WE'RE ONE, BUT WE'RE NOT THE SAME

Foto: Bjørn Tønnesen.

“Vi merker at det er en slags ny nysgjerrighet rundt religion,” sa vår sokneprest Stig Utnem til Akersposten tidligere i vår. Det kom til syne da jeg ble invitert til TV2 Nyhetskanalen samme dag som vi feiret Ung Messe i Ris kirke. TV2 var nysgjerrige på hvorfor vi skulle bruke U2s ”One” som nattverdssalme for dagen.

We're one, but we're not the same

We get to carry each other, carry each other... one

Vi er ett var også hovedbudskapet i prekenen på Ung Messe. Selv om vi mennesker er høyst ulike hører vi dypest sett sammen. Ja, selv om det kan betegnes som et livskall å utforske denne forskjelligheten og finne måter å leve med den – så er vi en menneskehet – we’re one.

For det å virkelig bli ett dreier seg ikke om å gå i flokk, vandre nøyaktig samme vei eller være enige om absolutt alt. Kirken er noe større enn at menneskene som samles der tenker likt eller mener det samme. Vår gode biskop og store inspirator Gunnar Stålsett sa at Kirken ikke først og fremst er et meningsfellesskap, men et trosfellesskap. Vi samles om noe som stikker dypere, og som samtidig kan bære oss gjennom uenighet – ja, til og med gjennom fiendskap og splid. Kristen tro er fredsbyggende. Hvis ikke, er det ikke kristen tro. Hvorfor sier ellers Jesus ”fred være med dere” i evangeliene?

You say love is a temple, love a higher law

Du-personen i singelsuksessen “One” som ble relansert med Mary Blige, sier kjærligheten er et tempel, kjærligheten er en høyere lov. Og det er jo dypt kristent: ”Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?” skriver Paulus i første brev til Korinterne. Og der hvor Ånden virker, der er kjærligheten, ifølge kristen tro. Men jeg-personen i sangen møter ikke kjærligheten i møtet med du’et. Jeg’et blir ydmyket av et du som bare sårer. Det er en smertefull relasjon som her beskrives:

You ask me to enter, but then you make me crawl
And I can't be holding on to what you got, when all you got is hurt.

Likevel holder jeg’et fast på noe:

One love, one blood, one life, you got to do what you should.

En kjærlighet, ett blod, et liv med hverandre. Alle mennesker er våre brødre og søsken, selv om vi opplever smerte og konflikt. Dypest sett er vi alle ett – og vi må bære hverandre:

One life with each other: sisters, brothers.
One life, but we're not the same.
We get to carry each other, carry each other.
One, one.

Vi er ett. Derfor hører vi som er ulike lemmer sammen i samme legeme: den verdensvide Kirken, som er Kristi legeme i verden. Det er det grunn til å feire ved å samles i Ris kirke og Holmenkollen kapell. Det er det grunn til å markere – ved å spise av samme brødet og drikke av den samme vinen.

Så kom, for alt er gjort ferdig!

Andakt til Risbladet 2/2009