DAGEN FØR KVINNEDAGEN

"At tiden løper fra meg, forsvinner som sand mellom fingrene mine mens jeg gjør.. ja, hva? Vasker gulv, vasker klær, lager middag, vasker opp, handler, leker med barna ute på lekeplasser, tar dem inn og kler av dem, henger klær opp til tørk, folder klær sammen og legger dem i skap, rydder, vasker bord, stoler, skap. Det er en kamp, og selv om den ikke er heroisk, er den mot en overmakt."

Sitatet er fra det første bindet av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske roman ”Min Kamp”. Skal man tolke det ut fra salgstallene og all medieomtalen så er vel jeg neppe den eneste nybakte pappaen som har gitt meg i kast med Knausgårds romanserie. For dette er en roman som løfter papparollen opp som et litterært motiv og som bringer den nye papparollen i likestillingens tidsalder frem i bevisstheten. I morgen er det 8. mars – kvinnedagen.

I søndagens tekst fra Lukasevangeliet driver Jesus ut en ond ånd eller demon av en mann som var besatt. Den besatte mannen snakker ikke selv, men det er demonen som taler for ham. Men Jesus frigjør ham fra demonens makt og gir ham talen, bevisstheten, ja, hele livet tilbake.

I dagens verden forholder vi oss med skepsis til påstander om engler, demoner og onde ånder. Likevel er det fortsatt slik i dag at mennesker mister kontroll over eget liv og ikke er seg bevisst hva som rører seg i dem. Moderne vitenskap som sosiologi og psykologi avdekker stadig hvordan det ubevisste påvirker oss. Disse samfunnsvitenskapene er redskaper til å gjøre oss bevisst hvilke liv vi lever, hvilket samfunn vi lever i og hvilke valg vi tar. Harald Eias ”Hjernevask”, som hadde premiere denne uken, ser heller ikke ut til å rokke ved dette: Vi påvirkes alle mer eller mindre bevisst av det samfunnet vi vokser opp i som gutter og jenter, menn og kvinner.

På kvinnedagen settes spesielt fokus på kvinnens plass i samfunnet, noe som henger sammen med menns plass og våre roller – spesielt som fedre.

Som kirke tror vi at Gud er kraften i tilværelsen som befrir oss fra vårt ubevisste mørke, og gjør oss bevisste. I stand til å tale og sette våre egne ord på erfaringene våre – til å bli mer hele mennesker – slik som mannen i dagens evangelietekst ble i møtet med Jesus.

Er det én fase i livet det kan være spesielt viktig, er det når vi blir foreldre: Når livet blir hektisk. Når den store friheten vi hadde uten barn blir satt på vent. Når ansvaret for det skjøre nye livet blir så overveldende. Når følelsene til den nye kvinnerollen eller mannsrollen forblir uavklarte: Da trenger vi bevissthet om hvem vi er og hvem vi vil være.

Gjennom historien har de ubevisste strukturene og forventningene om hva en kvinne skal gjøre og hva en mann skal gjøre holdt menneskeheten fast i ubevisste handlingsmønstre. Psykolog Peder Kjøs beskriver i boken ”God pappa” de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene han vokste opp med hvor menn skiftet dekk på bilen, kvinner skiftet bleier på barna. Det bare var sånn. Og de miljøene som var aller mest tradisjonelle, var også de som var minst bevisst disse rollene. Man bare tok de for gitt. Som naturgitt – nærmest fra Gud selv.

Nå står det imidlertid ikke noe i min bibel om at nybakte fedre i år 2010 skal slippe unna bleieskift fordi kvinner har gudegitte talenter i omgang med Libero og Pampers-produkter. Det står ikke: ”Så skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og mannen skal bli en ringrev på dekkskift mens kvinnen skal vie seg til et liv som bleieskiftarbeider”. Nei, det står: Og de to skal være ett.

Å være ett er en stor og vakker ting: Det er å være uunngåelig berørt av hvordan den andre har det til enhver tid. Med andre ord: Det er langt fra å holde mennesker fast i stivnede og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Derimot fortelles det i dagens evangelium om en mann som ikke kunne tale og sette ord på erfaringene sine, fordi bevisstheten var inntatt av noe annet enn ham selv. Og det fortelles om en Gud som frigjorde mannen – en Gud som frigjør oss til å leve som hele mennesker. Enten vi blir mer hele av bleieskift eller av dekkskift, så er det vår tro at vi blir mer hele av hverandre – og spesielt av barna: Disse vakre skapningene som hver for seg ord som dyrebare gudsord til oss, som speiler Guds himmel og gir oss et glimt av Gud – som det heter i dåpssalmen.

Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. mars.