DE FATTIGES RELIGION GIR SELVHJELP

- Sai! Sai, demônios – Em nome de Jesus! Far ut! Far ut, demoner – i Jesu navn! hører vi gjennom de tynne murveggene og blikktaket fra våre plasser ved kjøkkenbordet. Det er stemmen til nabokona.

- Nå har hun begynt igjen, sier fembarnsmoren jeg bor hos i Felicidade, den fattigste regulerte bydelen i Belo Horizonte, Brasils tredje største by.

Fembarnsmoren sier det med en oppgitt mine. Hun tviler på om demonutdrivelser på morgenkvisten dag etter dag har en den helt store effekten på den syke kroppen som befinner seg i nabohuset.

Disse to kvinnene kan sies å symbolisere den nye globale og voksende kristendommen blant verdens fattige. Der hvor fattigdommen er størst vokser den kristne religionen mest, og utøves ofte på de fattiges egne premisser. Når de fattige selv former kristendommen gir det selvrespekt. På sitt beste kan dermed kristentroen sies å være en hjelp til selvhjelp – en myndiggjørende kraft til et mer verdig liv.

Familiemoren jeg bodde hos er aktiv i den mest utbredte av de eldste kirkene våre: Hun er katolikk. Som barn av den latinamerikanske frigjøringsteologien samlet hun andre fattige til bibellesning i Felicidade – på den tiden det var et invadert slumområde uten katolsk prest og kirke. Nattverdsbrødet hentet hun i en kirke i sentrum av byen og delte selv ut til syke og fattige i slummen. På denne måten ble den katolske menigheten i Felicidade drevet frem av fattige som selv sto for gudstjeneste og bibeltolkning. Senere kom jesuittprester til slummen med frigjøringsteologi som tolket de fattiges politiske frigjøring som en ufravikelig del av den kristne frelsen. Den katolske kirke hadde en lang tradisjon for å forkynne ikke bare med ord, men også med gjerninger. Og nå ble det en kristen dyd å ta opp kampen for å frigjøre seg fra fattigdommen. Menigheten organiserte demonstrasjoner utenfor byens rådhus for å få søppeltømming og bussrute til slummen. Sammen bygde katolikkene møysommelig opp strøm og kloakksystem. Slummen reiste seg opp fra tørr sand og brutal fattigdom: Frigjøringen hadde kommet til Felicidade.

Nabokona ville også bli frigjort. Men ikke fra myndighetenes ignorering av de fattiges kår. Det som hjalp denne verdens fattige var ikke verdslig politisk kamp, men åndskamp. Onder som pengemangel, familievold, alkoholisme og sykdom kunne bare fordrives med spirituelle våpen. Med bønn, med Ånd og med demonutdrivelser – i Jesu navn.

Også nabokonas menighet var startet av fattige i bydelen. Men til hennes menighet kom ingen lærde jesuittprester og forkynte frigjøringsteologi. Hennes trossøsken trengte ikke noe presteskap. De var ikke bundet av katolsk lære eller en hierarkisk organisasjonsstruktur. De var pinsevenner, og kunne starte sin egen menighet hvor som helst, når som helst. Og nettopp det gjorde de. Pinsevekkelsen spredte seg som ild i tørt gress og menighetene spratt opp på hvert gatehjørne.

Forkynnelsen var bokstavtro og autoritær, atmosfæren sekterisk. Men det ga trygghet – særlig for fattige som var traumatiserte av den sosiale nøden. Og alle sto likt – bare de lot seg omvende. Tegnet på omvendelsen var tungetalen, som de fattigste tok i bruk. Lese og skrive kunne de ikke. Men himmelens språk – det kunne de!

Analfabetenes ekstatiske utfoldelse kunne virke fremmedgjørende, bekrefte tanken om at religion virkelig var opium for folket. Men denne ekstatiske lovprisningen var ikke opium. Det var de undertryktes eget språk – tegnet på at de var utvalgt. Det ga en selvfølelse de aldri hadde opplevd tidligere. Og det virket på fattigdommen. Omvendelsen pasifiserte familiefarens voldelige sider, gjorde ham fri fra flasken og bedret den pressede familieøkonomien. Dette var frigjøring i det nære og private; Åndens hjelp til selvhjelp.

Når jeg går sammen med den katolske moren på vei til messe gjennom bydelen går vi forbi lokale etter lokale fylt med pinsevenner – fattige som ber intenst på sine knær, hulker gråtende eller vrir seg på sementgulvet i tungetalens ekstase. Da er det lett for den litt mer rasjonelle katolikken å trekke på smilebåndet av pinsevennenes hemningsløse religiøsitet. Det er jo logisk at pinsevennene burde bruke litt mer krefter på å forbedre samfunnet, slik at de fattige en dag kan være frigjort fra nød, enn å drive ut demoner tidlig og sent. Men for pinsevennen er det like enkelt å miste troen på ethvert samfunnsprosjekt som å tale i tunger. De har allerede mistet tilliten til den verdenen som sviktet dem og gjorde dem fattige. Da er det bare Gud igjen som kan hjelpe. Og da er det bare å sette igang å rope – i Jesu navn.

De fattiges kristendom har kraft til å forvandle. Pinsevekkelsen har en unik styrke i det nære, og frigjøringsteologien i den større sammenhengen. Mens pinsebevegelsen beveger massene i den tredje verden, har frigjøringsteologien hatt innvirkning på politiske nøkkelfigurer, fra Barack Obama i USA til Lula i Brasil.

Noen av de fattiges stemmer har nådd til topps. La oss håpe at de blir hørt!

Kronikk i Hjelp Til Selvhjelp - Strømmestiftelsens informasjonsmagasin 3/2009