MINNESTED

«Terroren på Utøya er etter mitt skjønn et sår som aldri skal gro. Det tjener oss best å holde det åpent. Ikke for ofre og pårørende, men i den forstand at vi holder historien levende om hvordan terroren rammet,» skrev Jørgen Moe midt i den mest opphetede debatten om Sørbråten som minnested (Ringerikes Blad 26.04.16).

I likhet med den daglige lederen av Ringerike utvikling skal jeg ikke ta stilling til av utforming og plassering av det planlagte minnesmerket. Jeg har stor respekt for de ulike synspunktene i saken, uten at jeg uten videre vil omfavne formen alle av dem har kommet i. Men det krever klarsyn å trekke linjer fra Holocaust-minnesmerket i Berlin til egne barn som vokser opp i Hole, slik Moe gjør på en så forbilledlig måte.

Forfatteren av et av de viktigste filosofiske verk om Holocaust er den polske sosiologen og jøden Zygmunt Bauman, født 1925. Bauman beskriver vår tid som en flytende tilstand. Aldri før har menneskene kunne spredd så mye informasjon og forflyttet oss så raskt som i dag. Men det som kan sees på som fantastiske moderne framskritt har også en bakside: Sirkulasjonen av informasjon, mennesker og verdier går så fort at lite får mulighet til å feste seg lenger. Fra mellommenneskelige relasjoner til arbeidsmarked, fra vugge til grav, ser Bauman hvordan mennesker jages av press, distraksjon og kontinuerlige oppbrudd som går på bekostning av menneskers behov for varige emosjonelle bånd og stedstilhørighet. Idealet om aldri å slå seg til ro eller aldri å slå seg ned kan gå på mennesket løs, fordi vi mennesker også trenger trygghet for å erfare reell frihet, ifølge den 91-årige sosiologen som var med å befri Polen fra nazistene.

Midt i denne flyktige tilstanden er minnesteder potensielt stabiliserende punkter. Ritualer rundt 22. juli eller minnesmerker om slike tragedier holder oss fast, så vi ikke løper for raskt av sted og glemmer. De gir tilhørighet og mening i en tid som dyrker det flyktige øyeblikkets overfladiske inntrykk, slik vår senmoderne tilstand beskrives av Bauman.

Moe peker på Holocaust-minnesmerket i Berlin. Debatten om dette minnesmerket begynte på slutten av 1980-tallet, nesten 40 år etter at konsentrasjonsleirene ble avdekket. Og først i 2003 begynte byggingen.

Utøya vil være en del av vårt kollektive minne og et nasjonalt traume resten av livet til oss alle sammen. Med Jørgen Moes kloke ord: Det er et sår som aldri skal gro.

Men det må likevel kontinuerlig leges. Hvis tiden leger alle sår, så betyr det ikke nødvendigvis at det går fort når såret er dypt. Det kan ta lang tid.

Vi trenger et sted å gå til, men det er ikke alltid vi skal forhaste oss for å komme dit.

Kanskje kunne man blitt enige om sted hvis man tok seg tid til å møte hverandre på halvveien?

Trykket i Ringerikes Blad 28. mai 2016.