Kirken har dreid miljødebatten til å handle mindre om truede isbjørner og mer om fattige mennesker.
Den norske kirke har provosert fagbevegelsen og stortingspolitikere med sitt utspill om stans i norsk oljeleting. LO Nordland oppfordret til intet mindre enn masseutmeldelser, etter at biskoper og kirkeledere inntok Eidsvolls plass med sine plakater.
På plakatene bar kirketoppene bilder av ansikter. Det var ikke tilfeldig. Kirken har dreid miljødebatten til å handle mindre om truede isbjørner og mer om fattige mennesker. Og i fastetiden som kirkeåret nå går inn i, skal titusener av konfirmanter samle inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid blant fattige som i dag rammes av klimaendringene. Det er ikke først og fremst fremtidens skiføre vi skal bekymre oss over. Det er nåtidens fattige ofre for værendringene.
Kristendommens antroposentrisme og anerkjennelse av naturen som Guds skaperverk beveger nå Kirken til å tråkke inn i et politisk minefelt og mobilisere til kamp i klimasaken. Kirken har vært kritisert av økologer for å sakralisere menneskets hensynsløse rovdrift på naturen, særlig ut fra Skapelsesberetningen: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1. Mos 1,27-28). Naturen var ikke lenger besjelet eller hellig, fordi skaperverket var radikalt adskilt fra Skaperen. Kritikerne mente den kristne tradisjonen ble en blankofullmakt til å utnytte en natur som bare fikk instrumentell verdi som menneskets råmateriale.
Disse kritikerne overså at den kristne tradisjonen, som alle andre tolkningstradisjoner, aldri var entydig. Den var alltid blitt holdt oppe av ulike og motstridende stemmer. Kristendommen er som mange andre ideologier blitt brukt til å rettferdiggjøre hensynsløst uttak av naturressurser, men har også bidratt til å gi alt det skapte egenverdi. Middelalderhelgenen Frans av Assisi er blant mest åpenbare eksemplene, som personliggjorde forholdet til naturen ved å omtale alt det skapte som sine brødre og søstre. I dag gjør Den norske kirke det samme på Skaperverkets Dag gjennom en nyutviklet økoliturgi. Spørsmålet er om det er mulig å tale om naturens iboende verdi uten at det svekker menneskeverdet.
Arne Næss og George Sessions ville frata mennesket retten til å redusere artsmangfoldet, bortsett fra i tilfeller hvor vitale menneskelige behov sto på spill. Og er det noe som klimaendringene fører med seg, er det nettopp at vitale behov ikke tilfredsstilles. Tørke og flom forårsaker økt sult og lidelse for de fattigste. Klimaofrenes ansikter roper etter handling. De tildeler ingen skyld, men gir oss et ansvar. Fattige har rett til utvikling – før isbjørnene tildeles redningsskøyte.
Denne antroposentrismen er ikke noen grunn motsetning til dypøkologien. At Kirken sentrerer sin miljøetiske tale om verdens fattige, gjør ikke Kirkens tale overflatisk, som om de fattiges lidelser bare var noe vi kunne skrelle vekk, for å så å komme til bunns i økokrisen. Som kristne kan vi aldri akseptere en slik økofascisme, fordi kristen tro begynner med det mennesket som lider på Korset. På korset åpenbares livets og oppstandelsens mysterium, og i dag aktualiseres denne åpenbaringen gjennom klimaofrenes kors og lidelse.
Trykket i Dagsavisen 2. mars 2009.
Den norske kirke har provosert fagbevegelsen og stortingspolitikere med sitt utspill om stans i norsk oljeleting. LO Nordland oppfordret til intet mindre enn masseutmeldelser, etter at biskoper og kirkeledere inntok Eidsvolls plass med sine plakater.
På plakatene bar kirketoppene bilder av ansikter. Det var ikke tilfeldig. Kirken har dreid miljødebatten til å handle mindre om truede isbjørner og mer om fattige mennesker. Og i fastetiden som kirkeåret nå går inn i, skal titusener av konfirmanter samle inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid blant fattige som i dag rammes av klimaendringene. Det er ikke først og fremst fremtidens skiføre vi skal bekymre oss over. Det er nåtidens fattige ofre for værendringene.
Kristendommens antroposentrisme og anerkjennelse av naturen som Guds skaperverk beveger nå Kirken til å tråkke inn i et politisk minefelt og mobilisere til kamp i klimasaken. Kirken har vært kritisert av økologer for å sakralisere menneskets hensynsløse rovdrift på naturen, særlig ut fra Skapelsesberetningen: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1. Mos 1,27-28). Naturen var ikke lenger besjelet eller hellig, fordi skaperverket var radikalt adskilt fra Skaperen. Kritikerne mente den kristne tradisjonen ble en blankofullmakt til å utnytte en natur som bare fikk instrumentell verdi som menneskets råmateriale.
Disse kritikerne overså at den kristne tradisjonen, som alle andre tolkningstradisjoner, aldri var entydig. Den var alltid blitt holdt oppe av ulike og motstridende stemmer. Kristendommen er som mange andre ideologier blitt brukt til å rettferdiggjøre hensynsløst uttak av naturressurser, men har også bidratt til å gi alt det skapte egenverdi. Middelalderhelgenen Frans av Assisi er blant mest åpenbare eksemplene, som personliggjorde forholdet til naturen ved å omtale alt det skapte som sine brødre og søstre. I dag gjør Den norske kirke det samme på Skaperverkets Dag gjennom en nyutviklet økoliturgi. Spørsmålet er om det er mulig å tale om naturens iboende verdi uten at det svekker menneskeverdet.
Arne Næss og George Sessions ville frata mennesket retten til å redusere artsmangfoldet, bortsett fra i tilfeller hvor vitale menneskelige behov sto på spill. Og er det noe som klimaendringene fører med seg, er det nettopp at vitale behov ikke tilfredsstilles. Tørke og flom forårsaker økt sult og lidelse for de fattigste. Klimaofrenes ansikter roper etter handling. De tildeler ingen skyld, men gir oss et ansvar. Fattige har rett til utvikling – før isbjørnene tildeles redningsskøyte.
Denne antroposentrismen er ikke noen grunn motsetning til dypøkologien. At Kirken sentrerer sin miljøetiske tale om verdens fattige, gjør ikke Kirkens tale overflatisk, som om de fattiges lidelser bare var noe vi kunne skrelle vekk, for å så å komme til bunns i økokrisen. Som kristne kan vi aldri akseptere en slik økofascisme, fordi kristen tro begynner med det mennesket som lider på Korset. På korset åpenbares livets og oppstandelsens mysterium, og i dag aktualiseres denne åpenbaringen gjennom klimaofrenes kors og lidelse.
Trykket i Dagsavisen 2. mars 2009.
Et annet spørsmål er hvordan "de fattige", enten i nord eller sør påvirkes av manglende industriutbygging eller høy oljepris som mulige følger av fem års letestopp etter olje. Dette er et komplisert spørsmål som kirken gjør klokt i å avstå fra å debattere. Slikt bør overlates til politiske aktører, ikke religiøse.
SvarSlettForøvrig finnes lite trøst i Matt. 26:11
Og hvem er det vel ikke som står midt i bildet øverst??? Fra en demonstrasjon mot snøvit i 2002...
SvarSletthttp://www.dagbladet.no/2009/03/05/kultur/debatt/olje/miljo/5145670/