien og det konkrete kirkelige fellesskapet må ha «et reellt grep på folks begjær og fantasi», for å bruke Mouffes ord. Vi må proklamere, tjene og feire på en måte som rører ved folks frykt og drømmer. Det er ikke nok å påvirke politikere. Først må vi gå rett på: Vi må komme til rette med hva vi selv er engstelige for. Og vi må identifisere, leve oss inn i og konfrontere folks frykt når vi ikke fullt og helt deler den. I likhet med Mouffe trenger vi innsikter fra psykologien for å forstå det politiske. Derfor kan også sjelesørgerisk praksis ha politisk relevans.

La meg få ta et eksempel på frykt som biskopene som regel lar ulme i fred: Frykten for at vi kristne blir en kulturell, livssynsmessig og religiøs minoritet. Med jevne mellomrom fikseres «folks begjær og fantasi» i offentligheten rundt det som noen hevder er siste skanse for eller rester av «kristen» eller «norsk» kultur. Før jul var det skolegudstjenestene som til og med statsministeren kjente behov for å forsvare. Her er det behov for både historisk opprydning om hva som er hva, men ikke minst for god religionsteologi.

Jeg har en fornemmelse av at nordmenns tapsfølelse i forhold til kristendommens antatte tapte terreng i samfunnet, som eskalerer med innvandring, delvis forårsakes av at vi som offentlighet eller som folk ikke har tatt inn over oss i hvilken grad tidligere tiders religiøse praksis og kirkegang var basert på tvang, tukt og disiplinering. Jeg lurer på om vår samtidige kristendom speiler seg altfor mye i den frihetssøkende Hans Nielsen Hauge eller den opprørske Martin Luther, særlig i reformasjonsåret 2017.  Da kan tapet bli til de grader overdrevet. Og vi blir mer sårbare for frykt for endringer.

Det viktigste venter fremdeles på oss og det er en formidabel oppgave: Dette er den kristne oppgaven med å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de etiske dilemmaene i vår verden. Og ingen kan unngå utfordringen fra migrasjonen. For å parafrasere Listhaug: Alle som sier at innvandring ikke gir oss etiske dilemmaer lyver.

En lengre versjon sto på trykk i Nytt Norsk Kirkeblad 2-2017.

HELLIG SARKASME

«Det er ikke medmenneskelighet, men feighet, når man nedtoner Bibelens klare ord for å imøtekomme de homofiles krav,» skrev enn innsender nylig i Ringerikes Blads spalter (07.02.17). I  kommentarfeltet til lokalavisens Facebook-sider var det mange som reagert sterkt på angrepet på Den norske kirkes avgjørelse om å åpne opp for kirkebryllup for homofile og lesbiske.

 

I et historisk perspektiv er Den norske kirke tidlig ute: Kun åtte år etter at den rødgrønne regjeringen anerkjente likekjønnet ekteskap juridisk gjør kirken det teologisk og religiøst. Men det hadde aldri skjedd uten den folkelige mobiliseringen rundt kirkevalget som sist ledet til økende innflytelse for «Åpen Folkekirke». Fordi de døpte som myndige voksenpersoner har engasjert seg, likestiller kirken nå homofilt og heterofilt ekteskap.

 

Fra forbud i 1972 til anerkjennelse i dag har det skjedd en formidabel holdningsendring hvor kirkelige grupper har vært både pådrivere og motstandere. På verdensbasis endres holdninger til homofili i store kristne land raskt, slik vi blant annet ser i USA og Mexico. Selv blant konservative evangelikale kristne i USA skjer det store holdningsendringer. Og i pavens hjemland, Argentina, kunne ikke pave Frans (som daværende kardinal Jorge Bergoglio) forhindre homofiles rett til å inngå sivilt ekteskap allerede året etter at vi fikk det i Norge. Fra Sør-Amerika til Skandinavia har regnbueflagget fått medvind.

 

Kristendom har ofte blitt fremstilt som den store hindringen for anerkjennelsen av homofile og lesbiskes rettigheter. Men kristendommen er både en løsning og et problem i så måte. Ingen land med en annen majoritetsreligion enn kristendommen har anerkjent likekjønnet ekteskap. I land hvor enten buddhisme, hinduisme, jødedom eller islam er dominerende er ikke likekjønnet ekteskap akseptert juridisk (ifølge Pew Research Center). I mange regioner er også hatkriminalitet mot homofile et alvorlig samfunnsproblem.

 

Øystein Lihaug var en av de som svarte på innlegget i Ringerikes Blad mot kirkens ekteskapsliturgi med at «Jeg ønsker å selge min datter som slave. Med det prisnivået vi har i dag, hva mener du er en rett pris?» Med henvisning til Mosebøkene i Det gamle testamente, hvor flere tekster anerkjenner slaveri, fikk Ringerikes Blad-leserens sarkasme fint frem hvordan såkalte «bokstavelige» bibellesninger raskt ender i det absurde. Men sarkasmen viser også nødvendigheten av å lese hellige tekster ut fra sin egen tid.

 

I homofilispørsmålet har argumentet mot at homofile og lesbiske kan bli prester eller gifter seg i kirken ofte vært «Bibelens klare ord», som om Bibelen taler med én tydelig stemme i et spørsmål om en moderne samlivsform som vår tids homofile ekteskap. Men Bibelen er en samling hellige tekster i ulike sjangre og med ulike stemmer som er skrevet i en helt annen tid enn vår. Bibelen er en bok som må åpnes og leses – av fagfolk og vanlige folk. Den må fortolkes i fellesskap – i dialog ut fra våre livserfaringer. Uten våre egne erfaringer gir ingen tekster mening – heller ikke en hellig bok som Bibelen.

 

Kirken er et sted for å vise at vi opphøyer Bibelen til noe hellig. Vi reiser oss under evangelielesningen og vi leser kun bruddstykker hver søndag, fordi vi har en tro på at noe større enn oss selv skjuler seg bak ordene.

 

Hvis vi tror at vi har hørt «Bibelens klare ord» har vi i virkeligheten bare skrapt overflaten. Som kristne må vi dypere enn det. Vi må strekke oss etter noe høyere enn bokstaven som slår i hjel. For Ånden gjør levende (2 Kor 3,6).

 

Trykket i Ringerikes Blad 18. mars 2017.

PAVEN VI BARE KAN DRØMME OM

Netflix gir oss den paven vi vil ha. For vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik serien viser. Hadde det bare vært så vel.

Kort tid etter at den argentinske kardinalen Jorge Bergoglio ble valgt til pave i mars 2013 ble diskusjonene om hans rolle under militærdiktaturet raskt fortrengt av hans brede appell. Å se en pave besøke flyktninger på Lampedusa eller vaske føttene til innsatte i fengsler skapte en umiddelbar kontrast mellom argentinerens varme menneskelighet og den tyske forgjengerens kalde intellektualisme. Å høre paven si "hvem er jeg til å dømme homofile?» i juli 2013 var som musikk i ørene til mennesker både innenfor og utenfor kirken som lenge hadde håpet på mer liberale toner fra verdens største religiøse organisasjon. Som den argentinske filosofen José Fernández Vega har vært inne på, svarte pavens gester og liberale signaler til en lengsel hos mange: En revolusjon fra toppen i en så mektig og konservativ kirke – dette var jo utrolig! Så havnet paven på forsiden av Rolling Stone Magazine, tidligere prydet av idoler som Bono og Bob Dylan. Paven var blitt medienes yndling. Som NRK-journalist Tomm Kristiansen oppsummerte det: «Han er en slags frigjøringsteolog i Vatikanets gylne saler.» (27.06.16)

Paven er pop. Det fikk vi enda en bekreftelse på da Netflix slapp filmen «Llámame Francisco» som miniserie i sentrale katolske land før nyttår. Filmen presenterer på sett og vis ønskedrømmen av en pave som når det høyeste trinn i hierarkiet etter å ha vært en utrettelig helt for å beskytte ofre for militærdiktaturet i Argentina fra 1976 til 1983. Bildet som gis er entydig: Jorge Bergoglio gjorde alt han kunne under diktaturet og han sto på riktig side i konflikten. Og som et ekko av Tomm Kristiansens påstand viser Netlifx-serien en scene hvor Bergoglio forsvarer frigjøringsteologien overfor juntaledere. I Argentina er imidlertid dette kontroversielt.

På nyåret blusset derfor den gamle diskusjonen opp igjen i argentinske medier om Bergoglios egentlige rolle under diktaturet. Det er journalisten Horacio Verbitsky som nok en gang bygger opp under bildet av en argentinsk jesuitt med et tvilsomt blad fra diktaturets dager, i sterk kontrast til det offisielle bildet som Vatikanet helt siden pavevalget har dyrket. Ifølge Vatikanets pressetalsmann Federico Lombardi (15.03.13) har det aldri vært “konkrete eller troverdige anklager” mot Bergoglio. Verbitsky har hele tiden fremholdt et annet bilde, bygd på de høyst konkrete anklagene fra den katolske presten Orlando Yorio (1932-2000).

Yorio ble 23. mai 1976 kidnappet av de militære sammen med en annen jesuittprest, Fransisco Jalics (1927-). De var fengslet i fem måneder og ble utsatt for grov tortur, i likhet med tusenvis av andre. Frem til sin død hevdet Yorio at Bergoglio var medskyldig i deres lidelser. I Netflix-serien derimot, er denne konflikten mellom de to helt borte. Det var en konflikt som ble særlig intensivert da Bergoglio fratok Yorio lærestolen på jesuittenes «Colegio Maximo» hvor Yorio var en av de fremste eksponentene for frigjøringsteologien. På dette tidspunktet tok Bergoglio avstand til denne teologiske bevegelsen, særlig representert gjennom «den tredje verden-prester» som biskop Enrique Angelelli. I serien på Netflix derimot, presenteres Bergoglio og Angelelli som nære samarbeidspartnere, før Angelelli blir drept av regimet.

Verbitsky står bak noe av den viktigste gravejournalistikken rundt den argentinske katolske kirkens rolle under diktaturet. Spørsmålet er likevel om han ikke har gått for langt i sine anklager. Antallet pave-biografier er økende og flere av dem er etter mitt skjønn i begeistring for paven påfallende ukritiske til denne delen av historien. Men en av de som trekker inn flest kilder er den ferske biografien av Marcelo Larraquy, «Código Fransisco». Larraquy gikk allerede i 2015 ut i den spanske avisen El Pais med konklusjonen etter sin brede research for boka. Forfatteren hevder at påstanden til Yorio om at Bergoglio overga prestene til de militære er opphavet til «den svarte legenden» om paven som ikke er i samsvar med verken historien eller konklusjonene til det argentinske rettsvesenet. Tvert imot brukte Bergoglio de interne kanalene i kirken for å få løslatt de to prestene. Han hjalp også mange andre, særlig til å flykte.

Det tjener denne biografien til ære at den utførlig løfter frem de motstridende stemmene om Bergoglio. En av de første som dokumenterte kirkens medansvar for forsvinninger, drap og tortur under militærregimet var advokaten Emilio Mignone. Som sentral i Amnesty’s arbeid under diktaturet kjente Mignone godt til dynamikken mellom biskopene og de militære. Han sto også sentralt plassert i arbeidet med å få løslatt de to jesuittene. Mignone konkluderte i 1986 med at de militære tolket biskop Aramburu sin beslutning om å frata presterettighetene til som et signal fra biskopen om at Yorio kunne arresteres. I tillegg hadde biskopen nektet Yorio beskyttelse, en opplysning som Bergoglio lot gå til de militære. Ikke bare det: Det var Bergoglios beslutning om å presse Yorio ut av jesuitterordenen som gjorde det mulig for Aramburu å frata Yorio retten til å holde messe. Det faktum at Yorio og Jalics ble kidnappet få dager etter kardinal Aramburus beslutning stiller den nåværende paves rolle i et kritisk lys.

Diakonen Lidio Dominguez (1936-2012) arbeidet i slummen sammen med nettopp disse to prestene. I arbeidet med biografien om Dominguez (Lidio. En Uvanlig Historie, Spartacus 2009), som kom som flyktning til Hønefoss, fikk jeg innblikk i situasjonen deres. Aramburu var også biskopen som nektet å hjelpe Dominguez da han var på flukt fra de militære.

Glansbildet til Netflix-serien dekker over komplekse konfliktlinjer fra et av de mørkeste kapitlene i moderne latinamerikansk kirkehistorie. Når kanskje verdens mektigste religiøse leder er hovedpersonen i TV-serien og var en sentral aktør i Den katolske kirke under diktaturet kunne man ønsket seg en mer ærlig omgang med en historie som ettertiden ennå ikke har fått tilstrekkelig kunnskap om. Noen håpet på mer da Den katolske kirke åpnet deler av sine arkiver for noen av ofrene for diktaturet nå i oktober – 40 år etter kuppet. Det var neppe en dag for tidlig. Likevel kom det ingenting som kunne bidra til å renvaske paven.

I argentinske medier forsvarer regissøren seg med at det er «fiksjon». Men mesteparten av serien er slett ikke fiksjon. Det presenterer allment anerkjente historiske fakta. Da blir manipulasjonen av enkelthendelser som den omdiskuterte kidnappingen desto mer problematisk.

Netflix gir oss den paven vi vil ha. For vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik serien viser. Hadde det bare vært så vel.

På trykk i Vårt Land 08.02.17.

MED TRUMP PÅ TRONEN

«Hvordan kunne 80 prosent av evangelikale kristne i USA stemme på Donald Trump? Mannen er jo ikke akkurat noe godt moralsk forbilde for kristne!»

Spørsmålet og påstanden konfronterte jeg en sørstatsbaptist med på Facebook dagen etter presidentvalget i USA. Svaret jeg fikk var først en klage over den høye regningen han fikk for Obamas helsereform, deretter en forsikring om at Trump «velger de riktige folkene». Det harmonerte godt med ting jeg hadde lest underveis i valgkampen, både i medier og forskningslitteraturen om de evangelikale kristne. Denne gruppen er ikke bare opptatt av at «de riktige folkene» skal lede USA fra Washington, det vil si åndelige ledere som står opp for «kristne verdier» og «religiøs frihet», disse vage betegnelsene som ofte forblir uforklart når mantraet om dem er nok til å føle seg litt tryggere på at man er i gode hender som kristen. De nykarismatiske blant evangelikale kristne i USA er for det meste uinteresserte i polemikk rundt politiske spørsmål om abort og homofili. Det mektige kristne høyre som fikk Ronald Reagan valgt i 1980 finnes ikke lenger i samme velorganiserte form. Og unge evangelikale er mer åpne for at homofili bør aksepteres. Samtidig er de stort sett uinteresserte i å ta den ideologiske og teologiske kampen for homofile og lesbiskes rettigheter.

Hvis en lurer på hva disse unge kristne er ute etter eller hvordan det er mulig for nordamerikanske kristne å stemme på Donald Trump så er det kanskje en idé å gå inn på hjemmesiden til det som for øyeblikket er USAs største megakirke «Lakewood Church». Se på videoene som viser hvor mye gudstjenestene ligner på en vanlig konsertopplevelse med Coldplay eller U2. Hvis du som de fleste andre ikke er et musikkpoliti med høye sjangerkrav men bare vil ha en musikalsk «feelgood»-opplevelse, er dette kirken for deg. Helt til du kommer til teologien, selvfølgelig. Der stopper en oppbyggelig opplevelse for en alminnelig nordmann, og likhetene mellom Trumps retorikk og forkynnelsen begynner å vise seg: Dette evangeliet er så individualistisk, så spirituelt overfladisk og blottet for kritisk tenkning at de fleste nordmenn ville trenge få minutter før de begynner å lengte etter en stiv og langtekkelig høymesse i Den norske kirke med en velutdannet teolog med seks års kritisk teologi bak seg.

I en megakirke som denne serveres herlighetsteologi som sier at hvis du tror så vil Gud krone dine anstrengelser med «suksess», et av de viktigste kodeordene. Dette er en forholdsvis udogmatisk tro på Jesus, kombinert med en terapeutisk tro på deg selv og en selvsagt tro på det frie markedet. I Lakewood Church i Houston får du høre om Bill Gates som ble millionær «fordi han hadde visjoner og drømmer som gjorde ham til millionær» (søndagsprekenen 11.12.16). Frigjøringsteologer som ønsker å supplere teologien med en marxistisk analyse om den internasjonale arbeidsdeling som utnytter billig arbeidskraft i den tredje verden og tjener Bill Gates’ interesser er det siste du får høre om her. Fjernt er også Bernie Sanders’ tale om den amerikanske arbeiderklassen som har sakket akterut. Ordet «klasse» gir ingen mening i et herlighetsteologisk univers hvor du kan få suksess bare du tror på deg selv og stoler på Gud. Dette er «feel-good»-kristendom som forteller deg akkurat det du vil høre: Tenk positivt – du har alle muligheter – fordi Gud er god!

Den indignerte innvendingen man ofte har hørt mot Trumps presidentkandidatur har gjerne vært: «Den mannen sier jo bare det folk vil høre! Han er en populistisk demagog!» Vel, akkurat det samme tenker jeg som teolog når jeg ser på online-prekenene til Lakewood Church. For her får ingen beskjed om å ta sitt kors opp og gå. Her forespeiles ingen store personlige eller samfunnsmessige ofre som følger av autentisk kristen omvendelse. Ingen maser, som vi gjør i Den norske kirke, om andre mennesker som har det fælt. Og ingen kritiserer hulheten i myten om Den amerikanske drømmen med en gammeltestamentlig profets karisma, slik pastorene i Barack Obamas afroamerikanske menighet i Chicago har gjort. I denne megakirken prises Kristus stort sett som en triumferende skikkelse som sitter på tronen.

I bølgen av nypinsekristendom som Nord-Amerikas største megakirke representerer er også den strenge moralen fra konservativ kristendom påfallende fraværende. På en av gudstjenestene nå i desember ble alle alenemødre bedt om å reise seg opp, ikke for å få en reprimande for at barna vokser opp med bare en forelder. Nei, for å forsikre dem om at barna deres er velsignet og at enhver «single parent» gjør en kjempejobb, før det fra podiet ble proklamert i Guds navn at 2017 kom til å bli det beste året finansielt sett.

Dette står i motsetning til sørstatsbaptistenes megakirke i Dallas, hvor noe av den tydeligste Donald Trump-støtten fra evangelikalt hold kom. I Lakewood-kirken minnes ikke de troende om at amerikansk høyesterett ifølge den underliggende teologien faktisk har legalisert fosterdrap i massiv skala og gjort syndig homofilt samliv til en fullverdig sivil ekteskapsform.

Da pastoren Joel Osteen ble presset på spørsmålet om homofili, kom det konservative ståstedet etter hvert frem. Men det er ikke noe han til stadighet forkynner om. Kanskje er det for negativt å fokusere på? Fjorårets bok fra bestselger-pastoren i megakirken het tross alt «The Power Of I Am: Two Words That Will Change Your Life Today”. Burde vi som er prester introdusere “teologisk bullshit” som egen kategori?

Donald Trump ville aldri vunnet over Hillary Clinton uten støtten fra USAs evangelikale kristne. Selv det store antallet «latinos» som er blant de 50 000 evangelikale som hver uke finner sin plass i kirker som Lakewood Church stemte ifølge undersøkelser på Donald Trump. Ville de også at den muren skulle bygges?

Jeg tror mange av oss ikke har tatt inn over oss i hvor stor grad tradisjonell kristendom er på vei ned i USA. Den katolske kirke har opplevd et medlemsras i kjølvannet av overgrepsskandalene som enkelte år har kommet opp i 400 000. «Mainline»-retninger som metodister, prespyterianere og episkopale har færre medlemmer i dag enn i 1960, selv om innbyggertallet i samme periode har økt med over 100 millioner! Selv sørstatsbaptistenes andel av befolkningen er nå på vei tilbake, og det har skjedd ganske nylig, på 2000-tallet. De som lurer på hvordan Donald Trump kunne bli valgt, bør studere kristendommens nyere utvikling i USA. Og de kan gjerne høre en herlighetsteologisk preken eller to – for eksempel fra pastor Joel Osteen enkelte forskere har hevdet er USAs mest innflytelsesrike evangelikale forkynner i dag.

For «prosperity gospel» er ikke noe avleggs fra 1980-tallet. Det er en mektig ideologi som bidro til at det er Donald Trump som 20. januar innsettes som USAs 45. president.

På trykk i Vårt Land 03.01.17.