KAN MAN MÅLE TROEN?

Leserne ga i et tidligere nummer STREK mye ros for artikkelen om hvordan norsk kirkeliv angivelig avfolkes og hvordan kirkeledere og akademikere ikke ser ut til å bry seg. Jeg vil hevde at både rosen og artikkelens budskap baserer seg på noen kortslutninger. Den ene synes å være at de som ”rømmer kirken” sitter med den sanne forklaringen på hvorfor de ikke går i kirken lenger.

Den indiske filosofen Gayatri Chakravorty Spivak skrev i 1985 det berømte essayet ”Can the Subaltern Speak?”. Essayet til Spivak var et svar til noen indiske historikeres prosjekt med å erstatte kolonialismens historieskrivning ”ovenfra” med den sanne historien om India ”nedenfra”, ut fra de undertryktes versjon av hva som hadde skjedd. Spivak hadde i utgangspunktet sympati for de indiske historikernes intensjoner, men advarte mot at slike forsøk uunggåelige ville lede til å redusere mangfoldet av stemmer til færre stemmer eller én homogen stemme. Likevel var det mest alvorlige historikernes tro på at de kunne finne den undertryktes rene bevissthet og bare gjengi denne – som om den som gjengav de undertyktes stemme var en ren kanal for deres bevissthet og stemme. Det var bare å sette i gang med intervjuene av de fattige, så ville historien ”nedenfra” komme av seg selv.

Et av Spivaks viktigste etiske poeng er etter mitt skjønn at det å ville gjengi de undertryktes stemme(r) er å tolke og representere de undertryktes stemme(r). Det er umulig å være en ren og uformidlet kanal. Selv de grundigste intervjuer må nedtegnes, transkriberes, oversettes, settes inn i en ny sammenheng og fortolkes ved hjelp av teori for å gi mening i forskning eller i en artikkel i for eksempel STREK. Det er ikke bare å la de andre fortelle. Det er ikke bare å sette i gang med intervjuene. Som journalister, forfattere eller forskere vil vi uunngåelig tolke det som sies, aldri bare gjengi uskyldig og nøytralt.

Det er likevel et slikt premiss jeg tror kan ligge under den bejublede artikkelen av Asle Finnseth i årets første STREK, ”Rømmer kirken”. Artikkelen konkluderer etter kontakt med forskningsinstitusjoner at ingen av deres talspersoner kan komme opp med noe forskning om ”kirkelig og trosmessig passivisering”. En av de få er imidlertid tidligere generalsekretær i Baptistsamfunnet, Magnar Mæland. Han leverte en hovedoppgave hvor han intervjuet 19 personer som ikke lenger deltok i menigheten hans. Mæland gis ordet i artikkelen:

- Når man ignorerer de som forsvinner, går man glipp av avgjørende kunnskap. Det er lett å putte alle i den store, generelle båsen, som ofre for sekularisering og avkristning.

Ingen gis anledning til å arrestere Mæland på denne logikken, og artikkelen synes dermed å gi fritt leide til en argumentasjon som gir personintervjuer en avgjørende tilgang til sannheten og lar mer generelle teorier om for eksempel sekularisering stå igjen uten forklaringskraft. Dette skjer etter at artikkelen har gjengitt statistikk fra spørreundersøkelser om hvorvidt folk tror på Gud eller ikke, uten å problematisere troen på at slike undersøkelser sier noe substansielt om folks religiøsitet. På toppen av de hele brukes statistikk på at den minkende prosentdelen av alle fødte som blir døpt i Den norske kirke som indikator for at kirkelige handlinger har dalende oppslutning – uten å korrigere dette tallet for innvandring i samme periode. Dermed blir bildet av Den norske kirkes påståtte dalende kurve enda mer misvisende.

Forkjærligheten for statistikk på individuelt oppgitte svar om tro og den avsluttende ansatsen om dybdeintervjuer synes å korrespondere med artikkelens fravær av for eksempel religionssosiologi eller religionsfilosofi. Tonen synes å være at vi trenger ikke generell teori som putter ”alle i den store, generelle båsen”, for det er bare å gå til de passiviserte og få deres versjon. Men hviler ikke dette på en alt for stor tro på at hver enkelt kan forklare hva som er galt med kirken? Baserer ikke dette seg på en antakelse om et autentisk individ som er seg så bevisst sine handlinger at det er nærmest uberørt av samfunnets skiftende tendenser? Ender man ikke opp med en forestilling om et så autentisk, selv-forklarende og bevisst individ at menneskenes ubevissthet, inautentisitet og synd faller av syne? Om ikke enhver er sin egen lykkes smed, innehar den i alle fall sin egen lykkes forklaring, synes premisset å være.

Etter fire år som prest er mitt inntrykk at folk, innbefattet meg selv, har vanskelig for å forklare hvorfor de går eller ikke går i kirken. De har også vanskelig for å finne ord for sin tro. Men de vet å gi respons når noe oppleves som meningsfullt. Dette er likevel en respons som er vanskelig å fortolke og forstå. Jeg tør våge påstanden at dette er en erfaring andre prester også deler med meg. Samtidig er det også mange andre prester som snarere enn å telle fremmøtte en søndag formiddag finner et kall og en nerve i å finne mening, i å kommunisere, i å formidle noe som taler til mennesket i dag. Skal man stille spørsmålet om hva som virkelig skjer i kirken, bør man være en motkultur til religionsstatistikkenes talltyranni og lete etter mening, i dypeste forstand etter evangeliet som taler til mennesket.
Min erfaring fra fire år i kirken og fra mitt første år som doktorgradsstipendiat i akademia er at den nevnte artikkelens bilde av at ingen er opptatt av ”de som forlater kirken” er sterkt misvisende. Som prest gjorde jeg knapt annet! Den evig tilbakevendende anstrengelsen var å kommunisere, formidle og tale til de som sjelden gikk i kirken, men som likevel for en sjelden gang befant seg der. Det samme møter jeg i akademia, som med fornyet kraft er nærmest besatt av spørsmål om hvordan religion gir eller ikke mening til ”de passiviserte”, eller hvordan forholdet mellom tro og ikke-tro, kristendom og sekularitet er i dag. Denne interessen driver mye av forskningen i dag, uten at vi som forskere løper ut av fakultetene våre for å intervjue individer som ingen av oss har ren og ufortolket tilgang til.

Evangeliets kraft kan ikke måles på folks oppgitte svar i spørreundersøkelser. Jesus selv advarte mot en slik logikk. Han kalte oss ikke til fromme svar, men til et liv i etterfølgelse hvor trosforestillingene stikker dypere enn det telefonintervjueren kan registrere med sine kryss i margen.

Når det etterlyses forskning på hvordan benkeradene i kirken kan fylles, er det som om det ligger under den samme etterlysningen som en selvfølge at kirkebenkene bør være fulle hver søndag året i gjennom. Men Jesus sendte oss ikke ut for å fylle opp kirkene, men for å bygge Guds rike – hvilket til tider kan være noe ganske annet, til tider noe helt annet. Noe fullstendig utenkelig. Noe vi ikke var oss bevisst. Noe som måtte åpenbares. Noe vi ikke kunne blitt fortalt gjennom vår egen versjon fritt fortalt gjennom dybdeintervjuer.

Trykket i Magasinet STREK 3/2011.