I vår bok Bibelen i populærkulturen er en av konklusjonene at Bibelens autoritet som både hellig tekst og kulturarv utfordres av populærkulturen. Når populærkulturens referanser til Bibelen bidrar til å sette den kirkelige fortolkningsrammen i bakgrunnen, påvirker dette også Bibelens posisjon i kulturen.
Den kommersielle bruken av Bibelen er en spennende ressurs for religiøse aktører og prester som meg selv, samtidig som den samme bruken setter Bibelens status som «bøkenes bok» under et nytt press. Fenomenet er komplekst.
Jeg vil hevde at Andreas Kristianansen innlegg i Vårt Land 22. oktober ikke tar høyde for denne kompleksiteten, når han skriver at «Det farlige med dagens underholdningsprogrammer er at de nesten alltid overser religion som en faktor i våre dagligliv.» Kristiansen skriver som om det er likegyldig hvordan Bibelen brukes, bare den brukes. Tilstedeværelsen av bibelske og religiøse referanser presenteres som et utvetydig gode: Jo mer, desto bedre. Lektoren presenterer for eksempel The Simpsons som en serie kristne bør omfavne uten å blunke, fordi det «er et av de få programmene som viser at det er vanlig å gå i kirken». Ifølge Kristiansen er det i denne serien «typer som karikeres, ikke kristendommen». I vår bok viser vi hvordan det ikke bare er typiske religiøse væremåter eller forestillinger som parodieres, men også hellige tekster. Dermed går parodien også til hjertet av noe av det hellige for de troende i Bokens religioner, i dette tilfellet jødedom og kristendom.
For Kristiansen later parodien til å være fullstendig uproblematisk, ettersom «parodier skjer fordi originalen har en viktig plass i kulturbevisstheten, og gjerne er noe man ser opp til». På denne måten har han gått glipp av noe av parodiens sentrale funksjon, nemlig at i sin bruk av originalen (i dette tilfellet Bibelen) fungerer parodien også kritisk. Parodien kan også latterliggjøre, spotte og ødelegge. I boka vår sår vi også tvil om hvorvidt Monty Pythons Life of Brian er så ufarlig eller så lite blasfemisk som mange i ettertid vil ha det til. Life of Brian var mer enn bare harmløs humor. Dette berører også sentrale problemstillinger om respekten for det hellige i kjølvannet av karikaturstriden.
Det betyr ikke at jeg tar til orde for «sensur og sanksjoner» i oppslaget eller i boka, slik Kristiansen antyder. Jeg mener likevel at forskere og offentligheten bør være oppmerksomme overfor det kulturelle skiftet i omgangen med det hellige, fra Life of Brian til South Park. Som forsker synes jeg fenomenet er umåtelig interessant.
Det betyr likevel ikke at jeg mener som Kristiansen, at «kristne bør glede seg over de få programmene som tar seg bryet med å inkludere religion og Bibelen». Hvis kristne er interessert i sin egen arv, bør de møte den til enhver rådende kultur med det kritiske lys Evangeliet kaster over både samtidskulturen og Bibelens tekster. Som prest mener jeg det er en hellig oppgave. Er det ikke mulig å stå opp for dette uten å bli stemplet som en «surmulende fari-seer»?
Trykket i Vårt Land 27. oktober 2014.
