Så gikk det opp for meg at arbeiderbevegelsens historiske
triumfer ikke kan tas for gitt. I en global verden settes derimot den norske
velferdsmodellen under sterkt press av krefter med helt andre interesser en
sosial likhet og økonomisk omfordeling. Mange av oss har det for godt til å ta
det inn over oss. Og dette er ikke bare et spørsmål om oss, om meg og mitt, men
det er en universell kamp. Verden trenger eksempler på samfunnsmodeller som
viser at noe annet enn drepende klasseforskjeller og tøylesløs kapitalisme er
mulig. Den nordiske velferdsstaten bør holdes frem som eksempel på ikke bare en
historisk triumf, men også som en manifestasjon på at økonomisk produktivitet
kan kombineres med en stor grad av sosialistisk likhet. Og forskning viser
hvordan denne velferdsstaten har vært avhengig av en sterk fagbevegelse. Vi som
lever i dag har mye å takke foregående generasjoner av kjempende arbeidere for.
Tonen i lederartikkelen er hard – ufortjent hard. Redaktøren
skriver: «Dagen feires i år for
125. gang. Den er fortsatt viktig, men å bruke 125 år gamle virkemidler er i
beste fall sentimentalisme. I verste fall er det latskap.»
I kirken forvalter vi en flere årtusen lang tradisjon. Mange
vil mene at både vårt budskap og våre uttrykksformer har gått ut på dato og
trenger «ekstrem oppussing», for å bruke redaktørens ord. Slik sett skulle vi i
kirken være mye verre stilt enn arbeiderbevegelsen. Men jeg er ikke overbevist.
Erfaringen min fra både kirken og fagbevegelsen er at lange
historiske tradisjoner ikke nødvendigvis fører til at engasjementet her er
uttrykk for «sentimentalisme». At biskoper talte under årets 1. mai-feiring er
ikke tilfeldig. Tvert imot har jeg møtt mye beundringsverdig, medmenneskelig
engasjement begge steder – selv om mange mennesker og flere generasjoner har
gått foran og man forvalter en historisk arv. Men det gjør ikke verdien av
engasjementet nødvendigvis mindre. Og fra kirken har vi innsikten i at gamle
ritualer og høytidsdager er umistelige når vi går inn i en ny tid – særlig for
den oppvoksende slekt.
Derfor kan ikke Facebook og nettdebatter uten videre viske
ut gamle faner og demonstrasjonstog. Internett-aktivisme bak PC-skjermen kan
supplere, men aldri erstatte det konkrete menneskelige møtet på ute på torget.
Spontan individualisme og medienes politiske sirkus gjør ikke kollektive
tradisjoner verdiløse. Det gjør tvert imot historiske tradisjoner som 1. mai
mer verdifulle. Derfor burde en avisredaktør etterlyse engasjement hos alle de
som ikke går i demonstrasjonstog, i stedet for å angripe de få som tar seg
bryet med å gå. Vi trenger mer og ikke mindre politisk engasjement.
Den franske sosialisten og filosofen Jacques Derrida skriver
at «arven er aldri noe gitt, den er alltid en oppgave.» Den står
foran oss, selv før vi vil være arvinger eller nekter å være det. Fagbevegelsens historiske arv kan derfor sies
å være et pålagt etisk ansvar – som var der før vi ga vårt samtykke til det. Som
norske borgere er vi forvaltere av den nordiske velferdsmodellen. Vi er derfor
forvaltere av et arvesølv fra fortiden hvor mennesker søkte etter en
rettferdighet som ennå ikke var etablert, men som vi i dag høster godene av. Var
det ikke denne søken som mobiliserte arbeiderbevegelsen i det tyvende århundre?
Var ikke arbeiderbevegelsen som i Norge år etter år feiret 1. mai drevet av en
rettferdighetssøken som gjør at vi i dag kan leve i en velferdsstat? Og vokste
ikke denne kampen ut av møtene med lidende arbeidere som levde under uverdige
forhold? Hvor mye verre er det ikke å skusle bort en slik arv? Og hvor mye
større er ikke ansvaret for dens arvinger!
Nei, å gå i 1. mai-toget er ikke et tegn på latskap. Det er
et spørsmål om modenhet og dannelse. Å gå inn i organisert politisk kamp er å
ta steget fra det individuelle til det kollektive. Man kan selvsagt være uenig
i de politiske grupperingene som står bak 1. mai. Man kan selvsagt velge andre
demonstrasjonstog og andre paroler. Men det i det hele tatt å stille seg bak en
parole i et fredelig demonstrasjonstog er å ta steget fra tastaturet til
torget, fra en betalt jobb til et frivillig engasjement. Det er å ofre noe av
det mest dyrebare hver enkelt har – den individuelle fritiden – på politiske
spørsmål som berører alle.
