mandag 6. april 2009

BONOS LOVSANG TIL GUD


Foto: Universal Music

Kronikk i Dagbladet 5. april 2009

Det er ikke bare en kommersiell begivenhet når den irske megagruppa U2 nå har sluppet sitt første album på fire år. Det er også et religiøst fenomen. For i likhet med de foregående utgivelsene er No Line on the Horizon spekket med kristen teologi i en språkdrakt som selger i millionantall på verdensbasis. Fra et teologisk ståsted kan Bono betraktes som en kristen forkynner, men en prest for flere enn menigheten. Hans rockepoesi formidler religion til sekulariserte horder som sjelden setter sine ben i et gudshus.

Det er likevel ingen organisert religion i tradisjonell forstand av ordet. Bono sanker ikke inn flere medlemmer til kirkesamfunn. Religionen han og U2 iscenesetter i vår tids store katedraler – sportsarenaene – er udogmatisk og konfesjonsløs. Den minner mer om den vage religionsformen Barack Obama appelerte til gjennom presidentvalgkampen i USA og den guden han svor sin ed til – en gud som ikke kan avgrenses til én religiøs retning.

Likevel hagler bibelsitatene og lovsangene over publikum på U2-konserter som løfter menneskemasser til ekstase og transcenderer hverdagen deres til en særgen høytid. En stadionkonsert med disse irene tilbyr massesuggerende opplevelsesfellesskap som dyrker kristne forestillinger – for en kveld. U2s multimediashow er scene for en uforpliktende kult. U2-hymnene gir religiøse følelser for et øyeblikk – et flyktig og forbigående øyeblikk.

Den nylig utgitte plata befester U2s posisjon som moderne trosformidlere, samtidig som den vitner om tekstskriveren og vokalisten Bono sin egen trosreise. En ring er sluttet: Bono er tilbake der han var ved begynnelsen av karrieren: I den rene lovprisningen.

Platas andre spor “Magnificent“ minner musikalsk om U2s postpunk fra begynnelsen av 1980-tallet. Tekstmessig er den strukturert rundt en tematisk akse som går igjennom hele U2s diskografi: Forholdet mellom et jeg og et du. “I was born to be with you/in this space and time,“ bekjenner Bono over et teppe av et bunnsolid bass- og trommekomp. At jeg’et ble født for å være sammen med et du, uttrykkes i en selvkontrollert tone. Men hvem er dette du’et? Refrenget gir typisk nok ikke noe klart svar på spørsmålet:

Only love, only love can leave such a mark
Only love, only love can heal such a scar


Det er bare kjærligheten som kan etterlate et sånt merke og helbrede et sånt arr, forsikrer Bono i en nesten svergende tone. Hva kjærligheten referer til er derimot fortsatt utydelig.

Låtas avsluttende ord gir en sterkere pekepinn: “Justified till we die,“ introduserer den klassiske kristne frelsestanken: Mennesker er rettferdiggjort. Gud nevnes ikke eksplisitt, men rettferdiggjørelsen gjelder ifølge vokalstemmen til vi dør. “You and I will magnify“, proklamerer nå Bono i noe som nå har tatt form av en religiøs hymne. For du’et og jeg’et vil ære “The Magnificent“ – Det praktfulle. Hva er dette praktfulle? Gud?

Det spørsmålet får dirre, til plata ruller videre til neste spor: “Moment of Surrender“. Her fører jeg’et en dialog med Gud om overgivelsens øyeblikk som erfares “through the stations of the cross“: Korsveien – en kristen meditasjon over Jesu lidelse og død i påsken.

Klassiske U2-låter som “With or Without You“ eller “Mysterious Ways“ kan utmerket godt gis mening uten noen gudsforestilling, men kan også referere til den kristne Gud som er så tydelig på den siste U2-plata. Kanskje må vi helt tilbake Plata October fra 1981 for å finne den samme bekjennelsen. Den åpner med et refreng som ikke etterlater noen tvil:

Gloria...in te domine
Gloria...exultate
Gloria...Gloria
Oh my Lord, yeah, loosen my lips

Refrengets hovedord er hentet fra lovsangsdelen i den kristne høymessen. Musikalsk er låta bygd opp ganske likt “Magnificent“. Også i “Gloria“ blir The Edge’s korte gitarriff med stor klang fulgt av Bonos proklamatoriske stemme i et høyt leie. Dette gir lytteren en følelse av en vokal som forsøker å løfte seg opp mot det opphøyede. Begge står tilbake som rene bekjennelser og lovsanger. Trommenes raske puls gir en følelse av rastløshet som kjennertegner en undertone i alle Bonos anvendelser av kristen teologi og bibelske metaforer: Her er det en jeg-stemme som leter intenst. Han bekjenner, men han er også på leting. “But I Still Haven’t Found What I’m Looking For” fra 1987 er et eksempel på dette vandringsmotivet. Den uttrykker først en allmenn lengsel, før du’ets identitet åpenbares: Du’et brøt lenkene og bar korset. Det er Jesus. Likevel kulminerer ikke låta i lovsang. Tvert imot gjentas et forbehold mot å hengi seg til ren lovprisning:

But I Still Haven’t Found What I’m Looking For

Melodien minner om gospel, men dette er ingen sang om gleden ved å endelig ha funnet Gud. Det er ikke Gud som prises, men selve letingen.

Med Achtung Baby (1991) og Zooropa (1993) gjenerobrer U2 rockeverdenen med et melankolsk og ironisk preg, blottet for entydige religiøse bekjennelser. Du’et Bono henvender seg til er svikefullt og tiltrekkende på samme tid. I ”Mysterious Ways” går religion og erotikk opp i en attraktiv enhet. Bonos bibelmetaforikk skinner stadig igjennom, men tvetydigheten er altoverskyggende og referansene i tekstene er mindre åpenbare enn noen gang. Ambivalensen til kristentroen er så stor, at Bono på ”The Wanderer” fra 1993 overlater vokalrollen og dialogen med Jesus til en annen rockepilegrim: Johnny Cash. Det er som om Bono ikke engang kan identifisere seg med sin egen åndelige søken.

På plata Pop fra 1997 er Gud simpelthen død: ”Wake Up Dead Man”, roper en fortvilet vokalstemme som om ropet skal vekke guden opp fra de døde. Men det skjer ikke. Ikke på Pop. Fire år må gå, før den bekjennende lovsangen igjen troner over tvilen og melankolien. Hit’en ”Beautiful Day” åpner albumet All That You Can’t Leave Behind (2001) med en allusjon til profeten Jesaja (53,2): ”The heart is a bloom, shoots up through the stony ground”. Evangelisten Bono gjør comeback. Og med No Line on the Horizon har ringen sluttet. Bono er tilbake i bekjennelsen til den kristne gud – The Magnificent.

Som prest har jeg imidlertid vel så stor sans for Bonos svake tro som den sterke. Den svake fører ham ut på vandring som en pilegrim hvor hans bruk av teologiske forestillinger og bibelske skriftsteder er mer nyskapende og kreativ. Tvilen etterlater mindre tydelige referanser i Bonos tekster og åpner opp rom for flere tolkninger, meningsskapende rom som skråsikkerheten ville ha sperret igjen. Og dette er dypt kristent: Du’et som Bono synger til på plate etter plate kan være et menneske eller Gud. Overgangene er glidende, mulighetene mange – og denne utydeligheten er spor av det kristne trosmysteriet: Jesus er mennesket som ble Gud, en person jeg kan si ”Du” til. Han er Den storslåtte – The Magnificent. Men Han er også mitt medmenneske.

I det jeg har gått forbi et annet menneske er det nettopp tvilen i meg som vitner om den dypeste troen: Var det et menneske jeg nettopp møtte eller var det også Gud?

Det er ingen grunn til å utrope et rockeidol som Bono til helgen. Derimot er han en kreativ teolog det er verdt å lytte til for en kirke som er kalt til å kommunisere med sin egen samtid.

Jeg ble intervjuet om kronikken på TV2 Nyhetskanalen 26.04.09

2 kommentarer:

  1. Veldig god kronikk. Eg håper presten Ole Jakob Løland vil arrangere fleire U2-gudstenester i framtida.

    Helsing

    Lars-Henrik,
    fan

    SvarSlett
  2. En liten hilsen fra Bono, himself.

    http://www.nytimes.com/2009/04/19/opinion/19bono.html?_r=1&ex=1255492800&en=45d1c4ee55b8d75f&ei=5087&WT.mc_id=OP-D-I-NYT-MOD-MOD-M093-ROS-0409-HDR&WT.mc_ev=click

    Klemmm

    SvarSlett