Hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter?
I sitt klassiske innlegg om verdifrihet innenfor samfunnsvitenskapene foreskrev sosiologen Max Weber på 1920-tallet en arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk som fremdeles har bred tilslutning: Politikere skal bestemme formålet med politikken, forskerne skal vise hvilke midler politikerne har til rådighet og hvilke konsekvenser de kan ha. For at denne arbeidsdelingen skal virke, er vi avhengige av at politikerne tar forskernes meninger på alvor ved å gå inn i argumentasjonen deres på en redelig og gjennomsiktig måte. Gjennom valgkampen og etter den siste tidens regjeringsforhandlinger har vi sett tendenser til det motsatte. Politikerne har ikke møtt forskernes motforestillinger med saklig argumentasjon, men med generelle avvisninger og unnvikelser.
Før valget ble Høyre konfrontert med masteroppgaven fra Norges Handelshøyskole som viste at kutt i formuesskatt i liten eller ingen grad ville stimulere til gründeres verdiskapning. Først karakteriserte Erna Solberg masteroppgaven som en «studentrapport». Deretter hevdet hun at utvalget av bedrifter som lå til grunn for studien ikke var godt nok.
Hun sa at man med utvalget «har valgt vekk ganske mange eksisterende familiebedrifter» uten å informere om hvor mange dette dreide seg om. Der hvor studien tallfestet et omfattende og arbeidskrevende materiale, unnlot politikeren å tallfeste noe som helst. Hun betvilte studiens grunnlag med vage, generelle påstander. Til alt overmål avbrøt hun selv intervjuet om saken på NRK før journalisten var ferdig med å stille spørsmål. Sakens innhold ble ignorert på direkten.
Etter regjeringsforhandlinger har vi sett utspill fra forskere som advarer de blåblå mot å styrke kontantstøtte av hensyn til integrering, kutte i pappapermen av hensyn til likestilling eller stenge folks innsyn i skattelistene for å unngå skatteunndragelser. Det er prisverdig forskningsformidling som bidrar til å sakliggjøre og løfte det offentlige ordskiftet. Men hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter? Etter mitt skjønn burde det være politikernes plikt som en del av den samfunnsmessige arbeidsdelingen mellom vitenskapen og politikken. Det betyr på ingen måte at forskere skal diktere politikken. Politikerne må være de som beslutter ut fra det Weber kaller «subjektive verdidommer».
Det kan også hende at politikerne vil trosse forskernes advarsler om negative konsekvenser fordi verdier som «valgfrihet» eller «personvern» er viktigere for dem. Men jeg har til gode å se særlig mange politikere som er ærlige på når de trosser faglige råd og hvilke ubehagelige konsekvenser det kan ha, selv om politikerne unektelig er ansvarlige for dem.
Trykket i Dagsavisen 5. november.
