Når boka vår har kommet
ut som et vitenskapelig verk på Scandinavian
Academic Press er det fordi vi heldigvis presiserer våre hypoteser og funn
på en mer sakssvarende måte enn det som skjedde i omtalen av Oskar Skarsaune i
Vårt Land-intervjuet 27.10.14. Ja, vi baserer oss blant annet på Oskar Skarsaunes
prisverdige og forbilledlige forskning i vår omtale av Da Vinci-koden!
For våre synspunkter på
Bibelens posisjon i samtidskulturen vår er og blir hypoteser av foreløpig
karakter som bør testes og drøftes som enhver annen vitenskapelig hypotese i
årene som kommer. Vi håper mange vil være interessert i å delta i en slik
samtale som allerede foregår på ulike nivåer innenfor forskningen
internasjonalt. Vår bok er også et forsøk på å formidle en del av det som vi
ser på som interessant internasjonal forskning som ikke er kjent for så mange
norske lesere.
Populærkulturens bruk av Bibelen er et eksempel på hvordan kirken har mistet tolkningsmonopolet og Bibelen har på nye og epokegjørende vi sluppet ut av kirkens hender. Hva skal da kirke og samfunn gjøre?
Fra et kristent ståsted
beror det på hva slags teologi som man mener skal være veiledende for
holdninger og strategier overfor populærkulturens bruk av Bibelen. Er man først
og fremst skapelsesteologisk orientert eller åpenbaringsteologisk orientert?
Mener man evangeliet primært et motkulturelt budskap i dagens kontekst eller
noe som tvert imot omfavner denne kommersielle og menneskeskapte kulturen? Det
er interessant å observere avtegnelser av denne spenningen i den siste tidsdebatt i Vårt Land om samtidskunstens plass i kirken. Uansett om det er
samtidskunst eller populærkultur som flyttes inn i kirkerom, er det et
teologisk ansvar kritisk å vurdere uttrykkenes funksjon og mening innenfor og
utenfor kirkerommet.
Fra et mer sekulært ståsted kan ett perspektiv være
opplysningsorientert: Gitt at denne skriftsamlingen har en så opphøyd status i
vår kultur, bør det være et samfunnsoppdrag å opplyse om hvilke ideologier og
verdisett som er virksomme i både Bibelens tekster og i populærkulturens bruk
av dem. Dernest kan man fra ulike verdimessige ståsteder kritisere dem. Dette
kan være et ideologikritisk blikk på både Bibelen og populærkulturen.
Samtidig kan vi gjenfinne og anerkjenne
potensialet for ideologikritikk og religionskritikk som også finnes innad i populærkulturens
parodier. Parodiens latterliggjøring kan ende i blasfemi, en blasfemi som
juridisk sett blir mindre og mindre problematisk selv om den utgjør en alvorlig
utfordring for religionen. Men parodien kan også ha en dypt religiøs funksjon
ved å få en ikonoklastisk rolle. Parodiens latterliggjøring kan åpne rom for å
latterliggjøre og derigjennom også rive i stykker forvrengte menneskeskapte
forestillinger om Gud. Ved at misforståtte gudsforestillinger brytes ned kan
man fra kirkelig og teologisk hold erkjenne hvordan mer evangeliske og sanne
gudsbilder kan vokse frem – også gjennom populærkulturen.
