INNVANDRING – INGENTING Å FRYKTE?

I januar 2016 holdt Knut Arild Hareide en tale for Kristelig Folkeparti (KrF) sitt landsstyremøte som tok utgangspunkt i Sylvi Listhaugs hardtslående poeng om at nordmenn som ikke er bekymret over innvandringen lyver (Vårt Land 30.01.16).

Hareide unngikk å diskutere påstanden, men avviste heller ikke at det var sant. Han pekte i stedet på at Listhaug skapte et ødeleggende inntrykk av at «dette klarer vi ikke». Så gikk KrF-lederen til det sjeldne skritt i å sitere Jesus. «La ikke hjertet bli grepet av angst,» siterte Hareide fra Johannesevangeliet før han tok seg i det og kom med enda en selvironisk vits – som tok brodden av det som kunne vært et alvorstungt bibelsk motsvar fra lederen for det angivelige kristne partiet. Burde Hareide brukt Jesus-ordet for alt det var verdt for å motvirke fremmedfrykt? Skal kirken gjøre det? Skal vi møte frykten med et budskap om at Jesus forkynner at det ikke er noe å frykte i med økende innvandring?

Den norske kirke er en institusjon som nærmest uunngåelig er med og forvalte forestillinger om det som i debatten etter Brochmann II-utvalgets rapport er blitt karakterisert som mer «luftige» argumenter: Forestillinger om «det etnisk norske» eller «norske verdier».

Mellomkirkelig Råd (MKR) ble i 2016 oppmuntret av sekretariatet i MKR til å gå videre med en sak med navnet «Frykt ikke!». Ifølge saksdokumentet (32/16) dreier saken seg om «holdningsskapende arbeid i Norge i møte med samfunnsendringer som skyldes innvandring og religiøs og kulturell pluralisme». Hvordan kommuniserer kirken i møtet med denne frykten?

I sine offentlige utspill berører biskopene uunngåelig folks frykt når de inntar ståsteder i innvandringsdebatten. Da jeg uttrykte min bekymring for biskopenes kritikk av den blåblå regjeringens forlag til statsbudsjett i 2015 var det særlig på bakgrunn av at jeg ikke ser en kirke som har tatt fremmedfrykten nok på alvor, noe som jeg også fikk bekreftet i biskop Atle Sommerfeldts svar til kronikken i Klassekampen: «Jeg har andre bekymringer enn Løland. (…). Jeg er urolig for at den politiske fryktretorikken forsterker nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes. I møte med denne frykten vil jeg bidra til kirkelig handling lokalt, nasjonalt og globalt og søke å påvirke politiske beslutningstakere.» (Klassekampen 17.11.15)

Biskopens svar illustrerer hvordan den kirkelige talen i offentligheten kan vekke ulike assosiasjoner, fremkalle nye spørsmål og skape usikkerhet om hvor vi er på vei med Den norske kirke. Biskopen mener i innlegget at det finnes en redsel for det ukjente blant nordmenn som sågar er «tradisjonell». Det er uklart om hvorvidt dette er karakteristisk for nordmenn i kontrast til andre folk og nasjoner. Det er uvisst hvorvidt biskopen tillegger andre folk eller alle folk en tilbøyelighet til å møte det som er ukjent med redsel. Det avklares ikke hvorvidt biskopen antar at fremmedfrykt er noe universelt. Forholdet mellom «fryktretorikken» og den faktiske politikken er også uavklart i biskopens innlegg. Likevel kan teksten etterlate et inntrykk av at den eneste grunnen biskopen kan tenke seg til at folk er for en strengere innvandringspolitikk enn ham selv er «nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes».

Dermed er vi i det mer «luftige» landskapet innenfor innvandringsdebatten hvor også Asle Tojes omdiskuterte dissens i Brochmann II-utvalget befinner seg, når Toje innvender mot resten av utvalget at vi har en «tykk» og «innat-lært» kultur i Norge som er «like distinkt» som andre nasjoners kultur (NOU 2017:2 Integrasjon og tillit, side 187). Innvandring er ut fra mandatet til Brochmann-utvalget i stor grad et spørsmål om målbare gevinster og kostnader for den norske velferdsstaten. Det handler i stor grad om økonomi, men Toje savner kultur. Derfor dissens.

Biskop Sommerfeldts resonnement ovenfor synes ikke å åpne opp et rom for den offentlige samtalen som Brochmann II-utvalget har fått i oppgave å bidra til: Den økonomiske bærekraften til den norske velferdsstaten. Biskopen adresserer ikke frykten for velferdsstatens kollaps. Han adresserer den norske frykten for det ukjente. Mens de som frykter for velferdsstaten muligens får sin frykt bekreftet av biskopenes tale om en mer åpen og liberal asyl- og flyktningepolitikk, er biskopen fast bestemt på å konfrontere de som har «fordommer mot dem som er annerledes» med kirkelig handling for å påvirke politiske beslutningstakere. Det er nærliggende å tro at handlingen vil bestå i å kritisere politikere som vil føre en mer restriktiv innvandringspolitikk. Vil han klare å drive frykten for det ukjente blant nordmenn ut ved å påvirke «politiske beslutningstakere»? Jeg er ikke overbevist om at han vil lykkes.

Noen vil mene at jeg er vrang når jeg nå leser biskopen, for denne og andre biskoper har da sagt så mye annet gjennom forkynnelse fra prekestolen, gjennom artikler og bøker. Men jeg forsøker å ta disse utspillene som de er: Inngripen i en bred offentlig debatt hvor fragmenter av de samlede utspillene ofte blir stående igjen for folk, for eksempel fra polemikken mellom Listhaug og biskopene, nå senest fra Oslo Symposium 03.03.17.

Hvis hensikten er å møte folks frykt er det en ting å komme med offentlig kritikk av politikere, en annen ting å reflektere teologisk over den og noe ganske annet igjen å legge til rette for samtaler om den samme frykten.

Statsviteren Chantal Mouffe skriver: «’Lidenskapenes’ rolle i politikken viser at hvis liberal teori skal forstå «det politiske», er det ikke tilstrekkelig å anerkjenne verdimangfoldet og dyrke toleransen. En demokratisk politikk kan ikke begrense seg til å skape kompromisser mellom interesser og verdier, eller å praktisere deliberasjon som felles beste. Den må ha et reelt grep på folks begjær og fantasi» (Om det politiske, s. 12).

Vi kan ikke nøye oss med å oppfordre folk om ikke å ha fordommer mot dem som er annerledes og vise toleranse. Det er ikke nok å oppfordre folk til å akseptere økende verdimessig pluralisme. Forkynnelsen, diakonien og det konkrete kirkelige fellesskapet må ha «et reellt grep på folks begjær og fantasi», for å bruke Mouffes ord. Vi må proklamere, tjene og feire på en måte som rører ved folks frykt og drømmer. Det er ikke nok å påvirke politikere. Først må vi gå rett på: Vi må komme til rette med hva vi selv er engstelige for. Og vi må identifisere, leve oss inn i og konfrontere folks frykt når vi ikke fullt og helt deler den. I likhet med Mouffe trenger vi innsikter fra psykologien for å forstå det politiske. Derfor kan også sjelesørgerisk praksis ha politisk relevans.

La meg få ta et eksempel på frykt som biskopene som regel lar ulme i fred: Frykten for at vi kristne blir en kulturell, livssynsmessig og religiøs minoritet. Med jevne mellomrom fikseres «folks begjær og fantasi» i offentligheten rundt det som noen hevder er siste skanse for eller rester av «kristen» eller «norsk» kultur. Før jul var det skolegudstjenestene som til og med statsministeren kjente behov for å forsvare. Her er det behov for både historisk opprydning om hva som er hva, men ikke minst for god religionsteologi.

Jeg har en fornemmelse av at nordmenns tapsfølelse i forhold til kristendommens antatte tapte terreng i samfunnet, som eskalerer med innvandring, delvis forårsakes av at vi som offentlighet eller som folk ikke har tatt inn over oss i hvilken grad tidligere tiders religiøse praksis og kirkegang var basert på tvang, tukt og disiplinering. Jeg lurer på om vår samtidige kristendom speiler seg altfor mye i den frihetssøkende Hans Nielsen Hauge eller den opprørske Martin Luther, særlig i reformasjonsåret 2017.  Da kan tapet bli til de grader overdrevet. Og vi blir mer sårbare for frykt for endringer.

Det viktigste venter fremdeles på oss og det er en formidabel oppgave: Dette er den kristne oppgaven med å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de etiske dilemmaene i vår verden. Og ingen kan unngå utfordringen fra migrasjonen. For å parafrasere Listhaug: Alle som sier at innvandring ikke gir oss etiske dilemmaer lyver.

En lengre versjon sto på trykk i Nytt Norsk Kirkeblad 2-2017.