BIBELEN I POPULÆRKULTUREN

Oskar Skarsaune har helt rett: En av oss som står bak utgivelsen Bibelen i populærkulturen, Petter Skippervold, kom i skade for gjengi hans debattinnlegg i Morgenbladet feil. Dette beklager vi.

Når boka vår har kommet ut som et vitenskapelig verk på Scandinavian Academic Press er det fordi vi heldigvis presiserer våre hypoteser og funn på en mer sakssvarende måte enn det som skjedde i omtalen av Oskar Skarsaune i Vårt Land-intervjuet 27.10.14. Ja, vi baserer oss blant annet på Oskar Skarsaunes prisverdige og forbilledlige forskning i vår omtale av Da Vinci-koden!

For våre synspunkter på Bibelens posisjon i samtidskulturen vår er og blir hypoteser av foreløpig karakter som bør testes og drøftes som enhver annen vitenskapelig hypotese i årene som kommer. Vi håper mange vil være interessert i å delta i en slik samtale som allerede foregår på ulike nivåer innenfor forskningen internasjonalt. Vår bok er også et forsøk på å formidle en del av det som vi ser på som interessant internasjonal forskning som ikke er kjent for så mange norske lesere.

 
Populærkulturens bruk av Bibelen er et eksempel på hvordan kirken har mistet tolkningsmonopolet og Bibelen har på nye og epokegjørende vi sluppet ut av kirkens hender. Hva skal da kirke og samfunn gjøre?

Fra et kristent ståsted beror det på hva slags teologi som man mener skal være veiledende for holdninger og strategier overfor populærkulturens bruk av Bibelen. Er man først og fremst skapelsesteologisk orientert eller åpenbaringsteologisk orientert? Mener man evangeliet primært et motkulturelt budskap i dagens kontekst eller noe som tvert imot omfavner denne kommersielle og menneskeskapte kulturen? Det er interessant å observere avtegnelser av denne spenningen i den siste tidsdebatt i Vårt Land om samtidskunstens plass i kirken. Uansett om det er samtidskunst eller populærkultur som flyttes inn i kirkerom, er det et teologisk ansvar kritisk å vurdere uttrykkenes funksjon og mening innenfor og utenfor kirkerommet.

Fra et mer sekulært ståsted kan ett perspektiv være opplysningsorientert: Gitt at denne skriftsamlingen har en så opphøyd status i vår kultur, bør det være et samfunnsoppdrag å opplyse om hvilke ideologier og verdisett som er virksomme i både Bibelens tekster og i populærkulturens bruk av dem. Dernest kan man fra ulike verdimessige ståsteder kritisere dem. Dette kan være et ideologikritisk blikk på både Bibelen og populærkulturen.

Samtidig kan vi gjenfinne og anerkjenne potensialet for ideologikritikk og religionskritikk som også finnes innad i populærkulturens parodier. Parodiens latterliggjøring kan ende i blasfemi, en blasfemi som juridisk sett blir mindre og mindre problematisk selv om den utgjør en alvorlig utfordring for religionen. Men parodien kan også ha en dypt religiøs funksjon ved å få en ikonoklastisk rolle. Parodiens latterliggjøring kan åpne rom for å latterliggjøre og derigjennom også rive i stykker forvrengte menneskeskapte forestillinger om Gud. Ved at misforståtte gudsforestillinger brytes ned kan man fra kirkelig og teologisk hold erkjenne hvordan mer evangeliske og sanne gudsbilder kan vokse frem – også gjennom populærkulturen.

IKKE LIKEGYLDIG HVORDAN BIBELEN BRUKES

I vår bok Bibelen i populærkulturen er en av konklusjonene at Bibelens autoritet som både hellig tekst og kulturarv utfordres av populærkulturen. Når populærkulturens referanser til Bibelen bidrar til å sette den kirkelige fortolkningsrammen i bakgrunnen, påvirker dette også Bibelens posisjon i kulturen.

 

Den kommersielle bruken av Bibelen er en spennende ressurs for religiøse aktører og prester som meg selv, samtidig som den samme bruken setter Bibelens status som «bøkenes bok» under et nytt press. Fenomenet er komplekst.

 

Jeg vil hevde at Andreas Kristianansen innlegg i Vårt Land 22. oktober ikke tar høyde for denne kompleksiteten, når han skriver at «Det farlige med dagens underholdningsprogrammer er at de nesten alltid overser religion som en faktor i våre dagligliv.» Kristiansen skriver som om det er likegyldig hvordan Bibelen brukes, bare den brukes. Tilstedeværelsen av bibelske og religiøse referanser presenteres som et utvetydig gode: Jo mer, desto bedre. Lektoren presenterer for eksempel The Simpsons som en serie kristne bør omfavne uten å blunke, fordi det «er et av de få programmene som viser at det er vanlig å gå i kirken». Ifølge Kristiansen er det i denne serien «typer som karikeres, ikke kristendommen». I vår bok viser vi hvordan det ikke bare er typiske religiøse væremåter eller forestillinger som parodieres, men også hellige tekster. Dermed går parodien også til hjertet av noe av det hellige for de troende i Bokens religioner, i dette tilfellet jødedom og kristendom.

 

For Kristiansen later parodien til å være fullstendig uproblematisk, ettersom «parodier skjer fordi originalen har en viktig plass i kulturbevisstheten, og gjerne er noe man ser opp til». På denne måten har han gått glipp av noe av parodiens sentrale funksjon, nemlig at i sin bruk av originalen (i dette tilfellet Bibelen) fungerer parodien også kritisk. Parodien kan også latterliggjøre, spotte og ødelegge. I boka vår sår vi også tvil om hvorvidt Monty Pythons Life of Brian er så ufarlig eller så lite blasfemisk som mange i ettertid vil ha det til. Life of Brian var mer enn bare harmløs humor. Dette berører også sentrale problemstillinger om respekten for det hellige i kjølvannet av karikaturstriden.

 

Det betyr ikke at jeg tar til orde for «sensur og sanksjoner» i oppslaget eller i boka, slik Kristiansen antyder. Jeg mener likevel at forskere og offentligheten bør være oppmerksomme overfor det kulturelle skiftet i omgangen med det hellige, fra Life of Brian til South Park. Som forsker synes jeg fenomenet er umåtelig interessant.

 

Det betyr likevel ikke at jeg mener som Kristiansen, at «kristne bør glede seg over de få programmene som tar seg bryet med å inkludere religion og Bibelen». Hvis kristne er interessert i sin egen arv, bør de møte den til enhver rådende kultur med det kritiske lys Evangeliet kaster over både samtidskulturen og Bibelens tekster. Som prest mener jeg det er en hellig oppgave. Er det ikke mulig å stå opp for dette uten å bli stemplet som en «surmulende fari-seer»?

 

Trykket i Vårt Land 27. oktober 2014.

PÅ EN GLISSEN KIRKEBENK MED ŽIŽEK

Psykoanalytikeren Jacques Lacan anbefalte sine studenter på et tidspunkt å lese Paulus i ferien. Som prest kan jeg anbefale Lacans hengivne disippel Slavoj Žižek som påskelektyre. Minst like underholdende som påskekrim, og tidvis like eksistensielt som Jesu påskedrama.


I sterk kontrast til julehøytidens fullstappede kirker, er de samme kirkene påfallende glisne i den kristne kirkens viktigste høytid: Påsken. Nordmenn flest følger solens rytme fremfor kirkeårets puls, og sverger til appelsiner og solkrem i stedet for evangeliske pasjonsfortellinger i påskeferien.

Som barn av offisiell ateisme i et kommunistisk østblokkland, må sloveneren Slavoj Žižek kunne sies å være vel så sekularisert som vår norske hærskare av påsketurister. Men Žižek anser seg ikke ferdig med Gud, selv om den slovenske filosofen anser Ham for å være stein død. For Žižek har ennå ikke fått has på eller ryddet av veien det han kaller «korsets gåte»: hva døde egentlig på korset?

Det er flere grunner til at Žižek har sin egen korsvei eller vei til Jesu kors. For det første har han Hegels filosofi på slep i nærmest alt han foretar seg; en filosofi hvor påskeukens drama befinner seg i hjertet av dialektikken og spesielt i Žižeks utgave av denne. Žižek er jo ikke mindre depressiv i sin karakter enn at han betoner negativitetens moment i Hegelsk dialektiske maskineri. Det er «denne verdens natt», «dødskreftene» og innenfor Hegels kristne vokabular også Jesu død hvor subjektet blir fremmedgjort, men hvorigjennom subjektet også oppdager sin substans.

Det som dør på korset er for Žižek ikke bare Gud eller gudsforestillingen, men også all ideologi.

Ideologien har helt tilbake til Jobs bok i Det gamle testamente forsøkt å rettferdiggjøre menneskelig lidelse. Når Job protesterer mot teologien som forsøker nettopp dette, gjør han seg til verdenshistoriens første eksponent for ideologikritikk, ifølge Žižek. Job ser hulheten i det ideologiske sofisteri han møtes med i de teologiske forklaringsmodellene, men han proklamerer ikke Guds død selv om han oppdager Guds impotens og avmakt. Job har nemlig altfor stor sympati for denne avmektige guden som ikke kan gripe inn og gjøre noe med Jobs lidelse. I solidaritet holder han munn, skriver Žižek.

Det er her påskens hovedperson går et avgjørende skritt lenger når han roper fra korset: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15,34). Ifølge Žižek roper Jesus der hvor Job tier, og avdekker på denne måten at det ikke finnes noen Gud til å hjelpe og lindre lidelsen. Jesu rop utgjør ikke bare fundamental ideologikritikk i fom av kritikken av ideologien eller teologien som står til rådighet for å (bort)forklare og legitimere hans lidelse. Det åpenbarer også at det ikke skjuler seg en gud bak ideologien som avsløres. Bak det ideologiske skallet er det ingen guddommelig kjerne. Det er bare tomhet. Mennesket er alene i verden, og det er kristendommens dypeste åpenbaring og mest dyrekjøpte erfaring: den sterke, mirakuløse og overnaturlige Gud som enten kan legitimere menneskelig handling med «koordinater» eller ideologiske forestillinger finnes ikke. Den mektige Gud er død. Hva står da igjen?

Det som er igjen på Jesu kors er negativiteten, tomheten og avmakten. Det er med andre ord langfredagens temaer som står igjen som en eksistensiell gåte: Hva døde egentlig på korset?

Det er her Žižek kunne tatt følge med meg som kristen inn i en kirke og bort til en glissen kirkebenk en langfredag i påskeuken. Langfredag er dagen da Jesu oppstandelse ennå ikke har funnet sted, dagen da ingen lovprisning kommer ut av prestens munn, og dagen da menigheten etterlates i et rituelt uvisse og mørke. Men ville Žižek stilt seg ved siden av meg påskemorgen for å feire Oppstandelsen?

I likhet med sin filosofiske kompanjong og ateist Alain Badiou regner Žižek Jesu oppstandelse som «fabel» – om enn som en nyttig, ja, kanskje helt nødvendig fabel. For påskeukens store drama er for de to filosofene kroneksempelet på en Sannhetshendelse. Paulus’ proklamasjon av Jesu død og oppstandelse er for disse selverklærte kommunistene intet mindre enn paradigmatisk for alle revolusjonæres holdning til revolusjonen. Ved å gjenta Paulus’ militante og kompromissløse holdning til det den universelle sannhetshendelsen, har revolusjonære fra middelalderens millenarister til Lenin og den arabiske våren på samme vis vært lojale og trofaste mot politiske revolusjoner med universell karakter og betydning for hele menneskeheten. Derav navnet på Alain Badious bok om Paulus, _La fondation de l’universalisme_. Den første eksemplariske revolusjonære var altså apostelen Paulus, selv om han er et eksempel til etterfølgelse i formen – ikke når det gjelder innholdet i sannhetsbegivenheten han holder for sann.

«Kristus er oppstanden» er med andre ord et innholdstomt utsagn for Žižek. Kristendommens grunnsetning er tom i den forstand at det eneste som gjenoppstår på den tredje dag er en menneskehet som forstår at de må gjøre jobben selv – uten noen gud. Derfor kunne Zizek snakke om Den hellige ånd da han talte til Occupy-bevegelsens aktivister på Wall Street:

What is Christianity? It’s the holy spirit. What is the holy spirit? It’s an egalitarian community of believers who are linked by love for each other, and who only have their own freedom and responsibility to do it. In this sense, the holy spirit is here now. And down there on Wall Street, there are pagans who are worshipping blasphemous idols.

 
Etter å ha sittet side om side på langfredag og meditert over Jesu korsfestelse, hadde Žižek droppet salmesangen «Påskemorgen slukker sorgen» på høymessen 1. påskedag for i stedet å forkynne Guds død til politiske aktivister. For ifølge ateisten er Gud død. Menneskene må gjøre jobben selv. Derfor er Den hellige ånd iblant dem. God påske!
Publisert på www.salongen.no