I sterk kontrast til julehøytidens fullstappede kirker, er de samme kirkene påfallende glisne i den kristne kirkens viktigste høytid: Påsken. Nordmenn flest følger solens rytme fremfor kirkeårets puls, og sverger til appelsiner og solkrem i stedet for evangeliske pasjonsfortellinger i påskeferien.
Som barn av offisiell ateisme i et kommunistisk
østblokkland, må sloveneren Slavoj Žižek kunne sies å være vel så sekularisert
som vår norske hærskare av påsketurister. Men Žižek anser seg ikke ferdig med
Gud, selv om den slovenske filosofen anser Ham for å være stein død. For Žižek
har ennå ikke fått has på eller ryddet av veien det han kaller «korsets gåte»:
hva døde egentlig på korset?
Det er flere grunner til at Žižek har sin egen korsvei eller
vei til Jesu kors. For det første har han Hegels filosofi på slep i nærmest alt
han foretar seg; en filosofi hvor påskeukens drama befinner seg i hjertet av
dialektikken og spesielt i Žižeks utgave av denne. Žižek er jo ikke mindre
depressiv i sin karakter enn at han betoner negativitetens moment i Hegelsk
dialektiske maskineri. Det er «denne verdens natt», «dødskreftene» og innenfor
Hegels kristne vokabular også Jesu død hvor subjektet blir fremmedgjort, men
hvorigjennom subjektet også oppdager sin substans.
Det som dør på korset er for Žižek ikke bare Gud eller gudsforestillingen, men også all ideologi.
Ideologien har helt tilbake til Jobs bok i Det gamle
testamente forsøkt å rettferdiggjøre menneskelig lidelse. Når Job protesterer
mot teologien som forsøker nettopp dette, gjør han seg til verdenshistoriens
første eksponent for ideologikritikk, ifølge Žižek. Job ser hulheten i det
ideologiske sofisteri han møtes med i de teologiske forklaringsmodellene, men
han proklamerer ikke Guds død selv om han oppdager Guds impotens og avmakt. Job
har nemlig altfor stor sympati for denne avmektige guden som ikke kan gripe inn
og gjøre noe med Jobs lidelse. I solidaritet holder han munn, skriver Žižek.
Det er her påskens hovedperson går et avgjørende skritt
lenger når han roper fra korset: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt
meg?» (Markus 15,34). Ifølge Žižek roper Jesus der hvor Job tier, og avdekker
på denne måten at det ikke finnes noen Gud til å hjelpe og lindre lidelsen.
Jesu rop utgjør ikke bare fundamental ideologikritikk i fom av kritikken av
ideologien eller teologien som står til rådighet for å (bort)forklare og
legitimere hans lidelse. Det åpenbarer også at det ikke skjuler seg en gud bak
ideologien som avsløres. Bak det ideologiske skallet er det ingen guddommelig
kjerne. Det er bare tomhet. Mennesket er alene i verden, og det er
kristendommens dypeste åpenbaring og mest dyrekjøpte erfaring: den sterke,
mirakuløse og overnaturlige Gud som enten kan legitimere menneskelig handling
med «koordinater» eller ideologiske forestillinger finnes ikke. Den mektige Gud
er død. Hva står da igjen?
Det som er igjen på Jesu kors er negativiteten, tomheten og
avmakten. Det er med andre ord langfredagens temaer som står igjen som en
eksistensiell gåte: Hva døde egentlig på korset?
Det er her Žižek kunne tatt følge med meg som kristen inn i
en kirke og bort til en glissen kirkebenk en langfredag i påskeuken. Langfredag
er dagen da Jesu oppstandelse ennå ikke har funnet sted, dagen da ingen
lovprisning kommer ut av prestens munn, og dagen da menigheten etterlates i et
rituelt uvisse og mørke. Men ville Žižek stilt seg ved siden av meg påskemorgen
for å feire Oppstandelsen?
I likhet med sin filosofiske kompanjong og ateist Alain
Badiou regner Žižek Jesu oppstandelse som «fabel» – om enn som en nyttig, ja,
kanskje helt nødvendig fabel. For påskeukens store drama er for de to
filosofene kroneksempelet på en Sannhetshendelse. Paulus’ proklamasjon av Jesu
død og oppstandelse er for disse selverklærte kommunistene intet mindre enn
paradigmatisk for alle revolusjonæres holdning til revolusjonen. Ved å gjenta
Paulus’ militante og kompromissløse holdning til det den universelle
sannhetshendelsen, har revolusjonære fra middelalderens millenarister til Lenin
og den arabiske våren på samme vis vært lojale og trofaste mot politiske
revolusjoner med universell karakter og betydning for hele menneskeheten. Derav
navnet på Alain Badious bok om Paulus, _La fondation de l’universalisme_. Den
første eksemplariske revolusjonære var altså apostelen Paulus, selv om han er
et eksempel til etterfølgelse i formen – ikke når det gjelder innholdet i
sannhetsbegivenheten han holder for sann.
«Kristus er oppstanden» er med andre ord et innholdstomt
utsagn for Žižek. Kristendommens grunnsetning er tom i den forstand at det
eneste som gjenoppstår på den tredje dag er en menneskehet som forstår at de må
gjøre jobben selv – uten noen gud. Derfor kunne Zizek snakke om Den hellige ånd
da han talte til Occupy-bevegelsens aktivister på Wall Street:
What is Christianity? It’s the holy spirit. What is the
holy spirit? It’s an egalitarian community of believers who are linked by love
for each other, and who only have their own freedom and responsibility to do
it. In this sense, the holy spirit is here now. And down there on Wall Street,
there are pagans who are worshipping blasphemous idols.
Etter å ha sittet side om side på langfredag og meditert over Jesu korsfestelse, hadde Žižek droppet salmesangen «Påskemorgen slukker sorgen» på høymessen 1. påskedag for i stedet å forkynne Guds død til politiske aktivister. For ifølge ateisten er Gud død. Menneskene må gjøre jobben selv. Derfor er Den hellige ånd iblant dem. God påske!
Publisert på www.salongen.no
