BOKUTGIVELSE NÆRMER SEG

14. april kommer boken "Lidio - En flyktnings biografi" som jeg har skrevet om 72-åringen Lidio Dominguez. Dominguez har vendt tilbake til sitt hjemland og jobber for tiden som rådgiver for president Fernando Lugo.

Dominguez kommer fra jungelen i Paraguay. Etter teologiske studier går han inn i den sosialistiske opprørsbevegelsen Montoneros, og må til slutt flykte til Norge. Les om et dramatisk liv i gerilajaen og blant politiske og teologiske ledere: I all hemmelighet møter Lidio Che Guevara og blir med i Perons regjering. På Hønefoss lever han en anonym tilværelse som flyktning, samtidig som han er rådgiver for paven i Den katolske kirke.

Boken vil bli utgitt på Spartacus Forlag.

GRENSER TIL NYANSER

Jeg er skrekkeksempelet på en menneskefiendtlig miljøtenkning, ifølge Aftenpostens anmelder.

Forsker Peder Anker har anmeldt boken Nytt Klima i Aftenposten. Han trekker frem mitt bidrag i boken som eksempel på at mye av den nye litteraturen om klimaendringene bidrar til en betenkelig nivellering av menneskeverdet. Det å gi naturen en iboende verdi kan gå på bekostning av menneskets verd, hevder Anker og etterlyser mer nyanser. Jeg vil berømme Anker for å sette fokus på en så vesentlig konfliktlinje i den nye miljøtenkningen.

Det er imidlertid grenser til nyanser i Ankers fremstilling når han bruker meg som skrekkeksempel på den nevnte nivelleringen av menneskeverdet. Anker hevder jeg forsøker å utvide Emmanuel Levinas’ møte med den Andres ansikt til også innbefatte vårt møte med Gaia. I mitt bidrag til boken Nytt Klima er poenget nettopp det motsatte.

Det er den menneskelige lidelsen som forårsakes av klimaendringene som gjør situasjonen i dag så alvorlig. Det er fattige som rammes av tørke og flom på grunn av klimaendringene som gir mening til forestillingen om en moralsk dommedag over den forurensende verden i dag. Det er deres lidelse som kan kalles en umenneskelig katastrofe, slik Holocaust også var en umenneskelig katastrofe.

I Nytt Klima etterlyser jeg en holdning til naturen som overskrider den moderne kapitalismens hensynsløse utbytting og instrumentalisering av den. Vår tids utbytting av Gaia skjer altfor ofte ut fra hensynet til menneskets begjær og ikke menneskets behov. Men oppvurderingen av naturen har en grense: Den Andres ansikt.

Mitt perspektiv er altså antroposentrisk. Jeg kan kritiseres for å være for humanistisk innstilt, der jeg bevisst utelater biologisk artsmangfold i min miljøetiske argumentasjon. Peder Anker derimot, betegner meg som anti-humanist og slik forvitrer de nyansene han uttrykkelig ønsket å fremelske.

BLIND MARKEDSTRO

Kronikk - Klassekampen 2. desember 2008

En avgud har mistet sin glans. Profetene har begynt å tvile. Finansanalytikerne som hittil har spådd om sine porteføljers fremtid har nå lagt fra seg glasskulene. For første gang på lenge bekjenner de sin manglende tro på markedet. Noen ber til og med om strengere lovreguleringer.

De har vært standhaftige i sin tro, markedsfundamentalistene. Over hele verden har de forkynt sitt evangelium om de frie markedskreftenes saliggjørende effekt. Og de har vunnet mange lydige tilbedere.

Flere og flere av oss teologer har begynt å betrakte markedstroen som et religiøst fenomen, slik det tidligere var grunn til å gjøre med den totalitære kommunismen.

Moralfilosofen Adam Smiths tanke om markedets iboende evne til å regulere seg selv var en verdifull innsikt. Problemet kom da Smiths tanker ble tatt til inntekt for å fristille markedet fra etikken, ved å fremheve at individenes egoistiske selv-interesse automatisk blir forvandlet til det optimale resultatet for fellesskapet ved hjelp av markedets usynlige hånd. Dermed ble egoistisk profittmaksimering opphøyd til en moralsk dyd og den solidariske etikken overflødig i de økonomiske relasjonene mennesker imellom. At denne tankegangen skulle interessere teologer, bør ikke forundre noen. Profittmaksimeringens dyd var ikke bare av moralsk art. Den var også teologisk. Den usynlige hånden var nemlig Guds.

Den innflytelsesrike økonomen Milton Friedman var representativ for denne ekstremistiske tolkningen av Adam Smith innenfor økonomien, da han fremholdt at ”næringslivets samfunnsansvar er å øke profitten”. Verken mer eller mindre. Næringslivet kunne dermed hengi seg til en logikk som fratok dem personlig ansvar, selv da den kunne påføre andre mennesker lidelse. Markedslogikken gjorde opp for umoral, ved å alltid sikre et optimalt resultat. Ga det profitt, var det riktig. Lidelsen andre eventuelt ble påført fikk man tilgivelse for i den pareto-optimale enden. Markedstroen var blitt et religiøst system som ga tilgivelse til syndere. Den var blitt opium for næringslivet. I dag sitter en hel verden igjen i bakrusen, mens finanslederne røyker restene fra sine piper.

En av Friedmans inspiratorer var Friedrich Hayek, en annen av markedsfundamentalismens øversteprester. Frigjøringsteologen Franz Hinkelammert er blant dem som har befattet seg mye med Hayeks tenkning. Ifølge ham skrev Hayek en skapelsesberetning om markedet, hvor markedet spontant oppsto som resultat av menneskenes handlinger. Denne evolusjonen hadde ikke skjedd ut fra menneskenes bevisste overveielser, men tvert imot fordi menneskene ikke hadde grepet inn i denne naturlige prosessen med sine moralske intensjoner. Det ble kronargumentet mot regulering av markedet. Skapelsesmyten ga markedet en sakral dimensjon og løftet det over vår menneskelige sfære. For i Hayeks univers besitter markedet perfekt kunnskap, noe menneskene ikke har. Derfor må menneskene la markedet få virke fritt. De må bøye seg for mekanismens optimale likevekt og stole på det frie markedets perfekte kunnskap. Noe annet vil være hybris. Å ville regulere markedet ut fra ideer om sosial rettferdighet, er utopisk og vil føre til kaos. Hva dette kaoset består i, kan ikke gripes av mennesker. For kaoset er bare motpolen til en perfekt størrelse som står over den menneskelige historien: Markedet.

Fra mitt teologiske ståsted lyder dette som kosmos mot kaos, paradisets porter mot helvetes dører. Det er en ekstrem advarsel mot statlige reguleringer, og det leder til en religiøsitet: For det eneste vi mennesker kan gjøre i denne kosmiske kampen mot kaoset er å bøye oss for å markedets selvregulerende prosesser. La markedet få virke fritt. Tro på det. Stol på det.

De stadig flere av oss som har sett den ensidige dyrkingen av de frie markedskreftene i den tredje verden har blitt slått av sammenhengen mellom brutal fattigdom og fraværet av statlige reguleringer. Bare det frie markedet fikk virke i takt med skrinleggingen av statlige velferdsordninger, ville veksten komme de fattige til gode, ble det sagt. Men i land etter land var effekten det motsatte. Privatiseringen av skole og helsevesen ekskluderte de fattige, og forsårsaket økt sult i Afrika (se Kirkens Nødhjelps rapport ”A deadly combination”).

Markedstroen hadde en pris, et offer de fattige måtte betale med sine liv. Markedet var blitt en avgud markedsfundamentalistene ofret de fattige til, fremholdt flere og flere kirker i fattige land.

Her i hjemme i Norge har imidlertid denne teologisk forankrede markedskritikken blitt fortiet av biskoper og kirkeledere. Kanskje er tiden nå moden for å endelig ta til orde? I USA forsøkte regjeringen bøte på manglende sosiale ordninger ved å oppfordre bankene til å ta sjanser med å gi ut lån til svakere stilte. I stedet for å balansere markedskreftene med statlig sosialpolitikk, satte man sosiale tiltak ut til en profittbasert tjeneste, private utlånere. Det er en vesentlig årsak til dagens finanskrise, ifølge eksperter. Finanskrisen viser altså til de grader profittens begrensninger og skader. Den kan ikke være enerådende som moralsk dyd for fremtidens økonomi.

Vi trenger en moralsk gjenreisning i finansnæringen og i samfunnet. Men det vil neppe skje ved å bare skylde på enkeltindividers grådighet. Flere mennesker må bli rede til å ta avstand fra den beskrevne tankegangen som gjør profitt til legitim beveggrunn for alle økonomiske handlinger, stoler blindt på markedslogikken og dermed tilber markedet som en avgud.

Som kirke er det viktigere enn på lenge å fremheve fra prekestolen at etikken har en plass i diskusjoner om økonomien. Vi dyrker tross alt en fattig snekkersønn som var svært opptatt av å belyse økonomiens etiske sider.

JEG – EN TAPER

Nå vet jeg det altså: Jeg er en taper. Prestene er den mest avmektige gruppen i det norske samfunnet, skal vi tro Morgenbladets avmaktspanel.

Jeg preker kristendommen, det stemmer. Og jeg preker tapernes religion. Det stemmer også, all den tid jeg forkynner om et korsfestet offer for det romerske imperiets brutale undertrykkelse av det okkuperte Palestina rundt år 30. Jesus var virkelig en taper på korset. Bare den kristne tro på oppstandelsen kan åpenbare en annen sannhet: At Han, og med ham alle historiens ofre, har seiret tross uretten.

Jeg bærer frem dette budskapet, men tror ikke på det selv. Neivel? Det var nytt for meg. Istedet preker jeg det av medlidenhet til sognebarna. Hm... Det var også en ukjent beveggrunn i mitt indre. Men dette panelet har vel gått grundig til verks, ettersom de kjenner min tro?

At vi prester taper enhver sak som betyr noe for oss, var også nytt. Jeg ante ikke at Kirkens viktigste anliggende var kampen mot abort, brennevin og homofile. Jeg må ha misforstått det hele. Men det er kanskje ikke så rart. Jeg er jo en taper. :)