Kronikk - Klassekampen 2. desember 2008En avgud har mistet sin glans. Profetene har begynt å tvile. Finansanalytikerne som hittil har spådd om sine porteføljers fremtid har nå lagt fra seg glasskulene. For første gang på lenge bekjenner de sin manglende tro på markedet. Noen ber til og med om strengere lovreguleringer.
De har vært standhaftige i sin tro, markedsfundamentalistene. Over hele verden har de forkynt sitt evangelium om de frie markedskreftenes saliggjørende effekt. Og de har vunnet mange lydige tilbedere.
Flere og flere av oss teologer har begynt å betrakte markedstroen som et religiøst fenomen, slik det tidligere var grunn til å gjøre med den totalitære kommunismen.
Moralfilosofen Adam Smiths tanke om markedets iboende evne til å regulere seg selv var en verdifull innsikt. Problemet kom da Smiths tanker ble tatt til inntekt for å fristille markedet fra etikken, ved å fremheve at individenes egoistiske selv-interesse automatisk blir forvandlet til det optimale resultatet for fellesskapet ved hjelp av markedets usynlige hånd. Dermed ble egoistisk profittmaksimering opphøyd til en moralsk dyd og den solidariske etikken overflødig i de økonomiske relasjonene mennesker imellom. At denne tankegangen skulle interessere teologer, bør ikke forundre noen. Profittmaksimeringens dyd var ikke bare av moralsk art. Den var også teologisk. Den usynlige hånden var nemlig Guds.
Den innflytelsesrike økonomen Milton Friedman var representativ for denne ekstremistiske tolkningen av Adam Smith innenfor økonomien, da han fremholdt at ”næringslivets samfunnsansvar er å øke profitten”. Verken mer eller mindre. Næringslivet kunne dermed hengi seg til en logikk som fratok dem personlig ansvar, selv da den kunne påføre andre mennesker lidelse. Markedslogikken gjorde opp for umoral, ved å alltid sikre et optimalt resultat. Ga det profitt, var det riktig. Lidelsen andre eventuelt ble påført fikk man tilgivelse for i den pareto-optimale enden. Markedstroen var blitt et religiøst system som ga tilgivelse til syndere. Den var blitt opium for næringslivet. I dag sitter en hel verden igjen i bakrusen, mens finanslederne røyker restene fra sine piper.
En av Friedmans inspiratorer var Friedrich Hayek, en annen av markedsfundamentalismens øversteprester. Frigjøringsteologen Franz Hinkelammert er blant dem som har befattet seg mye med Hayeks tenkning. Ifølge ham skrev Hayek en skapelsesberetning om markedet, hvor markedet spontant oppsto som resultat av menneskenes handlinger. Denne evolusjonen hadde ikke skjedd ut fra menneskenes bevisste overveielser, men tvert imot fordi menneskene ikke hadde grepet inn i denne naturlige prosessen med sine moralske intensjoner. Det ble kronargumentet mot regulering av markedet. Skapelsesmyten ga markedet en sakral dimensjon og løftet det over vår menneskelige sfære. For i Hayeks univers besitter markedet perfekt kunnskap, noe menneskene ikke har. Derfor må menneskene la markedet få virke fritt. De må bøye seg for mekanismens optimale likevekt og stole på det frie markedets perfekte kunnskap. Noe annet vil være hybris. Å ville regulere markedet ut fra ideer om sosial rettferdighet, er utopisk og vil føre til kaos. Hva dette kaoset består i, kan ikke gripes av mennesker. For kaoset er bare motpolen til en perfekt størrelse som står over den menneskelige historien: Markedet.
Fra mitt teologiske ståsted lyder dette som kosmos mot kaos, paradisets porter mot helvetes dører. Det er en ekstrem advarsel mot statlige reguleringer, og det leder til en religiøsitet: For det eneste vi mennesker kan gjøre i denne kosmiske kampen mot kaoset er å bøye oss for å markedets selvregulerende prosesser. La markedet få virke fritt. Tro på det. Stol på det.
De stadig flere av oss som har sett den ensidige dyrkingen av de frie markedskreftene i den tredje verden har blitt slått av sammenhengen mellom brutal fattigdom og fraværet av statlige reguleringer. Bare det frie markedet fikk virke i takt med skrinleggingen av statlige velferdsordninger, ville veksten komme de fattige til gode, ble det sagt. Men i land etter land var effekten det motsatte. Privatiseringen av skole og helsevesen ekskluderte de fattige, og forsårsaket økt sult i Afrika (se Kirkens Nødhjelps rapport ”A deadly combination”).
Markedstroen hadde en pris, et offer de fattige måtte betale med sine liv. Markedet var blitt en avgud markedsfundamentalistene ofret de fattige til, fremholdt flere og flere kirker i fattige land.
Her i hjemme i Norge har imidlertid denne teologisk forankrede markedskritikken blitt fortiet av biskoper og kirkeledere. Kanskje er tiden nå moden for å endelig ta til orde? I USA forsøkte regjeringen bøte på manglende sosiale ordninger ved å oppfordre bankene til å ta sjanser med å gi ut lån til svakere stilte. I stedet for å balansere markedskreftene med statlig sosialpolitikk, satte man sosiale tiltak ut til en profittbasert tjeneste, private utlånere. Det er en vesentlig årsak til dagens finanskrise, ifølge eksperter. Finanskrisen viser altså til de grader profittens begrensninger og skader. Den kan ikke være enerådende som moralsk dyd for fremtidens økonomi.
Vi trenger en moralsk gjenreisning i finansnæringen og i samfunnet. Men det vil neppe skje ved å bare skylde på enkeltindividers grådighet. Flere mennesker må bli rede til å ta avstand fra den beskrevne tankegangen som gjør profitt til legitim beveggrunn for alle økonomiske handlinger, stoler blindt på markedslogikken og dermed tilber markedet som en avgud.
Som kirke er det viktigere enn på lenge å fremheve fra prekestolen at etikken har en plass i diskusjoner om økonomien. Vi dyrker tross alt en fattig snekkersønn som var svært opptatt av å belyse økonomiens etiske sider.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar