"Un revelador libro sobre la vida y lucha por la libertad y la justicia social de un paraguayo, es publicado en Noruega con importante impacto y difusión," skriver den paraguayanske avisen Última Hora på sin nettside, før den siterer meg som forfatter av boken.
Oversatt: "En avslørende bok om en paraguayaners liv og kamp for friheten og sosial rettferdighet er utgitt i Norge med stor innvirkning og utbredelse."
torsdag 30. april 2009
mandag 27. april 2009
TV2-INTERVJU OM U2-KRONIKKEN I DAGBLADET
Preken på Ung Messe i Ris kirke 26. april, en messe jeg annonserte samme morgen på TV2 Nyhetskanalen. Foto: Bjørn Tønnesen.Her finnes intervjuet på TV2 Nyhetskanalen om U2, Ung Messe og teologi.
mandag 20. april 2009
BOKEN "LIDIO. EN UVANLIG HISTORIE" I SALG FRA TORSDAG 23. APRIL
Biografien jeg har skrevet om Lidio Dominguez er i salg i bokhandlene fra torsdag av. Forhåndsomtale av boken finnes i denne ukens utgave av Ny Tid og Dagbladet fra mandag 20. april.
EPILOG TIL BOKEN "LIDIO": Å SKRIVE UT FRA OFFERETS PERSPEKTIV
Denne epilogen ble ikke trykket i boken "Lidio. En uvanlig historie" på Spartacus Forlag. Jeg publiserer den likevel her, fordi den sier noe vesentlig om bokprosjektet fra mitt og Lidios ståsted.
Denne boken startet med en beretning om det jeg og andre trodde var Lidios dødsleie. I dag er Lidio friskmeldt. ”Troen flytter fjell”, sier legen hans om blodkreften som sporløst forsvant fra kroppen hans.
Som prest forkynner jeg om de høyere makter som angivelig flytter disse fjellene. Som forfatter har det ikke vært min hensikt å ta stilling til sannhetsverdien ved forestillingene om disse maktene, det vil si gehalten i deres eksistens. Viktigere har det for meg vært å peke på offerets perspektiv. Det kan vi alle kan la oss formes av – uavhengig av religiøs tilhørighet.
Noen vil kunne si at jeg mangler jeg den nødvendige distanse til å skrive denne boka. For Lidio er en venn av meg.
Jeg tenker annerledes om dette. Jeg tenker at jeg er nødt til å la meg berøre av Lidios som et torturoffer for å forstå hva han har gått igjennom. Tortur er en fremmed erfaring for meg. Derfor kreves personlig innlevelse og kjennskap, ikke ytterligere distanse. Det vanskeligste har ikke vært å distansere meg fra Lidio, men å komme nært nok inn på ham. Av den grunn har jeg ønsket å unngå en nøytral tilskuerrolle, en rolle som dessuten er umulig å ta på seg.
Denne boken er et forsøk på å sette seg inn i offerets situasjon, i situasjonen til Lidio som har blitt offer for tortur i Latin-Amerika og offer for diskriminering på arbeidsmarkedet i Norge. Jeg har forsøkt å tolke historiske begivenheter ut fra Lidios konkrete situasjon. Dette har jeg som sagt ikke gjort som noen verdinøytral observatør, men ut fra et ønske om å stille meg på offerets side i forhold til dets overgripere. Det å stille seg på den svakes side er imidlertid ikke enkelt. Hvem som er den undertrykte er situasjonsbetinget. Mennesker blir gjort maktesløse i visse situasjoner, men ingen mennesker er bare ofre. Lidio var offer for tortur, men oppdaget også uante muligheter i seg selv til å overvinne torturen. Lidio var offer for diskriminering på arbeidsmarkedet for en tid, men ikke for alltid. Likevel vil jeg holde fast på at han gir et mer troverdig perspektiv av diskrimineringen enn arbeidsgiverne som nektet å svare på jobbsøknadene hans. Det var han som visste hvor skoen trykket. I den forstand er det offeret som vet best.
Samtidig kan alle valg et menneske gjør kritiseres, også den undertryktes valg. Likevel har ikke jeg sett på det som min oppgave å kritisere Lidios uttalte støtte til geriljaen eller dødsdommen over general Aramburu. Jeg har først av alt satt alt inn på å forstå og deretter beskrive. Så overlater jeg til Lidio å forsvare disse valgene. Hva jeg som forfatter måtte mene om dem, er i denne sammenhengen mindre interessant.
Bokstavene jeg har plottet og tastet inn er en praksis som både har begrenset og skapt rom for å synliggjøre offerets perspektiv på verden. Begrensningen sier også noe om mulighetene jeg ikke har grepet eller sett. Det er alltid noe som faller utenfor synsvinkelen når offeret skal skildres. Offerets virkelighet kan aldri helt og fullt reduseres til begreper og ord. Jeg har ikke maktet å fortelle alt, fordi det ikke ligger i mine bokstavers makt. Siste ord er ikke sagt, heller ikke om Lidio. Offerets virkelighet er alltid større. Torturens sår er alltid dypere og rettferdighetens utopier alltid større enn en nedtegnet fortelling.
Denne boken startet med en beretning om det jeg og andre trodde var Lidios dødsleie. I dag er Lidio friskmeldt. ”Troen flytter fjell”, sier legen hans om blodkreften som sporløst forsvant fra kroppen hans.
Som prest forkynner jeg om de høyere makter som angivelig flytter disse fjellene. Som forfatter har det ikke vært min hensikt å ta stilling til sannhetsverdien ved forestillingene om disse maktene, det vil si gehalten i deres eksistens. Viktigere har det for meg vært å peke på offerets perspektiv. Det kan vi alle kan la oss formes av – uavhengig av religiøs tilhørighet.
Noen vil kunne si at jeg mangler jeg den nødvendige distanse til å skrive denne boka. For Lidio er en venn av meg.
Jeg tenker annerledes om dette. Jeg tenker at jeg er nødt til å la meg berøre av Lidios som et torturoffer for å forstå hva han har gått igjennom. Tortur er en fremmed erfaring for meg. Derfor kreves personlig innlevelse og kjennskap, ikke ytterligere distanse. Det vanskeligste har ikke vært å distansere meg fra Lidio, men å komme nært nok inn på ham. Av den grunn har jeg ønsket å unngå en nøytral tilskuerrolle, en rolle som dessuten er umulig å ta på seg.
Denne boken er et forsøk på å sette seg inn i offerets situasjon, i situasjonen til Lidio som har blitt offer for tortur i Latin-Amerika og offer for diskriminering på arbeidsmarkedet i Norge. Jeg har forsøkt å tolke historiske begivenheter ut fra Lidios konkrete situasjon. Dette har jeg som sagt ikke gjort som noen verdinøytral observatør, men ut fra et ønske om å stille meg på offerets side i forhold til dets overgripere. Det å stille seg på den svakes side er imidlertid ikke enkelt. Hvem som er den undertrykte er situasjonsbetinget. Mennesker blir gjort maktesløse i visse situasjoner, men ingen mennesker er bare ofre. Lidio var offer for tortur, men oppdaget også uante muligheter i seg selv til å overvinne torturen. Lidio var offer for diskriminering på arbeidsmarkedet for en tid, men ikke for alltid. Likevel vil jeg holde fast på at han gir et mer troverdig perspektiv av diskrimineringen enn arbeidsgiverne som nektet å svare på jobbsøknadene hans. Det var han som visste hvor skoen trykket. I den forstand er det offeret som vet best.
Samtidig kan alle valg et menneske gjør kritiseres, også den undertryktes valg. Likevel har ikke jeg sett på det som min oppgave å kritisere Lidios uttalte støtte til geriljaen eller dødsdommen over general Aramburu. Jeg har først av alt satt alt inn på å forstå og deretter beskrive. Så overlater jeg til Lidio å forsvare disse valgene. Hva jeg som forfatter måtte mene om dem, er i denne sammenhengen mindre interessant.
Bokstavene jeg har plottet og tastet inn er en praksis som både har begrenset og skapt rom for å synliggjøre offerets perspektiv på verden. Begrensningen sier også noe om mulighetene jeg ikke har grepet eller sett. Det er alltid noe som faller utenfor synsvinkelen når offeret skal skildres. Offerets virkelighet kan aldri helt og fullt reduseres til begreper og ord. Jeg har ikke maktet å fortelle alt, fordi det ikke ligger i mine bokstavers makt. Siste ord er ikke sagt, heller ikke om Lidio. Offerets virkelighet er alltid større. Torturens sår er alltid dypere og rettferdighetens utopier alltid større enn en nedtegnet fortelling.
SMERTEN DELES AV MANGE
Maria Juntilla Sammut avfeier i Morgenbladet 20. mars hovedpoenget i Ola Tjørhoms kronikk fra uken i forveien. Den katolske kirke har ifølge henne ikke vendt seg bort fra Det annet Vatikankonsils dialog med verden. For Konsilets ville ikke primært forstå verden, men forkynne til verden.
Juntilla Sammuts påstand illustrerer den dragkampen som fortsatt foregår om konsildokumentenes mening. Den fløyen i kirken som deler Juntilla Sammuts tolkning har vunnet frem under Johannes Paul II sitt langvarige pontifikat. Man skal ikke ha lest mange av pave Johannes Paul II eller Benedikt XVI sine encyklikaer for å se dette.
I min biografi om den latinamerikanske teologen Lidio Dominguez, som kom til Norge som flyktning i 1977, vier jeg Det annet Vatikankonsil bred plass. Dominguez satt i kommisjonen for arbeidet med dokumentet Juntilla Sammut tar til inntekt for sitt syn. Dominguez kan fortelle at kommisjonsmedlemmenes intensjon med konsildokumentet var det motsatte av hva hun skriver i Morgenbladet: Dialogen med det moderne kunne ikke reduseres til et instrument for å overbevise verden. Guds plan og ”tidens tegn” kunne skjelnes midt i den moderne verden. Derfor var dialogen en forutsetning for å kunne forkynne sant i en ny tid.
Manglende kunnskap hos norske journalister om katolisisme, et marginalt antall katolikker i Norge (ca 1 % av befolkningen) kombinert med det faktum at en stor del av norske katolikker (som Domingeuz) er flyktninger med begrensede forutsetninger for å dominere debattspaltene, gjør at noen få katolske stemmer i Norge blir enerådende. Inntrykket av at Ola Tjørhom er en intellektuell solospiller og liberalt fremmedelement til den globale katolisismen kan derfor feste seg. Etter timeslange samtaler med Dominguez om Konsilet fremstår Tjørhoms kritiske kronikk om Vatikanet for meg som en gjenklang av konsilfedre som dom Helder Cãmara eller Giacomo Lercaro. Mitt inntrykk som teologistudent på katolske presteseminarer i ulike land i Latin-Amerika er at den smerten Tjørhom opplever på grunn av Kirkens nykonservative dreining deles av mange på kontinentet med flest katolikker i verden.
La røkelseskarene svinge – som et tegn på at den teologiske pendelen kan trekke begge veier i en katolisisme som er mer mangfoldig enn det som avspeiles i Norge.
Trykket på Morgenbladets nettsider 30. april 2009.
Juntilla Sammuts påstand illustrerer den dragkampen som fortsatt foregår om konsildokumentenes mening. Den fløyen i kirken som deler Juntilla Sammuts tolkning har vunnet frem under Johannes Paul II sitt langvarige pontifikat. Man skal ikke ha lest mange av pave Johannes Paul II eller Benedikt XVI sine encyklikaer for å se dette.
I min biografi om den latinamerikanske teologen Lidio Dominguez, som kom til Norge som flyktning i 1977, vier jeg Det annet Vatikankonsil bred plass. Dominguez satt i kommisjonen for arbeidet med dokumentet Juntilla Sammut tar til inntekt for sitt syn. Dominguez kan fortelle at kommisjonsmedlemmenes intensjon med konsildokumentet var det motsatte av hva hun skriver i Morgenbladet: Dialogen med det moderne kunne ikke reduseres til et instrument for å overbevise verden. Guds plan og ”tidens tegn” kunne skjelnes midt i den moderne verden. Derfor var dialogen en forutsetning for å kunne forkynne sant i en ny tid.
Manglende kunnskap hos norske journalister om katolisisme, et marginalt antall katolikker i Norge (ca 1 % av befolkningen) kombinert med det faktum at en stor del av norske katolikker (som Domingeuz) er flyktninger med begrensede forutsetninger for å dominere debattspaltene, gjør at noen få katolske stemmer i Norge blir enerådende. Inntrykket av at Ola Tjørhom er en intellektuell solospiller og liberalt fremmedelement til den globale katolisismen kan derfor feste seg. Etter timeslange samtaler med Dominguez om Konsilet fremstår Tjørhoms kritiske kronikk om Vatikanet for meg som en gjenklang av konsilfedre som dom Helder Cãmara eller Giacomo Lercaro. Mitt inntrykk som teologistudent på katolske presteseminarer i ulike land i Latin-Amerika er at den smerten Tjørhom opplever på grunn av Kirkens nykonservative dreining deles av mange på kontinentet med flest katolikker i verden.
La røkelseskarene svinge – som et tegn på at den teologiske pendelen kan trekke begge veier i en katolisisme som er mer mangfoldig enn det som avspeiles i Norge.
Trykket på Morgenbladets nettsider 30. april 2009.
mandag 6. april 2009
BONOS LOVSANG TIL GUD
Foto: Universal Music
Kronikk i Dagbladet 5. april 2009
Det er ikke bare en kommersiell begivenhet når den irske megagruppa U2 nå har sluppet sitt første album på fire år. Det er også et religiøst fenomen. For i likhet med de foregående utgivelsene er No Line on the Horizon spekket med kristen teologi i en språkdrakt som selger i millionantall på verdensbasis. Fra et teologisk ståsted kan Bono betraktes som en kristen forkynner, men en prest for flere enn menigheten. Hans rockepoesi formidler religion til sekulariserte horder som sjelden setter sine ben i et gudshus.
Det er likevel ingen organisert religion i tradisjonell forstand av ordet. Bono sanker ikke inn flere medlemmer til kirkesamfunn. Religionen han og U2 iscenesetter i vår tids store katedraler – sportsarenaene – er udogmatisk og konfesjonsløs. Den minner mer om den vage religionsformen Barack Obama appelerte til gjennom presidentvalgkampen i USA og den guden han svor sin ed til – en gud som ikke kan avgrenses til én religiøs retning.
Likevel hagler bibelsitatene og lovsangene over publikum på U2-konserter som løfter menneskemasser til ekstase og transcenderer hverdagen deres til en særgen høytid. En stadionkonsert med disse irene tilbyr massesuggerende opplevelsesfellesskap som dyrker kristne forestillinger – for en kveld. U2s multimediashow er scene for en uforpliktende kult. U2-hymnene gir religiøse følelser for et øyeblikk – et flyktig og forbigående øyeblikk.
Den nylig utgitte plata befester U2s posisjon som moderne trosformidlere, samtidig som den vitner om tekstskriveren og vokalisten Bono sin egen trosreise. En ring er sluttet: Bono er tilbake der han var ved begynnelsen av karrieren: I den rene lovprisningen.
Platas andre spor “Magnificent“ minner musikalsk om U2s postpunk fra begynnelsen av 1980-tallet. Tekstmessig er den strukturert rundt en tematisk akse som går igjennom hele U2s diskografi: Forholdet mellom et jeg og et du. “I was born to be with you/in this space and time,“ bekjenner Bono over et teppe av et bunnsolid bass- og trommekomp. At jeg’et ble født for å være sammen med et du, uttrykkes i en selvkontrollert tone. Men hvem er dette du’et? Refrenget gir typisk nok ikke noe klart svar på spørsmålet:
Only love, only love can leave such a mark
Only love, only love can heal such a scar
Det er bare kjærligheten som kan etterlate et sånt merke og helbrede et sånt arr, forsikrer Bono i en nesten svergende tone. Hva kjærligheten referer til er derimot fortsatt utydelig.
Låtas avsluttende ord gir en sterkere pekepinn: “Justified till we die,“ introduserer den klassiske kristne frelsestanken: Mennesker er rettferdiggjort. Gud nevnes ikke eksplisitt, men rettferdiggjørelsen gjelder ifølge vokalstemmen til vi dør. “You and I will magnify“, proklamerer nå Bono i noe som nå har tatt form av en religiøs hymne. For du’et og jeg’et vil ære “The Magnificent“ – Det praktfulle. Hva er dette praktfulle? Gud?
Det spørsmålet får dirre, til plata ruller videre til neste spor: “Moment of Surrender“. Her fører jeg’et en dialog med Gud om overgivelsens øyeblikk som erfares “through the stations of the cross“: Korsveien – en kristen meditasjon over Jesu lidelse og død i påsken.
Klassiske U2-låter som “With or Without You“ eller “Mysterious Ways“ kan utmerket godt gis mening uten noen gudsforestilling, men kan også referere til den kristne Gud som er så tydelig på den siste U2-plata. Kanskje må vi helt tilbake Plata October fra 1981 for å finne den samme bekjennelsen. Den åpner med et refreng som ikke etterlater noen tvil:
Gloria...in te domine
Gloria...exultate
Gloria...Gloria
Oh my Lord, yeah, loosen my lips
Refrengets hovedord er hentet fra lovsangsdelen i den kristne høymessen. Musikalsk er låta bygd opp ganske likt “Magnificent“. Også i “Gloria“ blir The Edge’s korte gitarriff med stor klang fulgt av Bonos proklamatoriske stemme i et høyt leie. Dette gir lytteren en følelse av en vokal som forsøker å løfte seg opp mot det opphøyede. Begge står tilbake som rene bekjennelser og lovsanger. Trommenes raske puls gir en følelse av rastløshet som kjennertegner en undertone i alle Bonos anvendelser av kristen teologi og bibelske metaforer: Her er det en jeg-stemme som leter intenst. Han bekjenner, men han er også på leting. “But I Still Haven’t Found What I’m Looking For” fra 1987 er et eksempel på dette vandringsmotivet. Den uttrykker først en allmenn lengsel, før du’ets identitet åpenbares: Du’et brøt lenkene og bar korset. Det er Jesus. Likevel kulminerer ikke låta i lovsang. Tvert imot gjentas et forbehold mot å hengi seg til ren lovprisning:
But I Still Haven’t Found What I’m Looking For
Melodien minner om gospel, men dette er ingen sang om gleden ved å endelig ha funnet Gud. Det er ikke Gud som prises, men selve letingen.
Med Achtung Baby (1991) og Zooropa (1993) gjenerobrer U2 rockeverdenen med et melankolsk og ironisk preg, blottet for entydige religiøse bekjennelser. Du’et Bono henvender seg til er svikefullt og tiltrekkende på samme tid. I ”Mysterious Ways” går religion og erotikk opp i en attraktiv enhet. Bonos bibelmetaforikk skinner stadig igjennom, men tvetydigheten er altoverskyggende og referansene i tekstene er mindre åpenbare enn noen gang. Ambivalensen til kristentroen er så stor, at Bono på ”The Wanderer” fra 1993 overlater vokalrollen og dialogen med Jesus til en annen rockepilegrim: Johnny Cash. Det er som om Bono ikke engang kan identifisere seg med sin egen åndelige søken.
På plata Pop fra 1997 er Gud simpelthen død: ”Wake Up Dead Man”, roper en fortvilet vokalstemme som om ropet skal vekke guden opp fra de døde. Men det skjer ikke. Ikke på Pop. Fire år må gå, før den bekjennende lovsangen igjen troner over tvilen og melankolien. Hit’en ”Beautiful Day” åpner albumet All That You Can’t Leave Behind (2001) med en allusjon til profeten Jesaja (53,2): ”The heart is a bloom, shoots up through the stony ground”. Evangelisten Bono gjør comeback. Og med No Line on the Horizon har ringen sluttet. Bono er tilbake i bekjennelsen til den kristne gud – The Magnificent.
Som prest har jeg imidlertid vel så stor sans for Bonos svake tro som den sterke. Den svake fører ham ut på vandring som en pilegrim hvor hans bruk av teologiske forestillinger og bibelske skriftsteder er mer nyskapende og kreativ. Tvilen etterlater mindre tydelige referanser i Bonos tekster og åpner opp rom for flere tolkninger, meningsskapende rom som skråsikkerheten ville ha sperret igjen. Og dette er dypt kristent: Du’et som Bono synger til på plate etter plate kan være et menneske eller Gud. Overgangene er glidende, mulighetene mange – og denne utydeligheten er spor av det kristne trosmysteriet: Jesus er mennesket som ble Gud, en person jeg kan si ”Du” til. Han er Den storslåtte – The Magnificent. Men Han er også mitt medmenneske.
I det jeg har gått forbi et annet menneske er det nettopp tvilen i meg som vitner om den dypeste troen: Var det et menneske jeg nettopp møtte eller var det også Gud?
Det er ingen grunn til å utrope et rockeidol som Bono til helgen. Derimot er han en kreativ teolog det er verdt å lytte til for en kirke som er kalt til å kommunisere med sin egen samtid.
Jeg ble intervjuet om kronikken på TV2 Nyhetskanalen 26.04.09
Abonner på:
Innlegg (Atom)
