MENNESKEVERD I NYTT KLIMA

Kirken har dreid miljødebatten til å handle mindre om truede isbjørner og mer om fattige mennesker.

Den norske kirke har provosert fagbevegelsen og stortingspolitikere med sitt utspill om stans i norsk oljeleting. LO Nordland oppfordret til intet mindre enn masseutmeldelser, etter at biskoper og kirkeledere inntok Eidsvolls plass med sine plakater.

På plakatene bar kirketoppene bilder av ansikter. Det var ikke tilfeldig. Kirken har dreid miljødebatten til å handle mindre om truede isbjørner og mer om fattige mennesker. Og i fastetiden som kirkeåret nå går inn i, skal titusener av konfirmanter samle inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid blant fattige som i dag rammes av klimaendringene. Det er ikke først og fremst fremtidens skiføre vi skal bekymre oss over. Det er nåtidens fattige ofre for værendringene.

Kristendommens antroposentrisme og anerkjennelse av naturen som Guds skaperverk beveger nå Kirken til å tråkke inn i et politisk minefelt og mobilisere til kamp i klimasaken. Kirken har vært kritisert av økologer for å sakralisere menneskets hensynsløse rovdrift på naturen, særlig ut fra Skapelsesberetningen: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1. Mos 1,27-28). Naturen var ikke lenger besjelet eller hellig, fordi skaperverket var radikalt adskilt fra Skaperen. Kritikerne mente den kristne tradisjonen ble en blankofullmakt til å utnytte en natur som bare fikk instrumentell verdi som menneskets råmateriale.

Disse kritikerne overså at den kristne tradisjonen, som alle andre tolkningstradisjoner, aldri var entydig. Den var alltid blitt holdt oppe av ulike og motstridende stemmer. Kristendommen er som mange andre ideologier blitt brukt til å rettferdiggjøre hensynsløst uttak av naturressurser, men har også bidratt til å gi alt det skapte egenverdi. Middelalderhelgenen Frans av Assisi er blant mest åpenbare eksemplene, som personliggjorde forholdet til naturen ved å omtale alt det skapte som sine brødre og søstre. I dag gjør Den norske kirke det samme på Skaperverkets Dag gjennom en nyutviklet økoliturgi. Spørsmålet er om det er mulig å tale om naturens iboende verdi uten at det svekker menneskeverdet.

Arne Næss og George Sessions ville frata mennesket retten til å redusere artsmangfoldet, bortsett fra i tilfeller hvor vitale menneskelige behov sto på spill. Og er det noe som klimaendringene fører med seg, er det nettopp at vitale behov ikke tilfredsstilles. Tørke og flom forårsaker økt sult og lidelse for de fattigste. Klimaofrenes ansikter roper etter handling. De tildeler ingen skyld, men gir oss et ansvar. Fattige har rett til utvikling – før isbjørnene tildeles redningsskøyte.

Denne antroposentrismen er ikke noen grunn motsetning til dypøkologien. At Kirken sentrerer sin miljøetiske tale om verdens fattige, gjør ikke Kirkens tale overflatisk, som om de fattiges lidelser bare var noe vi kunne skrelle vekk, for å så å komme til bunns i økokrisen. Som kristne kan vi aldri akseptere en slik økofascisme, fordi kristen tro begynner med det mennesket som lider på Korset. På korset åpenbares livets og oppstandelsens mysterium, og i dag aktualiseres denne åpenbaringen gjennom klimaofrenes kors og lidelse.

Trykket i Dagsavisen 2. mars 2009.

KIRKEN SOM POLITISK AKTØR

Kirkens utspill om en fem år pause i oljeletingen på norsk sokkel har fått en blandet mottakelse i opinionen. Nytt på nytt gjorde Kirkens engasjement til gjenstand for satire. Som et eksempel på Kirkens innblanding i viktige verdispørsmål varslet de at Kirken nå kom til å engasjere seg for å få paprikaen tilbake på grandiosaen. Man forsto ikke hvorfor Kirken – av alle – skulle engasjere seg i dette.

I Redaksjon En samme uke fikk biskop Olav Skjevesland og generalsekretær i Mellomkirkelig Råd Olav Fykse-Tveit en gylden anledning til å forklare folk dette – i beste sendetid. Men deres utsagn var klinisk frie for teologi.

NRK-journalist Viggo Johansen stilte åpne spørsmål: ”Hvorfor vil Kirken være en politisk aktør?” Preses i bispekollegiet innledet: ”Fordi saken er så tung. Nå har vi en global klimakrise, og det er så godt forskningsmessig belagt.” Saken er tung. Det er bevist av forskerne. Vitenskapens klimascenario er altså den religiøse begrunnelsen for biskopen. Han slutter fra ”er” til ”bør”, fra vitenskap til religion. Men som seer forstår jeg fortsatt ikke hvorfor Kirken skal være en politisk aktør i dette. Hvor er Gud oppi alt dette? Hva har Kirkens budskap med klimaendringene å gjøre? Stans i oljeletingen? Ja, kanskje det. Men er det ikke Kirkens oppgave å forkynne sammenhengen?

Olav Fykse-Tveit følger i det samme sekulære sporet. ”Det er Kirkens oppgave å stille perspektiver”, sier generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd. Men gir de realpolitiske utspillene Kirken nye perspektiver? Eller kunne Natur og Ungdom og et politisk parti ha sagt akkurat det samme? Hvor ligger Kirkens særegne rolle i det offentlige rom som religiøs aktør?

Skjevesland og Fykse-Tveit sine kommunikative strategier iscenesettes som et speilbilde av den moderne sekulariseringen som trenger det religiøse språket tilbake til hellige og private rom. De har tatt filosofen Jürgen Habermas’ oppfordring om å oversette det religiøse språket til et allment tilgjengelig språk på ordet. Og her mener jeg nøkkelen er til å forstå Jon Almås’ latterliggjøring av Kirkens klimapolitiske forslag: Det ensidig sekulære språket gjør ikke religiøse aktørers engasjement i verdslige spørsmål forståelig. Det kommuniserer ikke Kirkens særegne perspektiver på økokrisen.

Derfor traff Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen spikeren i det samme Redaksjon En-programmet da han sa at Kirken er gode på teologi, og dårlige på teknologi. For å si med den svenske biskopen Martin Lønnebo: ”Jordas redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske åren.”
Men la ikke Kirken kave rundt i offentligheten med den tekniske åren. Da kan oppfordringen om oljeletingens moratorium ende i den kirkelige talens moratorium. Snakk først om Gud. Så kan vi diskutere femårsplaner, oljeleting og nordnorske arbeidsplasser etterpå.

Debattinnlegg i Dagbladet 1. mars 2009.