GRENSER TIL NYANSER

Jeg er skrekkeksempelet på en menneskefiendtlig miljøtenkning, ifølge Aftenpostens anmelder.

Forsker Peder Anker har anmeldt boken Nytt Klima i Aftenposten. Han trekker frem mitt bidrag i boken som eksempel på at mye av den nye litteraturen om klimaendringene bidrar til en betenkelig nivellering av menneskeverdet. Det å gi naturen en iboende verdi kan gå på bekostning av menneskets verd, hevder Anker og etterlyser mer nyanser. Jeg vil berømme Anker for å sette fokus på en så vesentlig konfliktlinje i den nye miljøtenkningen.

Det er imidlertid grenser til nyanser i Ankers fremstilling når han bruker meg som skrekkeksempel på den nevnte nivelleringen av menneskeverdet. Anker hevder jeg forsøker å utvide Emmanuel Levinas’ møte med den Andres ansikt til også innbefatte vårt møte med Gaia. I mitt bidrag til boken Nytt Klima er poenget nettopp det motsatte.

Det er den menneskelige lidelsen som forårsakes av klimaendringene som gjør situasjonen i dag så alvorlig. Det er fattige som rammes av tørke og flom på grunn av klimaendringene som gir mening til forestillingen om en moralsk dommedag over den forurensende verden i dag. Det er deres lidelse som kan kalles en umenneskelig katastrofe, slik Holocaust også var en umenneskelig katastrofe.

I Nytt Klima etterlyser jeg en holdning til naturen som overskrider den moderne kapitalismens hensynsløse utbytting og instrumentalisering av den. Vår tids utbytting av Gaia skjer altfor ofte ut fra hensynet til menneskets begjær og ikke menneskets behov. Men oppvurderingen av naturen har en grense: Den Andres ansikt.

Mitt perspektiv er altså antroposentrisk. Jeg kan kritiseres for å være for humanistisk innstilt, der jeg bevisst utelater biologisk artsmangfold i min miljøetiske argumentasjon. Peder Anker derimot, betegner meg som anti-humanist og slik forvitrer de nyansene han uttrykkelig ønsket å fremelske.