DOMMEN OVER OSS

Kronikk - Klassekampen 19. september 2008

Det er dommedag i klimadebatten

Mediene skaper klimaangst med dommedagsprofetier, klager enkelte stemmer i klimadebatten. Det har blitt skrevet at medienes krisemaksimering og overdrivelser gjør oss handlingslammet overfor miljøutfordringen. Er riktig at de såkalte dommedagsprofetiene passiviserer oss? Hva slags dommedag er dette?

En apokalyptisk tone har lagt seg over klimadebatten. Ord som dommedag, endetid og apokalypse dukker nå opp i media, i en skala vi kanskje ikke har sett siden atomtrusselen under den kalde krigen. Dette er begreper som står sentralt i den jødisk-kristne kulturarv. Eskatologi er læren om tidens siste ting eller ytterste grense, og kan spores tilbake til bibelske forestillinger. Men i dag anvendes eskatologien oftere i klimadebatten enn i Kirken. Hva har skjedd?

Kanskje gir eskatologien den sekulære debatten et språk for et alvor som debattantene ikke klarer å uttrykke på annen måte. Konsekvensene av klimeendringene kan bli så epokegjørende at de utgjør et være eller ikke være for menneskeheten.

Klimadebattens dommedagsbegrep kan vi forstå på ulike måter. En tolkning av begrepet kan vi knytte til den nevnte klimaangsten. Angst oppstår når vi mister følelsen av å kunne påvirke vårt eget liv. Den er skjebnens ektefødte barn, og klimaangsten næres av forskernes fremtidsscenarier i tillegg til vår egen selvsentrerthet. Sammen retter de oss mot oss selv. Vi blir bekymret for hva som vil skje med oss i fremtiden.

Dommedagens apokalyptiske omveltninger blir her det som er synlig for enhver, slik isbjørnene som svømmer under issmeltingen kan sees på TV-skjermen. Disse synlige spektakulære
omveltningene blir ifølge denne oppfatningen selve apokalypsen. Denne apokalypsen gir ingen ny forståelse av omveltningene og dreier heller ikke blikket vårt bort fra oss selv.

Den nevnte dommen kan i prinsippet beregnes gjennom vitenskapelige prognoser. Den er altså forutsigbar, bare måleinstrumentene er gode nok, men er ute av stand til å forme historien. Den er bare en umenneskelig konstatering av en økologisk katastrofe. Umenneskelig, for den ikke gjør verden mer human. Tvert imot sprer den selvsentrerende angst.

En av mine oppgaver som prest er å tilbakevise denne typen passiviserende dommedagstolkninger. For den kristendommen som ikke gjør verden mer nestekjærlig, er ikke kristen dom. Den sanne eskatologien lammer oss ikke, men inspirerer oss til aktiv handling for andre mennesker.

Jeg mener filosofen Emmanuel Levinas gir oss nyttig veiledning når vi skal gjenoppdage dommedagens sanne betydning. Som jøde forsøker Levinas å oversette de bibelske profetenes dommedagsbegrep til filosofien, og hevder talen om dommedag misforstås når den oppfattes som en ren spådom om fremtiden. Det betyr at vi ikke får vite noe om endetid og dom gjennom naturvitenskapelige observasjoner som gir prognoser for jordens tilstand i fremtiden. Levinas’ dommedag kan ikke festes til et måleinstrument eller forutsies, men kommer helt uventet gjennom den Andres ansikt.

Den Andres ansikt gjør inntrykk som menneskelig sårbarhet, nød og fattigom. De menneskene som lider mest nød på grunn av klimaendringen kan derfor sies å være de Andre. I vårt forhold til de lidende hevder Levinas det utsies en dom. Flomofrenes og tørkeofrenes lidelse er i seg selv en anklage og en moralsk dom over oss. Denne dommen er ingen domsavsigelse som utmåler en fengselsstraff for oss, men en vekkende anklage som gir oss et etisk ansvar. Noe må gjøres. Lidelsen må lindres.

Dommedag inntreffer altså ikke med værendringer og naturkatastrofer. Dommen er ikke å finne i klimaendringene, men i de menneskene som blir maktesløse ofre for dem. Klimaofrenes lidelser er en kristen dom over oss, uansett hvilke årsaker som måtte ligge klimaendringene. I hvilken grad væromskiftningene vi ser er menneskeskapte eller frembrakt av naturen selv, spiller ingen rolle i dette fundamentale møtet med offeret. Når vi står ansikt til ansikt roper offerets nød til oss uansett. Overdrives dette ropet i mediene? Er det slik at klimaofrenes lidelser ikke er så ille som mediene vil ha det? Bør man dekke over de menneskelige lidelsene for å unngå å skape klimaangst?

Kanskje oppstår angst. Men for hva? Hvem bekymres vi på vegne av? Bekymrer vi oss for å miste snødekte skiløyper og vår egen posisjon blant den globale overklassen i fremtiden? Eller bekymrer vi oss for de Andre som lider mest nå? Hva slags klimaangst er det man advarer mot? Kanskje vil noen føle seg handlingslammet av å høre om økende fattigdom som konsekvens av klimaendringene. Men appellen må uansett rettes. For vi har et ansvar, uansett årsakene til klimaendringene. Det er dommens tale. Det er kristen dom.

Ut fra dette fundamentale møtet med klimaofrene vil jeg oppmuntre Kirken til å gjenoppdage sin egen arv. Dette for å unngå at sekulære debattanter får hegemoni over det eskatologiske begrepsapparatet. I stedet burde Kirken bruke dette religiøse og retoriske arsenalet aktivt for å mobilisere og skape holdningsendringer i klimasaken. Dette er tross alt Kirkens egne begreper, og Guds skaperverk står på spill.

Dernest kan vi i Den norske kirke bruke den pågående gudstjenestereformen til å forme ritualene ut fra hensynet til det truede miljøet, selve Guds skaperverk. Den brasilianske økoteologen Leonardo Boff påstår at etikk uten religion ofte ender i moralisme. Jeg tror dette har gjenklang hos mange nordmenn, som opplever miljøbevegelsens mantra om å forurense mindre som nettopp moralisme, på grensen til elitisme. Fremskrittspartiets fremgang er bare ett symptom på dette. Boff sier vi må gjenvinne erfaringen av naturen som noe hellig, noe alle religioner har gjort siden menneskenes første ritualer vokste fram. Nå er tiden kommet for å gjenoppdage naturvennlige tradisjoner og fornye Kirkens ritualer ut fra hensynet til vår tids klimaofre. For ritualet er et fenomen som allid vil utgjøre religionenes unike bidrag til den brede offentlige opinionen. Det bør være duket for dialog på tvers av religionene om klimatrusselen.

Ole Jakob Løland er medforfatter til den nylanserte boken ”Nytt klima – Miljøkrisen i samfunnskritisk lys”, redigert av Arne Johan Vetlesen.