BISKOPENS HYLLEST – ET FORBILLEDLIG EKSEMPEL?

Det er flott å gi hverandre veiledning gjennom oppriktige komplimenter og gode ord. Vi trenger alle bekreftelser. De fleste av oss finner anledninger og kanaler i de nære og personlige relasjoner til slike viktige oppmuntringer.

Men når slike gester flyttes ut av det private til det offentlige endrer de også karakter. De kan virke mer definerende for et helt liv. Når de i tillegg gis av kirkens øverste myndighetsperson i all offentlighet får de en særskilt moralsk og teologisk tyngde.

Per Arne Dahl har som biskop i Tunsberg vært aktiv som skribent, gjennom tekster som har blitt spredt rundt til bispedømmets lokalaviser. Sist gang jeg møtte biskopens tekst i min egen lokalavis var det med overskriften «Takk, Karsten!»

Ifølge ingressen til lokalavisen (Ringerikes Blad 25.11.15) hadde biskopen «skrevet en hyllest» til «den mest kjente presten i Tunsberg bispedømme», Karsten Isachsen. Jeg ble nysgjerrig: Hvorfor en hyllest? Har biskopen endret mening i homofilisaken og omfavnet Isachsens ord om at kirken har behandlet homofile på en iskald måte?

Anledningen var «en fjorten dagers bispevisitas i Hallingdal». Den begynte med frokost hjemme hos Karsten Isachsen, ifølge biskopen. Frokost hjemme hos Isachsen? Skal vi som lesere anta de to ikke bare er prestekollegaer, men også nære venner? Hvorfor ellers kun fornavn?

«For meg har livet på Eivindsplass vært himmel på jord», siterer biskopen frokostverten sin på, før han kommer med en positiv beskrivelse av Isachsen: «Ja, egentlig har dette bestandig vært hans budskap som prest og formidler. Mer himmel på jord! Mye mer himmel på jord!» Og jeg tenker: Ja, hva skulle ellers budskapet til en prest være? Hva gjør Isachsen så spesiell i forhold til andre prester? Vel, det får vi aldri svar på. Ei heller noen ord om Isachsens tydelige uenighet med biskopen i det store stridsspørsmålet i årets kirkevalg.

Og det er også noe av den kommunikative utfordringen til biskop Per Arne Dahl: Ved å skrive en hyllest til Karsten Isachsen, løftes én prest frem av kirkens øverste leder. Denne presten er allerede godt kjent. Han er til alt overmål en kjendisprest. Kan underteksten være annerledes enn at denne presten er så spesiell i forhold til andre prester og andre mennesker at han fortjener rosende ord fra selveste biskopen? Og hvor ble det av de homofile som Isachsen i fjor gjorde seg til talsmann for?

Ved å publisere en festtale som vi vanligvis er fortrolige med i private selskaper til den brede offentlighet, bryter biskopen med festtalen som sjanger på en måte som gjør at vi må spørre: Nærmer ikke biskopens tekst seg noe vi kjenner fra en annen offentlig setting, minnetalen?

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Men sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor. I vår tid ligger det også mye makt i store ord på merkedager, enten det er jubileer eller begravelser. Dette er en makt som en biskop utøver i særlig grad, all den tid biskopen formelt sett er kirkens øverste autoritet. Når det i tillegg er en kjendis biskopen forholder seg til, møtes to maktfigurer i samme offentlige rom, i samme tekst. Det krever en skjerpet bevissthet.

Kristen antropologi krever av oss prester at vi evner å sammenholde både menneskets gudbilledlighet og syndighet, når vi utøver vårt pastorale ansvar i offentligheten. Det gjelder også når vi holder festtaler eller minnetaler. Men når lovprisningen det eneste formatet den tidligere stortingspresten skriver i, er det vanskelig å få øye på en balansert kristen antropologi:

«Han har som prest vært en av de aller viktigste representantene for en trosvekkende og trosnærende forkynnelse. Han har som forfatter og foredragsholder vært til oppmuntring og glede. Ja, han har vært en brubygger og døråpner med sine uventede ord og vinklinger. Det var derfor mer enn fortjent at han i fjor ble beæret med Petter Dass-prisen og utnevnt til Ridder av St. Olav orden.  Fortjent og av nåde. Takk, Karsten!»

Mennesker virkeliggjør det gode og det onde gjennom sine liv.  Den kristne antropologien fremstiller menneskenes liv som høyst sammensatte. Men formidler slike hyllester en kristen antropologi? Eller står vi fare for å skjønnmale liv som andre mennesker kanskje har erfart på mindre flatterende vis? Er tiden moden for å minne protestantismens skepsis mot hagiografier?

Dette er en generell pastoral utfordring i våre kristne kirker. Den ensidige tonen i biskop Per Arne Dahl er ikke et helt enestående unntak, men gir oss alle en anledning til å reflektere på nytt: Utøver vi vårt profesjonelle og medmenneskelige ansvar godt nok i disse rituelle sammenhengene hvor mye av vårt nestes liv ligger i vår hånd som talere? Tar vi menneskers ulike erfaringer av de samme menneskene på alvor? Og ikke minst: Tar vi inn over oss menneskets syndighet i en situasjon hvor mange både serverer og forventer rosenrøde beskrivelser av sammensatte liv?

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren, og biskopen antas å inneha en særlig åndelig og faglig tyngde når det kommer til prestens profesjon. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Det å forme et persons ettermæle mens dette mennesket ennå lever er noe de fleste av oss gjør i private sammenkomster, uten kirkelig myndighet. Kirken har følgelig heller ingen liturgi for dette. Det tror jeg at det er gode grunner til: Når vi tydelig utøver presteembetet er det noe vi skal være ytterst varsomme med. Det gjelder særlig en biskop, som skal være prestenes pastorale eksempel og kirkens gode forbilde.

Gode ord adressert til enkeltpersoner trenger vi flere og ikke færre av. Det trenger vi alle! Men disse ordene kan vi la falle i det nære og personlige – uten å sette et kirkelig og autoritativt stempel på dem.

For dette er noe av forkynnelsens kunst: Å være personlig og nær – uten å bli privat.

Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad 8 (2015).

DONALD TRUMPS UPASSENDE BIBEL

«Mange tenker at dette er Guds mann for USA», er overskriften til Alf Gjøsunds balanserte kommentar om Donald Trumps nominasjonsvalgkamp i Vårt Land 10.12.15. Gjøsund bemerker poengtert at Trump «vifter med Bibelen». Bemerkningen er treffende for Trumps langt løsere og mer uforpliktende omgang med Skriften enn sine republikanske forgjengere som har ligget i tet i nominasjonsvalgkampen, slik Trump nå gjør.

Vi som følger Bibelens funksjon i amerikansk presidentvalgkamp med særlig interesse, fascineres av Donald Trumps omgang med «Bøkenes bok». For på samme måte som Trump bryter med god kutyme på i sin omtale av religiøse og sosiale minoriteter (muslimer, handikappede), ser han også ut til å gå imot suksessoppskriften til de siste valgkampenes seierherrer.

Trump har riktignok gjentatte ganger fremhevet Bibelen som hans favorittbok eller som den beste boka i verdenshistorien. Men i motsetning til George W. Bush og Barack Obama nektet Donald Trump tidligere i høst å oppgi favorittverset sitt i Bibelen med begrunnelsen om at det var for privat. Dermed støttet han seg til en sekularistisk begrunnelse som presidenter fra Ronald Reagan til Barack Obama har distansert seg fra. De sistnevnte har vært omhyggelige i sin retorikk for ikke å bli sett på som sekularister.

Da Trump endelig kom med et bibelsitat i et intervju i september brøt han god skikk på to måter: For det første siterte han fra Ordspråkene, som ikke akkurat blir regnet som sentret i evangeliske kristnes kanon. Jobs bok og Ordspråkene har snarere vært de erklærte favorittbøkene i Bibelen til mer sekulære demokratiske kandidater, ikke republikanere som har sin velgerbasis blant protestantiske kristne. For det andre strevde journalister og kommentatorer etter intervjuet med å finne igjen sitatet; det finnes ikke. Uttrykket Trump hevdet var et bibelsitat lot seg ikke finne i noen engelsk bibeloversettelse. Underteksten til intervjuet ble for mange: Denne mannen kan ikke sin bibel.

Skulle Trump gå helt til topps med denne strategien, vil muligens spillereglene for bruken av Bibelen i amerikansk politikk bli noe endret. Likevel: Hillary Clinton er favorittkandidaten som nettopp følger de etablerte spillereglene. Hun kan kunsten med organisk å veve bibelreferanser inn i sine politiske taler på en måte som både kommuniserer med religiøse og unngår å støte fra seg sekulære velgere.

Hun fremstår som akkurat passe religiøs – selv i en offentlighet som forstyrres og filleristes av en høyrepopulist med ambisjoner om å komme helt til Det hvite hus.

Trump forstyrrer med både å markedsføre seg som en protestant og som har brutt ekteskapet flere ganger. Han forstyrrer gjennom å forsikre om at han har gått på søndagsskolen, samtidig som han har vært tilhenger av abort. Appellen til denne paradoksale figuren kan tyde på at deler av velgermassene i USA er i bevegelse.

Bibelen har blitt brukt i amerikansk presidentvalgkamp for å styrke kandidatens oppriktighet og troverdighet. Men kanskje har Trump nettopp så stor troverdighet gjennom sin høyrepopulisme hvor han snakker «rett fra levra», som vi sier på norsk, at han kan nøye seg med «å vifte med Bibelen».

For tidligere har det ikke vært nok å vifte med Skriften. Man skulle demonstrere at man kunne den i tillegg.

På trykk i Vårt Land 17. desember 2015.