I dag har vi i kirkeåret kommet frem til den klassiske fortellingen om den barmhjertige samaritan fra Lukasevangeliet. Jeg prekte over teksten for to år siden – kort tid etter at en hendelse hadde rystet Norge: Den forslåtte Ali Farah ble forlatt av en ambulanse i Sofienbergparken i Oslo. Den første assosiasjonen jeg fikk var Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan. Jeg gikk lenge og tvilte på om det ville øve rettferdighet overfor den faktiske hendelsen å dyrke denne likheten, men til slutt tok jeg sats fra prekestolen og gjenfortalte episoden med evangeliets ord. Gjenfortellingen var et ekko av sjokket i opinionen over at ambulansesjåfører kunne la et forslått menneske ligge igjen. Min utdeling av roller bekreftet også versjonen som hendelsen i Sofienbergparken fikk i mediene: Ambulansesjåførene var skurkene og innvandrervennene som fikk Farah på legevakten var heltene. Rollefordelingen var klar, men den var ny: Vi hadde forventet at norske ambulansesjåfører ville hjelpe. I stedet satt anklagene om rasisme løst.
Episoden endevendte dette norske selvbildet om at vi alltid er snille og innvandrere alltid trenger hjelp. Den norske snillismen og paternalismen – forkledd som barmhjertighet – ble avkledd. For i Sofienbergparken var det ” nordmennene” som gikk forbi, mens ”innvandrerne” viste seg som den barmhjertige samaritan. ”De andre” ga ”oss” en barmhjertighetens lekse. Hendelsene ga noe vesentlig av lærdommen Jesus ønsket å gi med sin berømte fortelling: De vi forventet var gode, var slett ikke bare gode. Godheten kom fra et annet sted; de andre. Det frelste oss – i alle fall for en stund – fra de enkleste fordommene vi stadig henfaller til.
De færreste fikk imidlertid slå seg til ro med at ambulansesjåførene var syndebukkene. Ambulansesjåfør Erik Schenken påsto at Ali Farah hadde stått oppreist og urinert da ambulansen forlot ham. Skurke- og heltebildene fra Sofienbergparken ble satt i nytt lys og Schenkens versjon utløste en dyptgripende debatt om rasisme i Norge. Debatten tok av da offeret Farah kastet mer glør på bålet med sin kronikk i Ny Tid – hvor han nådeløst gjorde narr av Schenkens offerrolle. Med ett lignet ikke ambulansesjåførene like mye på presten og levitten i Jesu fortelling. Farah var ikke bare offeret det var grunn til å ha medfølelse med, og Schenken var ikke bare overgriperen. Sistnevnte var også et offer med rasist-stempelet han hadde måttet leve med – selvpåført eller ei.
Sakte, men sikkert ble svart-hvitt-bildene av aktørene til grå og utydelige konturer av menneskelige trekk vi alle kunne kjenne igjen fra oss selv. Vi fikk se flere sider av vår felles menneskelighet uten at det viktigste ble borte: Den forslåtte må hjelpes – uansett etnisk bakgrunn.
Vår bønn for valgkampen bør være at vi velgere i begrenset grad lar oss besnære av politisk retorikk som bygger på endimensjonale bilder av mennesket. Den tegner mennesket i bare ett bilde – og dyrker det – til det går på vår mangfoldige menneskelighet løs. De endimensjonale bildene tar ikke høyde for menneskets ukrenkelige mangesidighet. De blir avgudsbilder – som holder det hele mennesket nede.
Vår tids endimensjonale bilder og demoniserende stereotypier av muslimer er et godt eksempel på dette. Derfor kunne Jesus i dag brukt en muslim i stedet for en samaritan for å fremprovosere den samme reaksjonen hos sine tilhørere som han gjorde i Palestina for 2000 år siden. For var det én gruppe Jesu tilhørere møtte med stor skepsis var det samaritanerne.
Å se en representant for den demoniserte gruppen iverksette den godheten man trodde sin egen gruppe representerte var den tankeøvelsen Jesus tvang sine tilhørere inn i med søndagens tekst om den barmhjertige samaritan. I dag er antakelig muslimene de mest demoniserte. De er vår tids samaritanere – rede til å åpenbare vår felles menneskelighet – som sprenger alle de grensene som valgkampens fremmedfiendtlige retorikk setter opp.
Hovedinnlegg i Aftenposten 6. september 2009.
mandag 7. september 2009
søndag 6. september 2009
DE FATTIGES RELIGION GIR SELVHJELP
- Sai! Sai, demônios – Em nome de Jesus! Far ut! Far ut, demoner – i Jesu navn! hører vi gjennom de tynne murveggene og blikktaket fra våre plasser ved kjøkkenbordet. Det er stemmen til nabokona.
- Nå har hun begynt igjen, sier fembarnsmoren jeg bor hos i Felicidade, den fattigste regulerte bydelen i Belo Horizonte, Brasils tredje største by.
Fembarnsmoren sier det med en oppgitt mine. Hun tviler på om demonutdrivelser på morgenkvisten dag etter dag har en den helt store effekten på den syke kroppen som befinner seg i nabohuset.
Disse to kvinnene kan sies å symbolisere den nye globale og voksende kristendommen blant verdens fattige. Der hvor fattigdommen er størst vokser den kristne religionen mest, og utøves ofte på de fattiges egne premisser. Når de fattige selv former kristendommen gir det selvrespekt. På sitt beste kan dermed kristentroen sies å være en hjelp til selvhjelp – en myndiggjørende kraft til et mer verdig liv.
Familiemoren jeg bodde hos er aktiv i den mest utbredte av de eldste kirkene våre: Hun er katolikk. Som barn av den latinamerikanske frigjøringsteologien samlet hun andre fattige til bibellesning i Felicidade – på den tiden det var et invadert slumområde uten katolsk prest og kirke. Nattverdsbrødet hentet hun i en kirke i sentrum av byen og delte selv ut til syke og fattige i slummen. På denne måten ble den katolske menigheten i Felicidade drevet frem av fattige som selv sto for gudstjeneste og bibeltolkning. Senere kom jesuittprester til slummen med frigjøringsteologi som tolket de fattiges politiske frigjøring som en ufravikelig del av den kristne frelsen. Den katolske kirke hadde en lang tradisjon for å forkynne ikke bare med ord, men også med gjerninger. Og nå ble det en kristen dyd å ta opp kampen for å frigjøre seg fra fattigdommen. Menigheten organiserte demonstrasjoner utenfor byens rådhus for å få søppeltømming og bussrute til slummen. Sammen bygde katolikkene møysommelig opp strøm og kloakksystem. Slummen reiste seg opp fra tørr sand og brutal fattigdom: Frigjøringen hadde kommet til Felicidade.
Nabokona ville også bli frigjort. Men ikke fra myndighetenes ignorering av de fattiges kår. Det som hjalp denne verdens fattige var ikke verdslig politisk kamp, men åndskamp. Onder som pengemangel, familievold, alkoholisme og sykdom kunne bare fordrives med spirituelle våpen. Med bønn, med Ånd og med demonutdrivelser – i Jesu navn.
Også nabokonas menighet var startet av fattige i bydelen. Men til hennes menighet kom ingen lærde jesuittprester og forkynte frigjøringsteologi. Hennes trossøsken trengte ikke noe presteskap. De var ikke bundet av katolsk lære eller en hierarkisk organisasjonsstruktur. De var pinsevenner, og kunne starte sin egen menighet hvor som helst, når som helst. Og nettopp det gjorde de. Pinsevekkelsen spredte seg som ild i tørt gress og menighetene spratt opp på hvert gatehjørne.
Forkynnelsen var bokstavtro og autoritær, atmosfæren sekterisk. Men det ga trygghet – særlig for fattige som var traumatiserte av den sosiale nøden. Og alle sto likt – bare de lot seg omvende. Tegnet på omvendelsen var tungetalen, som de fattigste tok i bruk. Lese og skrive kunne de ikke. Men himmelens språk – det kunne de!
Analfabetenes ekstatiske utfoldelse kunne virke fremmedgjørende, bekrefte tanken om at religion virkelig var opium for folket. Men denne ekstatiske lovprisningen var ikke opium. Det var de undertryktes eget språk – tegnet på at de var utvalgt. Det ga en selvfølelse de aldri hadde opplevd tidligere. Og det virket på fattigdommen. Omvendelsen pasifiserte familiefarens voldelige sider, gjorde ham fri fra flasken og bedret den pressede familieøkonomien. Dette var frigjøring i det nære og private; Åndens hjelp til selvhjelp.
Når jeg går sammen med den katolske moren på vei til messe gjennom bydelen går vi forbi lokale etter lokale fylt med pinsevenner – fattige som ber intenst på sine knær, hulker gråtende eller vrir seg på sementgulvet i tungetalens ekstase. Da er det lett for den litt mer rasjonelle katolikken å trekke på smilebåndet av pinsevennenes hemningsløse religiøsitet. Det er jo logisk at pinsevennene burde bruke litt mer krefter på å forbedre samfunnet, slik at de fattige en dag kan være frigjort fra nød, enn å drive ut demoner tidlig og sent. Men for pinsevennen er det like enkelt å miste troen på ethvert samfunnsprosjekt som å tale i tunger. De har allerede mistet tilliten til den verdenen som sviktet dem og gjorde dem fattige. Da er det bare Gud igjen som kan hjelpe. Og da er det bare å sette igang å rope – i Jesu navn.
De fattiges kristendom har kraft til å forvandle. Pinsevekkelsen har en unik styrke i det nære, og frigjøringsteologien i den større sammenhengen. Mens pinsebevegelsen beveger massene i den tredje verden, har frigjøringsteologien hatt innvirkning på politiske nøkkelfigurer, fra Barack Obama i USA til Lula i Brasil.
Noen av de fattiges stemmer har nådd til topps. La oss håpe at de blir hørt!
Kronikk i Hjelp Til Selvhjelp - Strømmestiftelsens informasjonsmagasin 3/2009
- Nå har hun begynt igjen, sier fembarnsmoren jeg bor hos i Felicidade, den fattigste regulerte bydelen i Belo Horizonte, Brasils tredje største by.
Fembarnsmoren sier det med en oppgitt mine. Hun tviler på om demonutdrivelser på morgenkvisten dag etter dag har en den helt store effekten på den syke kroppen som befinner seg i nabohuset.
Disse to kvinnene kan sies å symbolisere den nye globale og voksende kristendommen blant verdens fattige. Der hvor fattigdommen er størst vokser den kristne religionen mest, og utøves ofte på de fattiges egne premisser. Når de fattige selv former kristendommen gir det selvrespekt. På sitt beste kan dermed kristentroen sies å være en hjelp til selvhjelp – en myndiggjørende kraft til et mer verdig liv.
Familiemoren jeg bodde hos er aktiv i den mest utbredte av de eldste kirkene våre: Hun er katolikk. Som barn av den latinamerikanske frigjøringsteologien samlet hun andre fattige til bibellesning i Felicidade – på den tiden det var et invadert slumområde uten katolsk prest og kirke. Nattverdsbrødet hentet hun i en kirke i sentrum av byen og delte selv ut til syke og fattige i slummen. På denne måten ble den katolske menigheten i Felicidade drevet frem av fattige som selv sto for gudstjeneste og bibeltolkning. Senere kom jesuittprester til slummen med frigjøringsteologi som tolket de fattiges politiske frigjøring som en ufravikelig del av den kristne frelsen. Den katolske kirke hadde en lang tradisjon for å forkynne ikke bare med ord, men også med gjerninger. Og nå ble det en kristen dyd å ta opp kampen for å frigjøre seg fra fattigdommen. Menigheten organiserte demonstrasjoner utenfor byens rådhus for å få søppeltømming og bussrute til slummen. Sammen bygde katolikkene møysommelig opp strøm og kloakksystem. Slummen reiste seg opp fra tørr sand og brutal fattigdom: Frigjøringen hadde kommet til Felicidade.
Nabokona ville også bli frigjort. Men ikke fra myndighetenes ignorering av de fattiges kår. Det som hjalp denne verdens fattige var ikke verdslig politisk kamp, men åndskamp. Onder som pengemangel, familievold, alkoholisme og sykdom kunne bare fordrives med spirituelle våpen. Med bønn, med Ånd og med demonutdrivelser – i Jesu navn.
Også nabokonas menighet var startet av fattige i bydelen. Men til hennes menighet kom ingen lærde jesuittprester og forkynte frigjøringsteologi. Hennes trossøsken trengte ikke noe presteskap. De var ikke bundet av katolsk lære eller en hierarkisk organisasjonsstruktur. De var pinsevenner, og kunne starte sin egen menighet hvor som helst, når som helst. Og nettopp det gjorde de. Pinsevekkelsen spredte seg som ild i tørt gress og menighetene spratt opp på hvert gatehjørne.
Forkynnelsen var bokstavtro og autoritær, atmosfæren sekterisk. Men det ga trygghet – særlig for fattige som var traumatiserte av den sosiale nøden. Og alle sto likt – bare de lot seg omvende. Tegnet på omvendelsen var tungetalen, som de fattigste tok i bruk. Lese og skrive kunne de ikke. Men himmelens språk – det kunne de!
Analfabetenes ekstatiske utfoldelse kunne virke fremmedgjørende, bekrefte tanken om at religion virkelig var opium for folket. Men denne ekstatiske lovprisningen var ikke opium. Det var de undertryktes eget språk – tegnet på at de var utvalgt. Det ga en selvfølelse de aldri hadde opplevd tidligere. Og det virket på fattigdommen. Omvendelsen pasifiserte familiefarens voldelige sider, gjorde ham fri fra flasken og bedret den pressede familieøkonomien. Dette var frigjøring i det nære og private; Åndens hjelp til selvhjelp.
Når jeg går sammen med den katolske moren på vei til messe gjennom bydelen går vi forbi lokale etter lokale fylt med pinsevenner – fattige som ber intenst på sine knær, hulker gråtende eller vrir seg på sementgulvet i tungetalens ekstase. Da er det lett for den litt mer rasjonelle katolikken å trekke på smilebåndet av pinsevennenes hemningsløse religiøsitet. Det er jo logisk at pinsevennene burde bruke litt mer krefter på å forbedre samfunnet, slik at de fattige en dag kan være frigjort fra nød, enn å drive ut demoner tidlig og sent. Men for pinsevennen er det like enkelt å miste troen på ethvert samfunnsprosjekt som å tale i tunger. De har allerede mistet tilliten til den verdenen som sviktet dem og gjorde dem fattige. Da er det bare Gud igjen som kan hjelpe. Og da er det bare å sette igang å rope – i Jesu navn.
De fattiges kristendom har kraft til å forvandle. Pinsevekkelsen har en unik styrke i det nære, og frigjøringsteologien i den større sammenhengen. Mens pinsebevegelsen beveger massene i den tredje verden, har frigjøringsteologien hatt innvirkning på politiske nøkkelfigurer, fra Barack Obama i USA til Lula i Brasil.
Noen av de fattiges stemmer har nådd til topps. La oss håpe at de blir hørt!
Kronikk i Hjelp Til Selvhjelp - Strømmestiftelsens informasjonsmagasin 3/2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)
