"Kom ikke nærmere!" roper Gud til Moses i teksten fra Det gamle testamentet som i dag har blitt lest i alle landets kirker.
Gud setter en grense Moses ikke får trå over. Gud vil ha større avstand til Moses som ville nærme seg "dette underfylle synet, at tornebusken ikke brenner opp" (2. Mosebok 3,3).
Avstand oppfattes ofte like negativt som nærhet oppfattes positivt i religiøs sammenheng. Å forholde seg til en Gud som setter grenser er lite moderne – ja, det strider mot den moderne og freudianske tanke om at religiøse tabuer og grenser har blitt satt av primitiv religion for å beskytte en bestående sosial orden som undertrykker mennesket.
Men ut fra forholdet til mennesker vet vi at det er mulig å komme for nære. Vi har alle grenser som må overholdes i hverdagen vår for at vi skal føle oss respektert og ivaretatt. Vi har en nær familie, en nær omkrets og vi har intimgrenser som andre uavlatelig står i fare for å krenke og invadere. Og vi har uttrykkene om å ”trå forsiktig” og unngå å ”tråkke på tærne” til andre.
I kristendommen er gudstjenesten nestetjeneste. Guds hellige urørlighetssone vi ikke skal trå over bør minne oss om menneskers urørlighetssone. Vi skal lære grenser i omgang med det hellige fordi vi er i berøring med det hellige hos hverandre hele tiden – i evige dilemmaer om å finne balansen mellom avstand og nærhet i forholdet til hverandre. Og det er i møtet med hverandre at vår Gud åpenbarer seg. For fornuften er ordet "Gud" uforståelig. I det levende livet med hverandre er det åpenbart.
Gjør som Moses: Hold avstand – og du skal bli i Guds nærhet!
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. februar.
søndag 7. februar 2010
onsdag 30. desember 2009
PÅ TERSKELEN
Foto: Bjørn Tønnessen.Denne julen har jeg lest Martin Luther Kings julepreken fra året før han ble skutt. Her forteller han om hvordan hans egen fredsdrøm var blitt satt på prøve og forvandlet til et mareritt i årene etter hans famøse I have a dream-tale i Washington DC 28. august 1963. King så hvordan rasistisk motivert vold fortsatte, han fikk øynene mer og mer opp for den bunnløse fattigdommen blant USAs afroamerikanske befolkning og han var vitne til Vietnam-krigen og økende atomtrussel. Men som han sa igjen og igjen gjennom juleprekenen:
I still have a dream.
De siste ukene har julesalmer ridd landet vårt – de har tonet ut av både kirkeorgler og shoppingsentre – og har trengt gjennom resignasjonen som fulgte i kjølvannet av en malplassert nobelpris til president Barack Obama og et havarert klimatoppmøte i København:
Fred over jorden
Menneske, fryd deg!
Vi skal fryde oss i fredshåpet. For dette håpet er ikke avhengig av mennesker. Dette håpet beror ikke på all verdens kunnskap eller mektige ledere. Dette håpet næres ikke av all verdens statsledere på et klimatoppmøte. Menneskenes håp i dypeste forstand heter ikke Barack Obama. Men håpet ligger i krybben. Håpet kan skimtes i et spedbarns øyne!
Martin Luther King var som Moses. Han ledet folket sitt til frigjøring, men fikk selv aldri sette sine ben i det lovede land. Han fikk aldri se en afroamerikaner bli president i USA. Det stadig vekkende spørsmålet er om vi får se tegn på Det lovede land med en afroamerikaner i verdens mektigste posisjon. Og spørsmålet når vi står på terskelen til et nytt tiår er hvor vi skal gå – om vi ønsker å gå i Jesu fotspor for å være med og skape fred.
Det er vanskelig å finne svar. Men vi skal søke svarene i vissheten om at de ikke er avhengige av at vår vei blir kronet med seier, i presidentvalgkamper eller andre prestisjetunge feider. Som kristne er vi profeter for en tid som ikke er vår egen: For den tiden som er de andres – de kommende generasjoners tid.
Så la oss leve for håpet i det neste tiåret! Og la oss leve for fremtiden – selv når den ikke er vår egen!
For selv den som er skutt på en balkong i Memphis har levd videre. Selv den som er korsfestet har gjenoppstått!
Forkortet preken holdt i Ris kirke 27.12.09
tirsdag 24. november 2009
STEFAREN
Julefortellingen er en pussig historie. Noe av det rareste i fortellingen er rollen til Josef. Han er ikke faren til barnet, men tar Maria med ned til Betlehem hvor hun skal føde.
Artisten Ole Paus har uttalt at Josef må ha vært verdenshistoriens første moderne mann. Han tok foreldreansvar for et barn han visste han ikke hadde vært med på å lage. Det er lett å få sympati for en sånn mann.Uansett ble det en merkelig familiekonstellasjon av dem som dukket opp i stallen i Betlehem: En Gud til far, et menneske til mor og en annen fyr til overs: Josef.
For Ole Paus ble Josef en helt, kanskje nettopp fordi han ble til overs og havnet i skyggen av de andre. For to år siden kom Paus ut med en juleplate som het Jul i Skippergata, til inntekt for Kirkens Bymisjon. Dette er første platen jeg har hørt hvor koret består av narkomane, uteliggere, prostituerte og andre folk som ofte anses for å være til overs i samfunnet vårt.
Over en tid gikk jeg oppsøkende gjennom Fransiskushjelpens gatetjeneste i Oslo sentrum. Det fikk meg til å forstå at gata kan gi oss mange julefortellinger om ulike familiekonstellasjoner: Om nygifte som har mistet mannen sin i overdose, om sønner og døtre som foreldrene nekter å ha kontakt med i julen og om fedre som har blitt fratatt foreldreansvaret. Andre ganger har det til og med vært fedre som har tatt foreldreansvar til barn de ikke var med på lage, sånn som julefortellingens litt overflødige skikkelse – Josef.
Ingen av oss sklir gjennom livet på rette skinner. Samliv går i stykker. Familier brytes opp. Våre kjære dør bort fra oss. Det kan være savn. Og det kan være sår.Men når det er plass til stefaren Josef i julefortellinga skal det også bli plass til oss, vi som ikke alltid oppfyller idealene om den perfekte familieidyll i julen – familiehøytiden fremfor noen.
Når det blir plass til oss, da kommer Gud til jorden. Når det er rom for alle, da har Frelseren blitt født blant oss – på Ris og Holmenkollen.
For Jesu fødsel gikk ikke pent og pyntelig for seg i strømlinjeformede omgivelser. Guds sønn kom ikke til verden bak vellykkede og korrekte fasader.
Himmelen kom til jorden gjennom fattigfolk i en rå stall på okkupert land.
Artisten Ole Paus har uttalt at Josef må ha vært verdenshistoriens første moderne mann. Han tok foreldreansvar for et barn han visste han ikke hadde vært med på å lage. Det er lett å få sympati for en sånn mann.Uansett ble det en merkelig familiekonstellasjon av dem som dukket opp i stallen i Betlehem: En Gud til far, et menneske til mor og en annen fyr til overs: Josef.
For Ole Paus ble Josef en helt, kanskje nettopp fordi han ble til overs og havnet i skyggen av de andre. For to år siden kom Paus ut med en juleplate som het Jul i Skippergata, til inntekt for Kirkens Bymisjon. Dette er første platen jeg har hørt hvor koret består av narkomane, uteliggere, prostituerte og andre folk som ofte anses for å være til overs i samfunnet vårt.
Over en tid gikk jeg oppsøkende gjennom Fransiskushjelpens gatetjeneste i Oslo sentrum. Det fikk meg til å forstå at gata kan gi oss mange julefortellinger om ulike familiekonstellasjoner: Om nygifte som har mistet mannen sin i overdose, om sønner og døtre som foreldrene nekter å ha kontakt med i julen og om fedre som har blitt fratatt foreldreansvaret. Andre ganger har det til og med vært fedre som har tatt foreldreansvar til barn de ikke var med på lage, sånn som julefortellingens litt overflødige skikkelse – Josef.
Ingen av oss sklir gjennom livet på rette skinner. Samliv går i stykker. Familier brytes opp. Våre kjære dør bort fra oss. Det kan være savn. Og det kan være sår.Men når det er plass til stefaren Josef i julefortellinga skal det også bli plass til oss, vi som ikke alltid oppfyller idealene om den perfekte familieidyll i julen – familiehøytiden fremfor noen.
Når det blir plass til oss, da kommer Gud til jorden. Når det er rom for alle, da har Frelseren blitt født blant oss – på Ris og Holmenkollen.
For Jesu fødsel gikk ikke pent og pyntelig for seg i strømlinjeformede omgivelser. Guds sønn kom ikke til verden bak vellykkede og korrekte fasader.
Himmelen kom til jorden gjennom fattigfolk i en rå stall på okkupert land.
onsdag 21. oktober 2009
EN POET PÅ GUDS JORD
Med jevne mellomrom har vi såkalte pilegrimsmesser i Ris kirke – en annerledes gudstjeneste hvor pilegrimsmotivet står i sentrum. Pilegrimen er et traust og gammeldags, men like fullt aktuelt fenomen: Vår tid preges av mennesker på vandring – i forhold til troen.
En av dem som har beveget seg langs en åndelig vei er vår tids mest spilte norske dramatiker: Jon Fosse. I essayet ”Negativ Mystikk” beskriver Fosse hvordan han har forlatt en ”trygg ateisme” som han en gang søkte tilflukt til. Ateismen var ikke lenger så fast en borg. Han antydet at det å avvise Guds eksistens kunne oppleves som trygt og godt – men var i virkeligheten mer en falsk enn en sann trygghet.
Kanskje mener dramatikeren det er for lettvint å være ateist? Kanskje impliserer dette ståstedet at det er vanskeligere å være en kristen? Kanskje ville han vært enig med vår gamle biskop Kristian Scheldrup som skrev at ”jeg har aldri forstått de mennesker som sier det er lett å være kristen – bare man vil det. Jeg synes det må være såre vanskelig.”
Scheldrup gikk også en vei – ikke bare gjennom de mer kjente bataljene med Ole Hallesby om helvete – men også inn i den kristne mystikken. Og det har han til felles med Fosse – som synes å ha gjenfunnet kristentroen i mystikkens erfaringsbaserte og udogmatiske religionsform.
På spørsmål fra den kristne dagsavisen Vårt Land avslører Fosse at han har kviet seg for å snakke med avisen om sin tro. Og han avviser å si hva han tror Gud er. Ikke bare er det umulig å besvare. Men alle forsøk på å svare må nødvendigvis ende i bannskap:
- Du får meg ikkje til å seie kva Gud er. Så stygt banner eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg.
Fosses bekjennelser skaper også overskrifter i den mer religionskritiske avisen Klassekampen. Overfor avisen bedyrer Fosse: - Når jeg hører prekener, blir jeg så avkristnet. Verdenstolkningen i protestantisk dogmatikk blir så meningsløs.
Disse to utsagnene hører sammen: Bannskap og avkristning er jo to sider av samme sak. Og prestenes tale om hva Gud er, er for Fosse som å banne. Med andre ord: Vi prester banner i kirken når vi sier hva Gud er gjennom dogmatiske begreper. For Gud er et mysterium vi kan ane at finnes – men ikke kan si hva er.
Som prest ser jeg en dyp fromhet i Jon Fosses aversjon mot å definere Gud – noe som uunngåelig leder til å redusere Guds storhet og hellighet. Guds mysterium påkaller en varsomhet og tilbakeholdenhet til å sette Gud på begreper. Kristendommens dogmer skal ikke forstås som enkle svar på de største spørsmål, men troen fører oss ut på en vandring hvor vi fortsetter å undre oss, lete og spørre. Fremfor enkle svar består troen av vanskelige paradokser: Selv om troen er gitt som gave i dåpen, må vi uavlatelig kjempe for den. Gaven er en kamp – for troen.
Overfor de dypeste erfaringene våre strekker ikke ordene til. Det gudsmysteriet som finnes på dypet av vår sjel kan ingen begreper øve rettferdighet overfor. Det kan bare den mystiske erfaringen – og kjærligheten.
Frigjøringsteologiens far, Gustavo Gutiérrez, skriver at den første tale om Gud er taushet og ordløs nestekjærlig handling. Den radikale slumpresten fra Peru mener at vi trenger ingen teologi for å reagere spontant overfor nøden. Vi trenger ordløs mottakelighet for det andre mennesket – og i denne stillferdigheten fødes den første talen om guddommen. I lyset fra den Andres ansikt – der starter talen. Der begynner enhver sann preken.
Eller sagt med pilegrimen og poeten på Guds jord – Jon Fosse: Uten mystikken blir alt bannskap.
Lovet være Han som er! (2. Mosebok 3,14)
Andakt til Risbladet 4/2009
En av dem som har beveget seg langs en åndelig vei er vår tids mest spilte norske dramatiker: Jon Fosse. I essayet ”Negativ Mystikk” beskriver Fosse hvordan han har forlatt en ”trygg ateisme” som han en gang søkte tilflukt til. Ateismen var ikke lenger så fast en borg. Han antydet at det å avvise Guds eksistens kunne oppleves som trygt og godt – men var i virkeligheten mer en falsk enn en sann trygghet.
Kanskje mener dramatikeren det er for lettvint å være ateist? Kanskje impliserer dette ståstedet at det er vanskeligere å være en kristen? Kanskje ville han vært enig med vår gamle biskop Kristian Scheldrup som skrev at ”jeg har aldri forstått de mennesker som sier det er lett å være kristen – bare man vil det. Jeg synes det må være såre vanskelig.”
Scheldrup gikk også en vei – ikke bare gjennom de mer kjente bataljene med Ole Hallesby om helvete – men også inn i den kristne mystikken. Og det har han til felles med Fosse – som synes å ha gjenfunnet kristentroen i mystikkens erfaringsbaserte og udogmatiske religionsform.
På spørsmål fra den kristne dagsavisen Vårt Land avslører Fosse at han har kviet seg for å snakke med avisen om sin tro. Og han avviser å si hva han tror Gud er. Ikke bare er det umulig å besvare. Men alle forsøk på å svare må nødvendigvis ende i bannskap:
- Du får meg ikkje til å seie kva Gud er. Så stygt banner eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg.
Fosses bekjennelser skaper også overskrifter i den mer religionskritiske avisen Klassekampen. Overfor avisen bedyrer Fosse: - Når jeg hører prekener, blir jeg så avkristnet. Verdenstolkningen i protestantisk dogmatikk blir så meningsløs.
Disse to utsagnene hører sammen: Bannskap og avkristning er jo to sider av samme sak. Og prestenes tale om hva Gud er, er for Fosse som å banne. Med andre ord: Vi prester banner i kirken når vi sier hva Gud er gjennom dogmatiske begreper. For Gud er et mysterium vi kan ane at finnes – men ikke kan si hva er.
Som prest ser jeg en dyp fromhet i Jon Fosses aversjon mot å definere Gud – noe som uunngåelig leder til å redusere Guds storhet og hellighet. Guds mysterium påkaller en varsomhet og tilbakeholdenhet til å sette Gud på begreper. Kristendommens dogmer skal ikke forstås som enkle svar på de største spørsmål, men troen fører oss ut på en vandring hvor vi fortsetter å undre oss, lete og spørre. Fremfor enkle svar består troen av vanskelige paradokser: Selv om troen er gitt som gave i dåpen, må vi uavlatelig kjempe for den. Gaven er en kamp – for troen.
Overfor de dypeste erfaringene våre strekker ikke ordene til. Det gudsmysteriet som finnes på dypet av vår sjel kan ingen begreper øve rettferdighet overfor. Det kan bare den mystiske erfaringen – og kjærligheten.
Frigjøringsteologiens far, Gustavo Gutiérrez, skriver at den første tale om Gud er taushet og ordløs nestekjærlig handling. Den radikale slumpresten fra Peru mener at vi trenger ingen teologi for å reagere spontant overfor nøden. Vi trenger ordløs mottakelighet for det andre mennesket – og i denne stillferdigheten fødes den første talen om guddommen. I lyset fra den Andres ansikt – der starter talen. Der begynner enhver sann preken.
Eller sagt med pilegrimen og poeten på Guds jord – Jon Fosse: Uten mystikken blir alt bannskap.
Lovet være Han som er! (2. Mosebok 3,14)
Andakt til Risbladet 4/2009
torsdag 15. oktober 2009
WE'RE ONE, BUT WE'RE NOT THE SAME
Foto: Bjørn Tønnesen.We're one, but we're not the same
We get to carry each other, carry each other... one
Vi er ett var også hovedbudskapet i prekenen på Ung Messe. Selv om vi mennesker er høyst ulike hører vi dypest sett sammen. Ja, selv om det kan betegnes som et livskall å utforske denne forskjelligheten og finne måter å leve med den – så er vi en menneskehet – we’re one.
For det å virkelig bli ett dreier seg ikke om å gå i flokk, vandre nøyaktig samme vei eller være enige om absolutt alt. Kirken er noe større enn at menneskene som samles der tenker likt eller mener det samme. Vår gode biskop og store inspirator Gunnar Stålsett sa at Kirken ikke først og fremst er et meningsfellesskap, men et trosfellesskap. Vi samles om noe som stikker dypere, og som samtidig kan bære oss gjennom uenighet – ja, til og med gjennom fiendskap og splid. Kristen tro er fredsbyggende. Hvis ikke, er det ikke kristen tro. Hvorfor sier ellers Jesus ”fred være med dere” i evangeliene?
You say love is a temple, love a higher law
Du-personen i singelsuksessen “One” som ble relansert med Mary Blige, sier kjærligheten er et tempel, kjærligheten er en høyere lov. Og det er jo dypt kristent: ”Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?” skriver Paulus i første brev til Korinterne. Og der hvor Ånden virker, der er kjærligheten, ifølge kristen tro. Men jeg-personen i sangen møter ikke kjærligheten i møtet med du’et. Jeg’et blir ydmyket av et du som bare sårer. Det er en smertefull relasjon som her beskrives:
You ask me to enter, but then you make me crawl
And I can't be holding on to what you got, when all you got is hurt.
Likevel holder jeg’et fast på noe:
One love, one blood, one life, you got to do what you should.
En kjærlighet, ett blod, et liv med hverandre. Alle mennesker er våre brødre og søsken, selv om vi opplever smerte og konflikt. Dypest sett er vi alle ett – og vi må bære hverandre:
One life with each other: sisters, brothers.
One life, but we're not the same.
We get to carry each other, carry each other.
One, one.
Vi er ett. Derfor hører vi som er ulike lemmer sammen i samme legeme: den verdensvide Kirken, som er Kristi legeme i verden. Det er det grunn til å feire ved å samles i Ris kirke og Holmenkollen kapell. Det er det grunn til å markere – ved å spise av samme brødet og drikke av den samme vinen.
Så kom, for alt er gjort ferdig!
Andakt til Risbladet 2/2009
mandag 7. september 2009
DEN BARMHJERTIGE MUSLIM
I dag har vi i kirkeåret kommet frem til den klassiske fortellingen om den barmhjertige samaritan fra Lukasevangeliet. Jeg prekte over teksten for to år siden – kort tid etter at en hendelse hadde rystet Norge: Den forslåtte Ali Farah ble forlatt av en ambulanse i Sofienbergparken i Oslo. Den første assosiasjonen jeg fikk var Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan. Jeg gikk lenge og tvilte på om det ville øve rettferdighet overfor den faktiske hendelsen å dyrke denne likheten, men til slutt tok jeg sats fra prekestolen og gjenfortalte episoden med evangeliets ord. Gjenfortellingen var et ekko av sjokket i opinionen over at ambulansesjåfører kunne la et forslått menneske ligge igjen. Min utdeling av roller bekreftet også versjonen som hendelsen i Sofienbergparken fikk i mediene: Ambulansesjåførene var skurkene og innvandrervennene som fikk Farah på legevakten var heltene. Rollefordelingen var klar, men den var ny: Vi hadde forventet at norske ambulansesjåfører ville hjelpe. I stedet satt anklagene om rasisme løst.
Episoden endevendte dette norske selvbildet om at vi alltid er snille og innvandrere alltid trenger hjelp. Den norske snillismen og paternalismen – forkledd som barmhjertighet – ble avkledd. For i Sofienbergparken var det ” nordmennene” som gikk forbi, mens ”innvandrerne” viste seg som den barmhjertige samaritan. ”De andre” ga ”oss” en barmhjertighetens lekse. Hendelsene ga noe vesentlig av lærdommen Jesus ønsket å gi med sin berømte fortelling: De vi forventet var gode, var slett ikke bare gode. Godheten kom fra et annet sted; de andre. Det frelste oss – i alle fall for en stund – fra de enkleste fordommene vi stadig henfaller til.
De færreste fikk imidlertid slå seg til ro med at ambulansesjåførene var syndebukkene. Ambulansesjåfør Erik Schenken påsto at Ali Farah hadde stått oppreist og urinert da ambulansen forlot ham. Skurke- og heltebildene fra Sofienbergparken ble satt i nytt lys og Schenkens versjon utløste en dyptgripende debatt om rasisme i Norge. Debatten tok av da offeret Farah kastet mer glør på bålet med sin kronikk i Ny Tid – hvor han nådeløst gjorde narr av Schenkens offerrolle. Med ett lignet ikke ambulansesjåførene like mye på presten og levitten i Jesu fortelling. Farah var ikke bare offeret det var grunn til å ha medfølelse med, og Schenken var ikke bare overgriperen. Sistnevnte var også et offer med rasist-stempelet han hadde måttet leve med – selvpåført eller ei.
Sakte, men sikkert ble svart-hvitt-bildene av aktørene til grå og utydelige konturer av menneskelige trekk vi alle kunne kjenne igjen fra oss selv. Vi fikk se flere sider av vår felles menneskelighet uten at det viktigste ble borte: Den forslåtte må hjelpes – uansett etnisk bakgrunn.
Vår bønn for valgkampen bør være at vi velgere i begrenset grad lar oss besnære av politisk retorikk som bygger på endimensjonale bilder av mennesket. Den tegner mennesket i bare ett bilde – og dyrker det – til det går på vår mangfoldige menneskelighet løs. De endimensjonale bildene tar ikke høyde for menneskets ukrenkelige mangesidighet. De blir avgudsbilder – som holder det hele mennesket nede.
Vår tids endimensjonale bilder og demoniserende stereotypier av muslimer er et godt eksempel på dette. Derfor kunne Jesus i dag brukt en muslim i stedet for en samaritan for å fremprovosere den samme reaksjonen hos sine tilhørere som han gjorde i Palestina for 2000 år siden. For var det én gruppe Jesu tilhørere møtte med stor skepsis var det samaritanerne.
Å se en representant for den demoniserte gruppen iverksette den godheten man trodde sin egen gruppe representerte var den tankeøvelsen Jesus tvang sine tilhørere inn i med søndagens tekst om den barmhjertige samaritan. I dag er antakelig muslimene de mest demoniserte. De er vår tids samaritanere – rede til å åpenbare vår felles menneskelighet – som sprenger alle de grensene som valgkampens fremmedfiendtlige retorikk setter opp.
Hovedinnlegg i Aftenposten 6. september 2009.
Episoden endevendte dette norske selvbildet om at vi alltid er snille og innvandrere alltid trenger hjelp. Den norske snillismen og paternalismen – forkledd som barmhjertighet – ble avkledd. For i Sofienbergparken var det ” nordmennene” som gikk forbi, mens ”innvandrerne” viste seg som den barmhjertige samaritan. ”De andre” ga ”oss” en barmhjertighetens lekse. Hendelsene ga noe vesentlig av lærdommen Jesus ønsket å gi med sin berømte fortelling: De vi forventet var gode, var slett ikke bare gode. Godheten kom fra et annet sted; de andre. Det frelste oss – i alle fall for en stund – fra de enkleste fordommene vi stadig henfaller til.
De færreste fikk imidlertid slå seg til ro med at ambulansesjåførene var syndebukkene. Ambulansesjåfør Erik Schenken påsto at Ali Farah hadde stått oppreist og urinert da ambulansen forlot ham. Skurke- og heltebildene fra Sofienbergparken ble satt i nytt lys og Schenkens versjon utløste en dyptgripende debatt om rasisme i Norge. Debatten tok av da offeret Farah kastet mer glør på bålet med sin kronikk i Ny Tid – hvor han nådeløst gjorde narr av Schenkens offerrolle. Med ett lignet ikke ambulansesjåførene like mye på presten og levitten i Jesu fortelling. Farah var ikke bare offeret det var grunn til å ha medfølelse med, og Schenken var ikke bare overgriperen. Sistnevnte var også et offer med rasist-stempelet han hadde måttet leve med – selvpåført eller ei.
Sakte, men sikkert ble svart-hvitt-bildene av aktørene til grå og utydelige konturer av menneskelige trekk vi alle kunne kjenne igjen fra oss selv. Vi fikk se flere sider av vår felles menneskelighet uten at det viktigste ble borte: Den forslåtte må hjelpes – uansett etnisk bakgrunn.
Vår bønn for valgkampen bør være at vi velgere i begrenset grad lar oss besnære av politisk retorikk som bygger på endimensjonale bilder av mennesket. Den tegner mennesket i bare ett bilde – og dyrker det – til det går på vår mangfoldige menneskelighet løs. De endimensjonale bildene tar ikke høyde for menneskets ukrenkelige mangesidighet. De blir avgudsbilder – som holder det hele mennesket nede.
Vår tids endimensjonale bilder og demoniserende stereotypier av muslimer er et godt eksempel på dette. Derfor kunne Jesus i dag brukt en muslim i stedet for en samaritan for å fremprovosere den samme reaksjonen hos sine tilhørere som han gjorde i Palestina for 2000 år siden. For var det én gruppe Jesu tilhørere møtte med stor skepsis var det samaritanerne.
Å se en representant for den demoniserte gruppen iverksette den godheten man trodde sin egen gruppe representerte var den tankeøvelsen Jesus tvang sine tilhørere inn i med søndagens tekst om den barmhjertige samaritan. I dag er antakelig muslimene de mest demoniserte. De er vår tids samaritanere – rede til å åpenbare vår felles menneskelighet – som sprenger alle de grensene som valgkampens fremmedfiendtlige retorikk setter opp.
Hovedinnlegg i Aftenposten 6. september 2009.
søndag 6. september 2009
DE FATTIGES RELIGION GIR SELVHJELP
- Sai! Sai, demônios – Em nome de Jesus! Far ut! Far ut, demoner – i Jesu navn! hører vi gjennom de tynne murveggene og blikktaket fra våre plasser ved kjøkkenbordet. Det er stemmen til nabokona.
- Nå har hun begynt igjen, sier fembarnsmoren jeg bor hos i Felicidade, den fattigste regulerte bydelen i Belo Horizonte, Brasils tredje største by.
Fembarnsmoren sier det med en oppgitt mine. Hun tviler på om demonutdrivelser på morgenkvisten dag etter dag har en den helt store effekten på den syke kroppen som befinner seg i nabohuset.
Disse to kvinnene kan sies å symbolisere den nye globale og voksende kristendommen blant verdens fattige. Der hvor fattigdommen er størst vokser den kristne religionen mest, og utøves ofte på de fattiges egne premisser. Når de fattige selv former kristendommen gir det selvrespekt. På sitt beste kan dermed kristentroen sies å være en hjelp til selvhjelp – en myndiggjørende kraft til et mer verdig liv.
Familiemoren jeg bodde hos er aktiv i den mest utbredte av de eldste kirkene våre: Hun er katolikk. Som barn av den latinamerikanske frigjøringsteologien samlet hun andre fattige til bibellesning i Felicidade – på den tiden det var et invadert slumområde uten katolsk prest og kirke. Nattverdsbrødet hentet hun i en kirke i sentrum av byen og delte selv ut til syke og fattige i slummen. På denne måten ble den katolske menigheten i Felicidade drevet frem av fattige som selv sto for gudstjeneste og bibeltolkning. Senere kom jesuittprester til slummen med frigjøringsteologi som tolket de fattiges politiske frigjøring som en ufravikelig del av den kristne frelsen. Den katolske kirke hadde en lang tradisjon for å forkynne ikke bare med ord, men også med gjerninger. Og nå ble det en kristen dyd å ta opp kampen for å frigjøre seg fra fattigdommen. Menigheten organiserte demonstrasjoner utenfor byens rådhus for å få søppeltømming og bussrute til slummen. Sammen bygde katolikkene møysommelig opp strøm og kloakksystem. Slummen reiste seg opp fra tørr sand og brutal fattigdom: Frigjøringen hadde kommet til Felicidade.
Nabokona ville også bli frigjort. Men ikke fra myndighetenes ignorering av de fattiges kår. Det som hjalp denne verdens fattige var ikke verdslig politisk kamp, men åndskamp. Onder som pengemangel, familievold, alkoholisme og sykdom kunne bare fordrives med spirituelle våpen. Med bønn, med Ånd og med demonutdrivelser – i Jesu navn.
Også nabokonas menighet var startet av fattige i bydelen. Men til hennes menighet kom ingen lærde jesuittprester og forkynte frigjøringsteologi. Hennes trossøsken trengte ikke noe presteskap. De var ikke bundet av katolsk lære eller en hierarkisk organisasjonsstruktur. De var pinsevenner, og kunne starte sin egen menighet hvor som helst, når som helst. Og nettopp det gjorde de. Pinsevekkelsen spredte seg som ild i tørt gress og menighetene spratt opp på hvert gatehjørne.
Forkynnelsen var bokstavtro og autoritær, atmosfæren sekterisk. Men det ga trygghet – særlig for fattige som var traumatiserte av den sosiale nøden. Og alle sto likt – bare de lot seg omvende. Tegnet på omvendelsen var tungetalen, som de fattigste tok i bruk. Lese og skrive kunne de ikke. Men himmelens språk – det kunne de!
Analfabetenes ekstatiske utfoldelse kunne virke fremmedgjørende, bekrefte tanken om at religion virkelig var opium for folket. Men denne ekstatiske lovprisningen var ikke opium. Det var de undertryktes eget språk – tegnet på at de var utvalgt. Det ga en selvfølelse de aldri hadde opplevd tidligere. Og det virket på fattigdommen. Omvendelsen pasifiserte familiefarens voldelige sider, gjorde ham fri fra flasken og bedret den pressede familieøkonomien. Dette var frigjøring i det nære og private; Åndens hjelp til selvhjelp.
Når jeg går sammen med den katolske moren på vei til messe gjennom bydelen går vi forbi lokale etter lokale fylt med pinsevenner – fattige som ber intenst på sine knær, hulker gråtende eller vrir seg på sementgulvet i tungetalens ekstase. Da er det lett for den litt mer rasjonelle katolikken å trekke på smilebåndet av pinsevennenes hemningsløse religiøsitet. Det er jo logisk at pinsevennene burde bruke litt mer krefter på å forbedre samfunnet, slik at de fattige en dag kan være frigjort fra nød, enn å drive ut demoner tidlig og sent. Men for pinsevennen er det like enkelt å miste troen på ethvert samfunnsprosjekt som å tale i tunger. De har allerede mistet tilliten til den verdenen som sviktet dem og gjorde dem fattige. Da er det bare Gud igjen som kan hjelpe. Og da er det bare å sette igang å rope – i Jesu navn.
De fattiges kristendom har kraft til å forvandle. Pinsevekkelsen har en unik styrke i det nære, og frigjøringsteologien i den større sammenhengen. Mens pinsebevegelsen beveger massene i den tredje verden, har frigjøringsteologien hatt innvirkning på politiske nøkkelfigurer, fra Barack Obama i USA til Lula i Brasil.
Noen av de fattiges stemmer har nådd til topps. La oss håpe at de blir hørt!
Kronikk i Hjelp Til Selvhjelp - Strømmestiftelsens informasjonsmagasin 3/2009
- Nå har hun begynt igjen, sier fembarnsmoren jeg bor hos i Felicidade, den fattigste regulerte bydelen i Belo Horizonte, Brasils tredje største by.
Fembarnsmoren sier det med en oppgitt mine. Hun tviler på om demonutdrivelser på morgenkvisten dag etter dag har en den helt store effekten på den syke kroppen som befinner seg i nabohuset.
Disse to kvinnene kan sies å symbolisere den nye globale og voksende kristendommen blant verdens fattige. Der hvor fattigdommen er størst vokser den kristne religionen mest, og utøves ofte på de fattiges egne premisser. Når de fattige selv former kristendommen gir det selvrespekt. På sitt beste kan dermed kristentroen sies å være en hjelp til selvhjelp – en myndiggjørende kraft til et mer verdig liv.
Familiemoren jeg bodde hos er aktiv i den mest utbredte av de eldste kirkene våre: Hun er katolikk. Som barn av den latinamerikanske frigjøringsteologien samlet hun andre fattige til bibellesning i Felicidade – på den tiden det var et invadert slumområde uten katolsk prest og kirke. Nattverdsbrødet hentet hun i en kirke i sentrum av byen og delte selv ut til syke og fattige i slummen. På denne måten ble den katolske menigheten i Felicidade drevet frem av fattige som selv sto for gudstjeneste og bibeltolkning. Senere kom jesuittprester til slummen med frigjøringsteologi som tolket de fattiges politiske frigjøring som en ufravikelig del av den kristne frelsen. Den katolske kirke hadde en lang tradisjon for å forkynne ikke bare med ord, men også med gjerninger. Og nå ble det en kristen dyd å ta opp kampen for å frigjøre seg fra fattigdommen. Menigheten organiserte demonstrasjoner utenfor byens rådhus for å få søppeltømming og bussrute til slummen. Sammen bygde katolikkene møysommelig opp strøm og kloakksystem. Slummen reiste seg opp fra tørr sand og brutal fattigdom: Frigjøringen hadde kommet til Felicidade.
Nabokona ville også bli frigjort. Men ikke fra myndighetenes ignorering av de fattiges kår. Det som hjalp denne verdens fattige var ikke verdslig politisk kamp, men åndskamp. Onder som pengemangel, familievold, alkoholisme og sykdom kunne bare fordrives med spirituelle våpen. Med bønn, med Ånd og med demonutdrivelser – i Jesu navn.
Også nabokonas menighet var startet av fattige i bydelen. Men til hennes menighet kom ingen lærde jesuittprester og forkynte frigjøringsteologi. Hennes trossøsken trengte ikke noe presteskap. De var ikke bundet av katolsk lære eller en hierarkisk organisasjonsstruktur. De var pinsevenner, og kunne starte sin egen menighet hvor som helst, når som helst. Og nettopp det gjorde de. Pinsevekkelsen spredte seg som ild i tørt gress og menighetene spratt opp på hvert gatehjørne.
Forkynnelsen var bokstavtro og autoritær, atmosfæren sekterisk. Men det ga trygghet – særlig for fattige som var traumatiserte av den sosiale nøden. Og alle sto likt – bare de lot seg omvende. Tegnet på omvendelsen var tungetalen, som de fattigste tok i bruk. Lese og skrive kunne de ikke. Men himmelens språk – det kunne de!
Analfabetenes ekstatiske utfoldelse kunne virke fremmedgjørende, bekrefte tanken om at religion virkelig var opium for folket. Men denne ekstatiske lovprisningen var ikke opium. Det var de undertryktes eget språk – tegnet på at de var utvalgt. Det ga en selvfølelse de aldri hadde opplevd tidligere. Og det virket på fattigdommen. Omvendelsen pasifiserte familiefarens voldelige sider, gjorde ham fri fra flasken og bedret den pressede familieøkonomien. Dette var frigjøring i det nære og private; Åndens hjelp til selvhjelp.
Når jeg går sammen med den katolske moren på vei til messe gjennom bydelen går vi forbi lokale etter lokale fylt med pinsevenner – fattige som ber intenst på sine knær, hulker gråtende eller vrir seg på sementgulvet i tungetalens ekstase. Da er det lett for den litt mer rasjonelle katolikken å trekke på smilebåndet av pinsevennenes hemningsløse religiøsitet. Det er jo logisk at pinsevennene burde bruke litt mer krefter på å forbedre samfunnet, slik at de fattige en dag kan være frigjort fra nød, enn å drive ut demoner tidlig og sent. Men for pinsevennen er det like enkelt å miste troen på ethvert samfunnsprosjekt som å tale i tunger. De har allerede mistet tilliten til den verdenen som sviktet dem og gjorde dem fattige. Da er det bare Gud igjen som kan hjelpe. Og da er det bare å sette igang å rope – i Jesu navn.
De fattiges kristendom har kraft til å forvandle. Pinsevekkelsen har en unik styrke i det nære, og frigjøringsteologien i den større sammenhengen. Mens pinsebevegelsen beveger massene i den tredje verden, har frigjøringsteologien hatt innvirkning på politiske nøkkelfigurer, fra Barack Obama i USA til Lula i Brasil.
Noen av de fattiges stemmer har nådd til topps. La oss håpe at de blir hørt!
Kronikk i Hjelp Til Selvhjelp - Strømmestiftelsens informasjonsmagasin 3/2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)
