Unge europeere vender seg vekk fra kristendom i
hopetall, meldte The Guardian for
kort tid siden (21.03.18). Ifølge undersøkelsen oppga over halvparten av
nordmenn mellom 16 og 29 år at de ikke hadde noen religion. Endringene er
dramatiske.
Om sekulariserte europeere manglet et påskudd for å vende
institusjonell kristendom ryggen kunne man anbefalt den prisvinnende TV-serien The Handmaid's Tale, som nå går i sin andre
sesong på HBO. Romanen av Margaret Atwood som serien er basert på, var
inspirert av det kristne høyres triumfer på 1980-tallets politiske arenaer i
USA. TV-seriens appell, med dens koblinger mellom kristenfundamentalisme og
totalitarisme, fikk stor gjennomslagskraft da den ble sluppet rett etter
innsettelsen av Donald Trump som USAs president. Liberale vestlige TV-seeres
frykt for det totalitære ble næret gjennom et bibelsk skrekkscenario: I
republikken Gilead hadde bibeltro kristne gjort USA til et totalitaristisk
regime med Bibelen i hånden. Som deres ledere sier det i serien: De hadde
bygget på «den gode boken» og vendt tilbake til «tradisjonelle verdier» -
gjenkjennelige figurer fra politisk retorikk i USA.
På denne måten får serien hamret inn den potensielle
faren ved å bygge på «tradisjonelle verdier» med grunnlag i Bibelen. Mens
nåtidens virkelige kristenfundamentalister vil begrense kvinners adgang til
abort, har TV-seriens kristenfundamentalister i en fjern fremtid innført et
patriarkalsk diktatur med eksplisitt henvisning til en klassisk bibelhistorie om
Israels stamfar
Jakob i 1. Mosebok. Når patriarkens andre hustru Rakel ikke blir gravid med
ham, bestemmer Rakel seg for å gi ham slavekvinnen sin i stedet: «Her er slavekvinnen min, Bilha. Gå inn til henne! Hun kan føde på
mine knær, så jeg også kan få barn ved henne.» (1 Mos 30,3). Det som
bibelteksten skildrer i en bisetning før leseren ledes videre i handlingen,
maler HBO-serien frem for TV-seerens øyne igjen og igjen: Slavekvinnene i
serien («the Handmaids») tvinges til å ligge på de frie kvinnenes knær mens de
voldtas av «kommandantene» eller føder. Det hele blir en frastøtende
visualisering av en knapp opplysning fra bibelteksten – hvor familieforholdet
mellom Jakob, konene og slavekvinnene blir realisert som en modell for hele
samfunnet i den totalitære Gilead-republikken. Er ikke dette for drøyt? Blir
ikke Bibelen forvrengt og misbrukt?
The
Handmaid's Tale illustrerer hvordan Bibelen brukes i populærkultur på
mangfoldige vis. Selv om nordmenn og europeere sjeldnere møter Bibelens motiver
gjennom kirkens forkynnende fortolkning er de fleste storforbrukere av
populærkulturelle uttrykk hvor «Bøkenes bok» er et rikholdig reservoar av
mening for filmskapere, serieforfattere og musikkartister. Når The Simpsons parodierer Bibelen er
bibelbruken snarere komisk enn dystopisk. Og når den britiske rapartisten
Stormzy feirer sin kommersielle suksess på årets Brit Awards med låta «Blinded
by Your Grace» avspeiler bibelbruken hans tradisjonell vekkelseskristendom.
Som nordmenn befinner vi oss i en kulturell situasjon
hvor en ny generasjon med etterkommere av 68’erne foretar et mer stillfarent
brudd med kristendommen: Nybakte foreldre lar være å døpe barna sine i en skala
Norge ikke har sett tidligere. Vi har ikke hatt lavere dåpstall på 1000 år. I
det mange møter kirken som institusjon med et likegyldig skuldertrekk
fortsetter de å leve i en kultur hvor Bibelen stadig utgjør et kraftsentrum for
livsfortolkning – blant annet fordi boksamlingen kommer tilbake til oss gjennom
amerikanskdominert populærkultur. Med bibelinspirert kvinneundertrykkelse får
vi Bibelen i vrangstrupen med serier som The
Handmaid's Tale. Men Bibelen kommer uansett tilbake gjennom bakdøra: Vi lar
være å gå i kirken og legger oss i stedet ned i sofaen for å se på Netflix.
Som bibelforsker er det interessant å spore Bibelens etterliv i vestlig
populærkultur, særlig fordi den meningsproduksjonen som «den gode boka» gir
opphav til ikke er entydig. Gileads bibelbruk i The Handmaid's Tale vekker avsky. Men nettopp fordi
den presser noen av de bibelske motivene inn i totalitære former etterlater den
et mulig rom hos seeren for bibeltolkning: Er kommandantenes syn på
bibeltekstene rimelig eller presser andre tolkninger seg på? Finnes det rom for
en gudstro fri for deres totalitære undertrykkelse?
I den nye sesongen av TV-serien antydes et svar gjennom Elizabeth
Moss’ medrivende iscenesettelse av hovedrollefiguren Offred. På
rømmen ender Offred opp i de tomme kontorlokalene til den liberale avisen The Boston Globe. Hun finner stearinlys,
tørkede blomster og et homoflagg som hun bygger et alter ved hjelp av. Når
hovedpersoen ber sin tynnslitte bønn til Gud er det den undertryktes stemme vi
ikke kan la være å få sympati med. Den desperate gudstroens oppriktighet slår
igjennom undertrykkernes religiøse falskhet. Offreds rop er oppriktighetens
klage, men tvilen blir igjen: Finnes det noen Gud som kan høre ropet?
