EN POET PÅ GUDS JORD

Med jevne mellomrom har vi såkalte pilegrimsmesser i Ris kirke – en annerledes gudstjeneste hvor pilegrimsmotivet står i sentrum. Pilegrimen er et traust og gammeldags, men like fullt aktuelt fenomen: Vår tid preges av mennesker på vandring – i forhold til troen.

En av dem som har beveget seg langs en åndelig vei er vår tids mest spilte norske dramatiker: Jon Fosse. I essayet ”Negativ Mystikk” beskriver Fosse hvordan han har forlatt en ”trygg ateisme” som han en gang søkte tilflukt til. Ateismen var ikke lenger så fast en borg. Han antydet at det å avvise Guds eksistens kunne oppleves som trygt og godt – men var i virkeligheten mer en falsk enn en sann trygghet.

Kanskje mener dramatikeren det er for lettvint å være ateist? Kanskje impliserer dette ståstedet at det er vanskeligere å være en kristen? Kanskje ville han vært enig med vår gamle biskop Kristian Scheldrup som skrev at ”jeg har aldri forstått de mennesker som sier det er lett å være kristen – bare man vil det. Jeg synes det må være såre vanskelig.”

Scheldrup gikk også en vei – ikke bare gjennom de mer kjente bataljene med Ole Hallesby om helvete – men også inn i den kristne mystikken. Og det har han til felles med Fosse – som synes å ha gjenfunnet kristentroen i mystikkens erfaringsbaserte og udogmatiske religionsform.

På spørsmål fra den kristne dagsavisen Vårt Land avslører Fosse at han har kviet seg for å snakke med avisen om sin tro. Og han avviser å si hva han tror Gud er. Ikke bare er det umulig å besvare. Men alle forsøk på å svare må nødvendigvis ende i bannskap:

- Du får meg ikkje til å seie kva Gud er. Så stygt banner eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg.

Fosses bekjennelser skaper også overskrifter i den mer religionskritiske avisen Klassekampen. Overfor avisen bedyrer Fosse: - Når jeg hører prekener, blir jeg så avkristnet. Verdenstolkningen i protestantisk dogmatikk blir så meningsløs.

Disse to utsagnene hører sammen: Bannskap og avkristning er jo to sider av samme sak. Og prestenes tale om hva Gud er, er for Fosse som å banne. Med andre ord: Vi prester banner i kirken når vi sier hva Gud er gjennom dogmatiske begreper. For Gud er et mysterium vi kan ane at finnes – men ikke kan si hva er.

Som prest ser jeg en dyp fromhet i Jon Fosses aversjon mot å definere Gud – noe som uunngåelig leder til å redusere Guds storhet og hellighet. Guds mysterium påkaller en varsomhet og tilbakeholdenhet til å sette Gud på begreper. Kristendommens dogmer skal ikke forstås som enkle svar på de største spørsmål, men troen fører oss ut på en vandring hvor vi fortsetter å undre oss, lete og spørre. Fremfor enkle svar består troen av vanskelige paradokser: Selv om troen er gitt som gave i dåpen, må vi uavlatelig kjempe for den. Gaven er en kamp – for troen.

Overfor de dypeste erfaringene våre strekker ikke ordene til. Det gudsmysteriet som finnes på dypet av vår sjel kan ingen begreper øve rettferdighet overfor. Det kan bare den mystiske erfaringen – og kjærligheten.

Frigjøringsteologiens far, Gustavo Gutiérrez, skriver at den første tale om Gud er taushet og ordløs nestekjærlig handling. Den radikale slumpresten fra Peru mener at vi trenger ingen teologi for å reagere spontant overfor nøden. Vi trenger ordløs mottakelighet for det andre mennesket – og i denne stillferdigheten fødes den første talen om guddommen. I lyset fra den Andres ansikt – der starter talen. Der begynner enhver sann preken.

Eller sagt med pilegrimen og poeten på Guds jord – Jon Fosse: Uten mystikken blir alt bannskap.

Lovet være Han som er! (2. Mosebok 3,14)

Andakt til Risbladet 4/2009