Yeah, though I walk
In the valley of the shadow
Yet, I will fear no evil
Ordene er fra U2-låta "Love Rescue Me". Men det er ikke Bono som er opphavet til dem. De er fra Salmenes bok i Det gamle testamentet.
Vi har nettopp feiret Maria budskapsdag i kirken, og i evangelieteksten for denne dagen bryter Maria ut i lovsang. Men også hennes ord er opprinnelig fra Salmenes Bok – skrevet i lang tid før hennes levetid.
Maria gjør det samme som Bono: Hun henter sterke ord fra Salmenes Bok og nytolker dem ved å sette de inn i en ny sammenheng – inn i sin tid. Maria gjorde det for 2000 år siden. Bono har gjort i det i vår moderne tid – i låter som "40", "Sunday Bloody Sunday", "Magnificent" og nevnte "Love Rescue Me".
Bono har kalt denne boken i Det gamle testamentet "den første blues". For i likhet med bluesen uttrykker Davidssalmene fortvilelse og ærlighet, på grensen til raseri, og retter følelsene mot Gud. Eller som Jesus roper med klageordene fra Salmenes bok når han blir korsfestet: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Maria levde også med uroen og tvilen. Hun ble forskrekket da hun fikk budskapet om at hun skulle bli Guds mor – og hun gikk en lang vei opp til fjellbygdene hvor hennes slektning Elisabet bodde – før hun kunne bryte ut i lovsang. Mistroen og uroen er ikke noe som holder troens pilegrimer tilbake, men får dem til å gå lenger.
Bono er i så måte en moderne pilegrim, som den lange rekken av U2-album dokumenterer – hvor låtskriverens forhold til kristentroen går fra raseri til glede, fra ironi til inderlighet, fra gudsfornektelse til lovsang. Rockeidolet går en vei fra den første blues til den rene lovsangen. Ikke bare Maria – det fremste trosforbildet i kristen tradisjon – hadde en vei å gå.
Også mennesket i år 2010 har en lang vei å gå i møtet med eldgammel religion. La oss gå sammen!
Kortversjon av preken holdt i Ris kirke 21. mars.
mandag 22. mars 2010
søndag 7. mars 2010
DAGEN FØR KVINNEDAGEN
"At tiden løper fra meg, forsvinner som sand mellom fingrene mine mens jeg gjør.. ja, hva? Vasker gulv, vasker klær, lager middag, vasker opp, handler, leker med barna ute på lekeplasser, tar dem inn og kler av dem, henger klær opp til tørk, folder klær sammen og legger dem i skap, rydder, vasker bord, stoler, skap. Det er en kamp, og selv om den ikke er heroisk, er den mot en overmakt."
Sitatet er fra det første bindet av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske roman ”Min Kamp”. Skal man tolke det ut fra salgstallene og all medieomtalen så er vel jeg neppe den eneste nybakte pappaen som har gitt meg i kast med Knausgårds romanserie. For dette er en roman som løfter papparollen opp som et litterært motiv og som bringer den nye papparollen i likestillingens tidsalder frem i bevisstheten. I morgen er det 8. mars – kvinnedagen.
I søndagens tekst fra Lukasevangeliet driver Jesus ut en ond ånd eller demon av en mann som var besatt. Den besatte mannen snakker ikke selv, men det er demonen som taler for ham. Men Jesus frigjør ham fra demonens makt og gir ham talen, bevisstheten, ja, hele livet tilbake.
I dagens verden forholder vi oss med skepsis til påstander om engler, demoner og onde ånder. Likevel er det fortsatt slik i dag at mennesker mister kontroll over eget liv og ikke er seg bevisst hva som rører seg i dem. Moderne vitenskap som sosiologi og psykologi avdekker stadig hvordan det ubevisste påvirker oss. Disse samfunnsvitenskapene er redskaper til å gjøre oss bevisst hvilke liv vi lever, hvilket samfunn vi lever i og hvilke valg vi tar. Harald Eias ”Hjernevask”, som hadde premiere denne uken, ser heller ikke ut til å rokke ved dette: Vi påvirkes alle mer eller mindre bevisst av det samfunnet vi vokser opp i som gutter og jenter, menn og kvinner.
På kvinnedagen settes spesielt fokus på kvinnens plass i samfunnet, noe som henger sammen med menns plass og våre roller – spesielt som fedre.
Som kirke tror vi at Gud er kraften i tilværelsen som befrir oss fra vårt ubevisste mørke, og gjør oss bevisste. I stand til å tale og sette våre egne ord på erfaringene våre – til å bli mer hele mennesker – slik som mannen i dagens evangelietekst ble i møtet med Jesus.
Er det én fase i livet det kan være spesielt viktig, er det når vi blir foreldre: Når livet blir hektisk. Når den store friheten vi hadde uten barn blir satt på vent. Når ansvaret for det skjøre nye livet blir så overveldende. Når følelsene til den nye kvinnerollen eller mannsrollen forblir uavklarte: Da trenger vi bevissthet om hvem vi er og hvem vi vil være.
Gjennom historien har de ubevisste strukturene og forventningene om hva en kvinne skal gjøre og hva en mann skal gjøre holdt menneskeheten fast i ubevisste handlingsmønstre. Psykolog Peder Kjøs beskriver i boken ”God pappa” de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene han vokste opp med hvor menn skiftet dekk på bilen, kvinner skiftet bleier på barna. Det bare var sånn. Og de miljøene som var aller mest tradisjonelle, var også de som var minst bevisst disse rollene. Man bare tok de for gitt. Som naturgitt – nærmest fra Gud selv.
Nå står det imidlertid ikke noe i min bibel om at nybakte fedre i år 2010 skal slippe unna bleieskift fordi kvinner har gudegitte talenter i omgang med Libero og Pampers-produkter. Det står ikke: ”Så skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og mannen skal bli en ringrev på dekkskift mens kvinnen skal vie seg til et liv som bleieskiftarbeider”. Nei, det står: Og de to skal være ett.
Å være ett er en stor og vakker ting: Det er å være uunngåelig berørt av hvordan den andre har det til enhver tid. Med andre ord: Det er langt fra å holde mennesker fast i stivnede og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Derimot fortelles det i dagens evangelium om en mann som ikke kunne tale og sette ord på erfaringene sine, fordi bevisstheten var inntatt av noe annet enn ham selv. Og det fortelles om en Gud som frigjorde mannen – en Gud som frigjør oss til å leve som hele mennesker. Enten vi blir mer hele av bleieskift eller av dekkskift, så er det vår tro at vi blir mer hele av hverandre – og spesielt av barna: Disse vakre skapningene som hver for seg ord som dyrebare gudsord til oss, som speiler Guds himmel og gir oss et glimt av Gud – som det heter i dåpssalmen.
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. mars.
Sitatet er fra det første bindet av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske roman ”Min Kamp”. Skal man tolke det ut fra salgstallene og all medieomtalen så er vel jeg neppe den eneste nybakte pappaen som har gitt meg i kast med Knausgårds romanserie. For dette er en roman som løfter papparollen opp som et litterært motiv og som bringer den nye papparollen i likestillingens tidsalder frem i bevisstheten. I morgen er det 8. mars – kvinnedagen.
I søndagens tekst fra Lukasevangeliet driver Jesus ut en ond ånd eller demon av en mann som var besatt. Den besatte mannen snakker ikke selv, men det er demonen som taler for ham. Men Jesus frigjør ham fra demonens makt og gir ham talen, bevisstheten, ja, hele livet tilbake.
I dagens verden forholder vi oss med skepsis til påstander om engler, demoner og onde ånder. Likevel er det fortsatt slik i dag at mennesker mister kontroll over eget liv og ikke er seg bevisst hva som rører seg i dem. Moderne vitenskap som sosiologi og psykologi avdekker stadig hvordan det ubevisste påvirker oss. Disse samfunnsvitenskapene er redskaper til å gjøre oss bevisst hvilke liv vi lever, hvilket samfunn vi lever i og hvilke valg vi tar. Harald Eias ”Hjernevask”, som hadde premiere denne uken, ser heller ikke ut til å rokke ved dette: Vi påvirkes alle mer eller mindre bevisst av det samfunnet vi vokser opp i som gutter og jenter, menn og kvinner.
På kvinnedagen settes spesielt fokus på kvinnens plass i samfunnet, noe som henger sammen med menns plass og våre roller – spesielt som fedre.
Som kirke tror vi at Gud er kraften i tilværelsen som befrir oss fra vårt ubevisste mørke, og gjør oss bevisste. I stand til å tale og sette våre egne ord på erfaringene våre – til å bli mer hele mennesker – slik som mannen i dagens evangelietekst ble i møtet med Jesus.
Er det én fase i livet det kan være spesielt viktig, er det når vi blir foreldre: Når livet blir hektisk. Når den store friheten vi hadde uten barn blir satt på vent. Når ansvaret for det skjøre nye livet blir så overveldende. Når følelsene til den nye kvinnerollen eller mannsrollen forblir uavklarte: Da trenger vi bevissthet om hvem vi er og hvem vi vil være.
Gjennom historien har de ubevisste strukturene og forventningene om hva en kvinne skal gjøre og hva en mann skal gjøre holdt menneskeheten fast i ubevisste handlingsmønstre. Psykolog Peder Kjøs beskriver i boken ”God pappa” de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene han vokste opp med hvor menn skiftet dekk på bilen, kvinner skiftet bleier på barna. Det bare var sånn. Og de miljøene som var aller mest tradisjonelle, var også de som var minst bevisst disse rollene. Man bare tok de for gitt. Som naturgitt – nærmest fra Gud selv.
Nå står det imidlertid ikke noe i min bibel om at nybakte fedre i år 2010 skal slippe unna bleieskift fordi kvinner har gudegitte talenter i omgang med Libero og Pampers-produkter. Det står ikke: ”Så skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og mannen skal bli en ringrev på dekkskift mens kvinnen skal vie seg til et liv som bleieskiftarbeider”. Nei, det står: Og de to skal være ett.
Å være ett er en stor og vakker ting: Det er å være uunngåelig berørt av hvordan den andre har det til enhver tid. Med andre ord: Det er langt fra å holde mennesker fast i stivnede og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Derimot fortelles det i dagens evangelium om en mann som ikke kunne tale og sette ord på erfaringene sine, fordi bevisstheten var inntatt av noe annet enn ham selv. Og det fortelles om en Gud som frigjorde mannen – en Gud som frigjør oss til å leve som hele mennesker. Enten vi blir mer hele av bleieskift eller av dekkskift, så er det vår tro at vi blir mer hele av hverandre – og spesielt av barna: Disse vakre skapningene som hver for seg ord som dyrebare gudsord til oss, som speiler Guds himmel og gir oss et glimt av Gud – som det heter i dåpssalmen.
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. mars.
søndag 7. februar 2010
TRÅ MEG IKKE FOR NÆRE
"Kom ikke nærmere!" roper Gud til Moses i teksten fra Det gamle testamentet som i dag har blitt lest i alle landets kirker.
Gud setter en grense Moses ikke får trå over. Gud vil ha større avstand til Moses som ville nærme seg "dette underfylle synet, at tornebusken ikke brenner opp" (2. Mosebok 3,3).
Avstand oppfattes ofte like negativt som nærhet oppfattes positivt i religiøs sammenheng. Å forholde seg til en Gud som setter grenser er lite moderne – ja, det strider mot den moderne og freudianske tanke om at religiøse tabuer og grenser har blitt satt av primitiv religion for å beskytte en bestående sosial orden som undertrykker mennesket.
Men ut fra forholdet til mennesker vet vi at det er mulig å komme for nære. Vi har alle grenser som må overholdes i hverdagen vår for at vi skal føle oss respektert og ivaretatt. Vi har en nær familie, en nær omkrets og vi har intimgrenser som andre uavlatelig står i fare for å krenke og invadere. Og vi har uttrykkene om å ”trå forsiktig” og unngå å ”tråkke på tærne” til andre.
I kristendommen er gudstjenesten nestetjeneste. Guds hellige urørlighetssone vi ikke skal trå over bør minne oss om menneskers urørlighetssone. Vi skal lære grenser i omgang med det hellige fordi vi er i berøring med det hellige hos hverandre hele tiden – i evige dilemmaer om å finne balansen mellom avstand og nærhet i forholdet til hverandre. Og det er i møtet med hverandre at vår Gud åpenbarer seg. For fornuften er ordet "Gud" uforståelig. I det levende livet med hverandre er det åpenbart.
Gjør som Moses: Hold avstand – og du skal bli i Guds nærhet!
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. februar.
Gud setter en grense Moses ikke får trå over. Gud vil ha større avstand til Moses som ville nærme seg "dette underfylle synet, at tornebusken ikke brenner opp" (2. Mosebok 3,3).
Avstand oppfattes ofte like negativt som nærhet oppfattes positivt i religiøs sammenheng. Å forholde seg til en Gud som setter grenser er lite moderne – ja, det strider mot den moderne og freudianske tanke om at religiøse tabuer og grenser har blitt satt av primitiv religion for å beskytte en bestående sosial orden som undertrykker mennesket.
Men ut fra forholdet til mennesker vet vi at det er mulig å komme for nære. Vi har alle grenser som må overholdes i hverdagen vår for at vi skal føle oss respektert og ivaretatt. Vi har en nær familie, en nær omkrets og vi har intimgrenser som andre uavlatelig står i fare for å krenke og invadere. Og vi har uttrykkene om å ”trå forsiktig” og unngå å ”tråkke på tærne” til andre.
I kristendommen er gudstjenesten nestetjeneste. Guds hellige urørlighetssone vi ikke skal trå over bør minne oss om menneskers urørlighetssone. Vi skal lære grenser i omgang med det hellige fordi vi er i berøring med det hellige hos hverandre hele tiden – i evige dilemmaer om å finne balansen mellom avstand og nærhet i forholdet til hverandre. Og det er i møtet med hverandre at vår Gud åpenbarer seg. For fornuften er ordet "Gud" uforståelig. I det levende livet med hverandre er det åpenbart.
Gjør som Moses: Hold avstand – og du skal bli i Guds nærhet!
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. februar.
onsdag 30. desember 2009
PÅ TERSKELEN
Foto: Bjørn Tønnessen.Denne julen har jeg lest Martin Luther Kings julepreken fra året før han ble skutt. Her forteller han om hvordan hans egen fredsdrøm var blitt satt på prøve og forvandlet til et mareritt i årene etter hans famøse I have a dream-tale i Washington DC 28. august 1963. King så hvordan rasistisk motivert vold fortsatte, han fikk øynene mer og mer opp for den bunnløse fattigdommen blant USAs afroamerikanske befolkning og han var vitne til Vietnam-krigen og økende atomtrussel. Men som han sa igjen og igjen gjennom juleprekenen:
I still have a dream.
De siste ukene har julesalmer ridd landet vårt – de har tonet ut av både kirkeorgler og shoppingsentre – og har trengt gjennom resignasjonen som fulgte i kjølvannet av en malplassert nobelpris til president Barack Obama og et havarert klimatoppmøte i København:
Fred over jorden
Menneske, fryd deg!
Vi skal fryde oss i fredshåpet. For dette håpet er ikke avhengig av mennesker. Dette håpet beror ikke på all verdens kunnskap eller mektige ledere. Dette håpet næres ikke av all verdens statsledere på et klimatoppmøte. Menneskenes håp i dypeste forstand heter ikke Barack Obama. Men håpet ligger i krybben. Håpet kan skimtes i et spedbarns øyne!
Martin Luther King var som Moses. Han ledet folket sitt til frigjøring, men fikk selv aldri sette sine ben i det lovede land. Han fikk aldri se en afroamerikaner bli president i USA. Det stadig vekkende spørsmålet er om vi får se tegn på Det lovede land med en afroamerikaner i verdens mektigste posisjon. Og spørsmålet når vi står på terskelen til et nytt tiår er hvor vi skal gå – om vi ønsker å gå i Jesu fotspor for å være med og skape fred.
Det er vanskelig å finne svar. Men vi skal søke svarene i vissheten om at de ikke er avhengige av at vår vei blir kronet med seier, i presidentvalgkamper eller andre prestisjetunge feider. Som kristne er vi profeter for en tid som ikke er vår egen: For den tiden som er de andres – de kommende generasjoners tid.
Så la oss leve for håpet i det neste tiåret! Og la oss leve for fremtiden – selv når den ikke er vår egen!
For selv den som er skutt på en balkong i Memphis har levd videre. Selv den som er korsfestet har gjenoppstått!
Forkortet preken holdt i Ris kirke 27.12.09
tirsdag 24. november 2009
STEFAREN
Julefortellingen er en pussig historie. Noe av det rareste i fortellingen er rollen til Josef. Han er ikke faren til barnet, men tar Maria med ned til Betlehem hvor hun skal føde.
Artisten Ole Paus har uttalt at Josef må ha vært verdenshistoriens første moderne mann. Han tok foreldreansvar for et barn han visste han ikke hadde vært med på å lage. Det er lett å få sympati for en sånn mann.Uansett ble det en merkelig familiekonstellasjon av dem som dukket opp i stallen i Betlehem: En Gud til far, et menneske til mor og en annen fyr til overs: Josef.
For Ole Paus ble Josef en helt, kanskje nettopp fordi han ble til overs og havnet i skyggen av de andre. For to år siden kom Paus ut med en juleplate som het Jul i Skippergata, til inntekt for Kirkens Bymisjon. Dette er første platen jeg har hørt hvor koret består av narkomane, uteliggere, prostituerte og andre folk som ofte anses for å være til overs i samfunnet vårt.
Over en tid gikk jeg oppsøkende gjennom Fransiskushjelpens gatetjeneste i Oslo sentrum. Det fikk meg til å forstå at gata kan gi oss mange julefortellinger om ulike familiekonstellasjoner: Om nygifte som har mistet mannen sin i overdose, om sønner og døtre som foreldrene nekter å ha kontakt med i julen og om fedre som har blitt fratatt foreldreansvaret. Andre ganger har det til og med vært fedre som har tatt foreldreansvar til barn de ikke var med på lage, sånn som julefortellingens litt overflødige skikkelse – Josef.
Ingen av oss sklir gjennom livet på rette skinner. Samliv går i stykker. Familier brytes opp. Våre kjære dør bort fra oss. Det kan være savn. Og det kan være sår.Men når det er plass til stefaren Josef i julefortellinga skal det også bli plass til oss, vi som ikke alltid oppfyller idealene om den perfekte familieidyll i julen – familiehøytiden fremfor noen.
Når det blir plass til oss, da kommer Gud til jorden. Når det er rom for alle, da har Frelseren blitt født blant oss – på Ris og Holmenkollen.
For Jesu fødsel gikk ikke pent og pyntelig for seg i strømlinjeformede omgivelser. Guds sønn kom ikke til verden bak vellykkede og korrekte fasader.
Himmelen kom til jorden gjennom fattigfolk i en rå stall på okkupert land.
Artisten Ole Paus har uttalt at Josef må ha vært verdenshistoriens første moderne mann. Han tok foreldreansvar for et barn han visste han ikke hadde vært med på å lage. Det er lett å få sympati for en sånn mann.Uansett ble det en merkelig familiekonstellasjon av dem som dukket opp i stallen i Betlehem: En Gud til far, et menneske til mor og en annen fyr til overs: Josef.
For Ole Paus ble Josef en helt, kanskje nettopp fordi han ble til overs og havnet i skyggen av de andre. For to år siden kom Paus ut med en juleplate som het Jul i Skippergata, til inntekt for Kirkens Bymisjon. Dette er første platen jeg har hørt hvor koret består av narkomane, uteliggere, prostituerte og andre folk som ofte anses for å være til overs i samfunnet vårt.
Over en tid gikk jeg oppsøkende gjennom Fransiskushjelpens gatetjeneste i Oslo sentrum. Det fikk meg til å forstå at gata kan gi oss mange julefortellinger om ulike familiekonstellasjoner: Om nygifte som har mistet mannen sin i overdose, om sønner og døtre som foreldrene nekter å ha kontakt med i julen og om fedre som har blitt fratatt foreldreansvaret. Andre ganger har det til og med vært fedre som har tatt foreldreansvar til barn de ikke var med på lage, sånn som julefortellingens litt overflødige skikkelse – Josef.
Ingen av oss sklir gjennom livet på rette skinner. Samliv går i stykker. Familier brytes opp. Våre kjære dør bort fra oss. Det kan være savn. Og det kan være sår.Men når det er plass til stefaren Josef i julefortellinga skal det også bli plass til oss, vi som ikke alltid oppfyller idealene om den perfekte familieidyll i julen – familiehøytiden fremfor noen.
Når det blir plass til oss, da kommer Gud til jorden. Når det er rom for alle, da har Frelseren blitt født blant oss – på Ris og Holmenkollen.
For Jesu fødsel gikk ikke pent og pyntelig for seg i strømlinjeformede omgivelser. Guds sønn kom ikke til verden bak vellykkede og korrekte fasader.
Himmelen kom til jorden gjennom fattigfolk i en rå stall på okkupert land.
onsdag 21. oktober 2009
EN POET PÅ GUDS JORD
Med jevne mellomrom har vi såkalte pilegrimsmesser i Ris kirke – en annerledes gudstjeneste hvor pilegrimsmotivet står i sentrum. Pilegrimen er et traust og gammeldags, men like fullt aktuelt fenomen: Vår tid preges av mennesker på vandring – i forhold til troen.
En av dem som har beveget seg langs en åndelig vei er vår tids mest spilte norske dramatiker: Jon Fosse. I essayet ”Negativ Mystikk” beskriver Fosse hvordan han har forlatt en ”trygg ateisme” som han en gang søkte tilflukt til. Ateismen var ikke lenger så fast en borg. Han antydet at det å avvise Guds eksistens kunne oppleves som trygt og godt – men var i virkeligheten mer en falsk enn en sann trygghet.
Kanskje mener dramatikeren det er for lettvint å være ateist? Kanskje impliserer dette ståstedet at det er vanskeligere å være en kristen? Kanskje ville han vært enig med vår gamle biskop Kristian Scheldrup som skrev at ”jeg har aldri forstått de mennesker som sier det er lett å være kristen – bare man vil det. Jeg synes det må være såre vanskelig.”
Scheldrup gikk også en vei – ikke bare gjennom de mer kjente bataljene med Ole Hallesby om helvete – men også inn i den kristne mystikken. Og det har han til felles med Fosse – som synes å ha gjenfunnet kristentroen i mystikkens erfaringsbaserte og udogmatiske religionsform.
På spørsmål fra den kristne dagsavisen Vårt Land avslører Fosse at han har kviet seg for å snakke med avisen om sin tro. Og han avviser å si hva han tror Gud er. Ikke bare er det umulig å besvare. Men alle forsøk på å svare må nødvendigvis ende i bannskap:
- Du får meg ikkje til å seie kva Gud er. Så stygt banner eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg.
Fosses bekjennelser skaper også overskrifter i den mer religionskritiske avisen Klassekampen. Overfor avisen bedyrer Fosse: - Når jeg hører prekener, blir jeg så avkristnet. Verdenstolkningen i protestantisk dogmatikk blir så meningsløs.
Disse to utsagnene hører sammen: Bannskap og avkristning er jo to sider av samme sak. Og prestenes tale om hva Gud er, er for Fosse som å banne. Med andre ord: Vi prester banner i kirken når vi sier hva Gud er gjennom dogmatiske begreper. For Gud er et mysterium vi kan ane at finnes – men ikke kan si hva er.
Som prest ser jeg en dyp fromhet i Jon Fosses aversjon mot å definere Gud – noe som uunngåelig leder til å redusere Guds storhet og hellighet. Guds mysterium påkaller en varsomhet og tilbakeholdenhet til å sette Gud på begreper. Kristendommens dogmer skal ikke forstås som enkle svar på de største spørsmål, men troen fører oss ut på en vandring hvor vi fortsetter å undre oss, lete og spørre. Fremfor enkle svar består troen av vanskelige paradokser: Selv om troen er gitt som gave i dåpen, må vi uavlatelig kjempe for den. Gaven er en kamp – for troen.
Overfor de dypeste erfaringene våre strekker ikke ordene til. Det gudsmysteriet som finnes på dypet av vår sjel kan ingen begreper øve rettferdighet overfor. Det kan bare den mystiske erfaringen – og kjærligheten.
Frigjøringsteologiens far, Gustavo Gutiérrez, skriver at den første tale om Gud er taushet og ordløs nestekjærlig handling. Den radikale slumpresten fra Peru mener at vi trenger ingen teologi for å reagere spontant overfor nøden. Vi trenger ordløs mottakelighet for det andre mennesket – og i denne stillferdigheten fødes den første talen om guddommen. I lyset fra den Andres ansikt – der starter talen. Der begynner enhver sann preken.
Eller sagt med pilegrimen og poeten på Guds jord – Jon Fosse: Uten mystikken blir alt bannskap.
Lovet være Han som er! (2. Mosebok 3,14)
Andakt til Risbladet 4/2009
En av dem som har beveget seg langs en åndelig vei er vår tids mest spilte norske dramatiker: Jon Fosse. I essayet ”Negativ Mystikk” beskriver Fosse hvordan han har forlatt en ”trygg ateisme” som han en gang søkte tilflukt til. Ateismen var ikke lenger så fast en borg. Han antydet at det å avvise Guds eksistens kunne oppleves som trygt og godt – men var i virkeligheten mer en falsk enn en sann trygghet.
Kanskje mener dramatikeren det er for lettvint å være ateist? Kanskje impliserer dette ståstedet at det er vanskeligere å være en kristen? Kanskje ville han vært enig med vår gamle biskop Kristian Scheldrup som skrev at ”jeg har aldri forstått de mennesker som sier det er lett å være kristen – bare man vil det. Jeg synes det må være såre vanskelig.”
Scheldrup gikk også en vei – ikke bare gjennom de mer kjente bataljene med Ole Hallesby om helvete – men også inn i den kristne mystikken. Og det har han til felles med Fosse – som synes å ha gjenfunnet kristentroen i mystikkens erfaringsbaserte og udogmatiske religionsform.
På spørsmål fra den kristne dagsavisen Vårt Land avslører Fosse at han har kviet seg for å snakke med avisen om sin tro. Og han avviser å si hva han tror Gud er. Ikke bare er det umulig å besvare. Men alle forsøk på å svare må nødvendigvis ende i bannskap:
- Du får meg ikkje til å seie kva Gud er. Så stygt banner eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg.
Fosses bekjennelser skaper også overskrifter i den mer religionskritiske avisen Klassekampen. Overfor avisen bedyrer Fosse: - Når jeg hører prekener, blir jeg så avkristnet. Verdenstolkningen i protestantisk dogmatikk blir så meningsløs.
Disse to utsagnene hører sammen: Bannskap og avkristning er jo to sider av samme sak. Og prestenes tale om hva Gud er, er for Fosse som å banne. Med andre ord: Vi prester banner i kirken når vi sier hva Gud er gjennom dogmatiske begreper. For Gud er et mysterium vi kan ane at finnes – men ikke kan si hva er.
Som prest ser jeg en dyp fromhet i Jon Fosses aversjon mot å definere Gud – noe som uunngåelig leder til å redusere Guds storhet og hellighet. Guds mysterium påkaller en varsomhet og tilbakeholdenhet til å sette Gud på begreper. Kristendommens dogmer skal ikke forstås som enkle svar på de største spørsmål, men troen fører oss ut på en vandring hvor vi fortsetter å undre oss, lete og spørre. Fremfor enkle svar består troen av vanskelige paradokser: Selv om troen er gitt som gave i dåpen, må vi uavlatelig kjempe for den. Gaven er en kamp – for troen.
Overfor de dypeste erfaringene våre strekker ikke ordene til. Det gudsmysteriet som finnes på dypet av vår sjel kan ingen begreper øve rettferdighet overfor. Det kan bare den mystiske erfaringen – og kjærligheten.
Frigjøringsteologiens far, Gustavo Gutiérrez, skriver at den første tale om Gud er taushet og ordløs nestekjærlig handling. Den radikale slumpresten fra Peru mener at vi trenger ingen teologi for å reagere spontant overfor nøden. Vi trenger ordløs mottakelighet for det andre mennesket – og i denne stillferdigheten fødes den første talen om guddommen. I lyset fra den Andres ansikt – der starter talen. Der begynner enhver sann preken.
Eller sagt med pilegrimen og poeten på Guds jord – Jon Fosse: Uten mystikken blir alt bannskap.
Lovet være Han som er! (2. Mosebok 3,14)
Andakt til Risbladet 4/2009
torsdag 15. oktober 2009
WE'RE ONE, BUT WE'RE NOT THE SAME
Foto: Bjørn Tønnesen.We're one, but we're not the same
We get to carry each other, carry each other... one
Vi er ett var også hovedbudskapet i prekenen på Ung Messe. Selv om vi mennesker er høyst ulike hører vi dypest sett sammen. Ja, selv om det kan betegnes som et livskall å utforske denne forskjelligheten og finne måter å leve med den – så er vi en menneskehet – we’re one.
For det å virkelig bli ett dreier seg ikke om å gå i flokk, vandre nøyaktig samme vei eller være enige om absolutt alt. Kirken er noe større enn at menneskene som samles der tenker likt eller mener det samme. Vår gode biskop og store inspirator Gunnar Stålsett sa at Kirken ikke først og fremst er et meningsfellesskap, men et trosfellesskap. Vi samles om noe som stikker dypere, og som samtidig kan bære oss gjennom uenighet – ja, til og med gjennom fiendskap og splid. Kristen tro er fredsbyggende. Hvis ikke, er det ikke kristen tro. Hvorfor sier ellers Jesus ”fred være med dere” i evangeliene?
You say love is a temple, love a higher law
Du-personen i singelsuksessen “One” som ble relansert med Mary Blige, sier kjærligheten er et tempel, kjærligheten er en høyere lov. Og det er jo dypt kristent: ”Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?” skriver Paulus i første brev til Korinterne. Og der hvor Ånden virker, der er kjærligheten, ifølge kristen tro. Men jeg-personen i sangen møter ikke kjærligheten i møtet med du’et. Jeg’et blir ydmyket av et du som bare sårer. Det er en smertefull relasjon som her beskrives:
You ask me to enter, but then you make me crawl
And I can't be holding on to what you got, when all you got is hurt.
Likevel holder jeg’et fast på noe:
One love, one blood, one life, you got to do what you should.
En kjærlighet, ett blod, et liv med hverandre. Alle mennesker er våre brødre og søsken, selv om vi opplever smerte og konflikt. Dypest sett er vi alle ett – og vi må bære hverandre:
One life with each other: sisters, brothers.
One life, but we're not the same.
We get to carry each other, carry each other.
One, one.
Vi er ett. Derfor hører vi som er ulike lemmer sammen i samme legeme: den verdensvide Kirken, som er Kristi legeme i verden. Det er det grunn til å feire ved å samles i Ris kirke og Holmenkollen kapell. Det er det grunn til å markere – ved å spise av samme brødet og drikke av den samme vinen.
Så kom, for alt er gjort ferdig!
Andakt til Risbladet 2/2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)
