VÅR SLETTE FASTE

Påsken avløser om litt fastetiden i vår kristne tradisjon. Da legger vi bak oss et slapt protestantisk motstykke til muslimenes Ramadan. Den kristne protestantismens faste kjennetegnes av rituell språkløshet. Det er både dens styrke og svakhet.

”Faster du?” er et ubehagelig spørsmål for en luthersk protestant i tiden vi er inne i: Den kristne fastetiden. For vi vet at Jesus fastet i ørkenen, mens det er verre med oss. Til alt overmål er fasten en egen periode av det protestantiske kirkeåret, uten at vi har så mange måter å uttrykke dette på. Selv den mest elementære måten å faste på – det å avstå å spise – er en fjern tanke for en alminnelig norsk protestant.

I forholdet til faste slår det oss hvordan reformasjonens protest mot katolisismens sofistikerte trossystem med sine detaljerte religiøse anbefalinger til de troende preger oss fem hundreår senere. Det virker fremdeles utenkelig at en biskop i Den norske kirke skulle foreskrevet pålegg om å faste fra kjøtt og erstatte middagsmåltidene med fisk hver fredag gjennom fastens 40 dager, slik biskoper i Den katolske kirke har gjort i lange tider. Det ville bryte med den protestantiske individualisme som lar den enkelte troende bestemme i trosspørsmål. Samtidig ligger det protestantiske etos som stiller alle ytterliggjorte religiøse bud i mistenksomhetens lys latent. Det skal ikke mye til før noe fremstår som tilgjort religiøst i det protestantiske Norge. Selv humanetikerne er preget av dette religiøse inderlighetskravet i sin religionskritikk. Heller ikke ateistene kan helt fri seg fra hundreår med kristen pietisme i Norge, som om det var et kollektivt traume fra Ibsens ”Gengangere” som gikk igjen og igjen i den religiøse underbevisstheten.

Det er altså en fundamental protestantisk mentalitet som holder oss igjen i forhold til å vende tilbake til den fastepraksis som var alminnelig før reformasjonen og som har blitt revitalisert gjennom Islams nærvær i Norge. Å stivne hen i vår rituelle språkløshet i fastetiden er likevel ikke bare en protestantisk refleks. Å forbli i våre matvaner, som om de 40 forberedende dagene til påsken ikke hadde noe å si, er like mye et resultat av det pragmatiske forhold til etikk som ligger i protestantismen. Martin Luther tok som kjent De ti bud lite alvorlig. Han hevdet at de kunne ha mye for seg da de ble nedtegnet på sin tid, men overlot til den menneskelige fornuft å vurdere deres gyldighet i dag. De var altså ikke hellige i seg selv. Selv ikke De ti bud var absolutte. Enda mindre grunn fantes det for å holde kirkelige påbud om for eksempel faste som hellige. Det var uansett hensynet til medmennesket som kom først.

Når jeg i dag som luthersk prest spør mine konfirmanter om hva faste er for noe, kommer svaret raskt: Det er å avstå fra å spise. Men i stedet for å anbefale ungdommene å spise mindre eller faste på spesielle dager, oppfordrer jeg konfirmantene til å engasjere seg for verdens fattige. Dette er kanskje det mest fundamentale i den kristne fasten, som det lyder hos profeten Jesaja i Det gamle testamentet: Nei, slik er fasten som jeg vil ha; at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri (Jesaja 58,5). De fattige trenger politisk og økonomisk frigjøring, ikke at rike mennesker spise mindre mat. Eller henger dette likevel sammen?

Mange har som velstående nordmenn forsøkt å dele livet med fattige i den tredje verden, i avgrensede perioder. Vi har aktivt oppsøkt denne etisk sett komplekse erfaringen det er å dele noe av livsvilkårene til fattige med VISA-kortet og medlemskapet i Folketrygden på baklomma. Skal man dele noe av livet med de som mangler elementære goder, kan man bli nødt til å avstå fra å nyte noen av dem selv. Den mest grunnleggende måten å dele livet på er kanskje å spise den samme maten. Det kan i de fattiges kontekst bety å avstå fra det varierte og dyre kostholdet man spiser av rent ernæringsmessige grunner i Norge. I tillegg kan det oppleves som krenkende for fattige om du skulle sitte i deres eget hjem og fråtse i den samme luksusen som i hjemlandet ditt, selv om du delte. Det sårbare i situasjonen kan innby til faste, nærmest som et etisk pålegg du ikke kommer uten om. For å leve sammen med fattige, kan du bli nødt til å dele noe av deres fattigdom. Dette er en sentral beveggrunn for mange religiøse som i dagens verden faster, å kjenne noe av de andres sult. Det er en trospraksis som kan innby til et misbruk hvor man vasker sin dårlige samvittighet for verdens nød ved å late som om man deler de fattiges sult helt og fullt. Men det kan like fullt oppstå som en etisk nødvendighet, ut fra situasjonen, som beskrevet ovenfor. Faste fra de selvfølgeligste nytelser som norsk medlem i den globale overklassen kan være det eneste riktige, selv om formen må oppstå i det konkrete møtet med de fattige; det som i kristen tro er selve møtet med Gud: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. (Matteus 25,40).

I en norsk kontekst er det likevel et annet hensyn som forhindrer meg i å anbefale kristne ungdommer å faste: Spiseforstyrrelser. Noen av helgenene som i Martin Luthers samtid ble fremhevet som de største kristne forbildene, led karakteristisk nok av spiseforstyrrelser. Skytshelgenen Katarina av Siena (1347-1380), en uvanlig innflytelsesrik kvinne i sin samtid, døde til slutt av anoreksi.

Idag har vi en slanke- og helseindustri som har sekularisert og kommersialisert den religiøse tradisjonen med faste. Deres innflytelse kan kanskje sammenlignes med Kirkens makt i middelalderen. Det er som om to institusjoner som legger opp til et problematisk forhold til kropp og mat skulle ha byttet plass. Begge spiller på menneskets behov for å vise selvkontroll i omgang med mat og i forhold til sine omgivelser. Begge har oppmuntret til å bruke kroppen som et medium for et annet liv: Kirken pekte på et liv nærmere det himmelske, mens slankebransjen i dag lokker med den paradisiske idealkroppen. På veien forvalter de kommersielle aktørene i dag unge menneskers selvfølelse og forestillinger om skyld og skam med en makt Kirken i dag bare kan drømme om. Og få ting er i dag like tabu som å være overvektig, som om man ikke klarte å kontrollere sin omgang med det mest basale og lett tilgjengelige i de velståendes tilværelse: Mat.

Kanskje er ikke statsprotestantismens lunkne holdning til faste så dum likevel. Kanskje er kombinasjonen av vår lunkenhet i forhold til å avstå fra mat og vår årlige aktivisme for verdens fattige gjennom Kirkens Nødhjelp det beste budskapet Kirken kan gi i fastetiden vi befinner oss i. Og mon tro om ikke Vårherre har mer sans for den nytelsesglade Per Fugelli enn den fasteelskende pave Benedikt?

En forkortet versjon av teksten ble trykket som kronikk i VG 26. mars.

DEN FØRSTE BLUES

Yeah, though I walk
In the valley of the shadow
Yet, I will fear no evil

Ordene er fra U2-låta "Love Rescue Me". Men det er ikke Bono som er opphavet til dem. De er fra Salmenes bok i Det gamle testamentet.

Vi har nettopp feiret Maria budskapsdag i kirken, og i evangelieteksten for denne dagen bryter Maria ut i lovsang. Men også hennes ord er opprinnelig fra Salmenes Bok – skrevet i lang tid før hennes levetid.

Maria gjør det samme som Bono: Hun henter sterke ord fra Salmenes Bok og nytolker dem ved å sette de inn i en ny sammenheng – inn i sin tid. Maria gjorde det for 2000 år siden. Bono har gjort i det i vår moderne tid – i låter som "40", "Sunday Bloody Sunday", "Magnificent" og nevnte "Love Rescue Me".

Bono har kalt denne boken i Det gamle testamentet "den første blues". For i likhet med bluesen uttrykker Davidssalmene fortvilelse og ærlighet, på grensen til raseri, og retter følelsene mot Gud. Eller som Jesus roper med klageordene fra Salmenes bok når han blir korsfestet: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Maria levde også med uroen og tvilen. Hun ble forskrekket da hun fikk budskapet om at hun skulle bli Guds mor – og hun gikk en lang vei opp til fjellbygdene hvor hennes slektning Elisabet bodde – før hun kunne bryte ut i lovsang. Mistroen og uroen er ikke noe som holder troens pilegrimer tilbake, men får dem til å gå lenger.

Bono er i så måte en moderne pilegrim, som den lange rekken av U2-album dokumenterer – hvor låtskriverens forhold til kristentroen går fra raseri til glede, fra ironi til inderlighet, fra gudsfornektelse til lovsang. Rockeidolet går en vei fra den første blues til den rene lovsangen. Ikke bare Maria – det fremste trosforbildet i kristen tradisjon – hadde en vei å gå.

Også mennesket i år 2010 har en lang vei å gå i møtet med eldgammel religion. La oss gå sammen!

Kortversjon av preken holdt i Ris kirke 21. mars.

DAGEN FØR KVINNEDAGEN

"At tiden løper fra meg, forsvinner som sand mellom fingrene mine mens jeg gjør.. ja, hva? Vasker gulv, vasker klær, lager middag, vasker opp, handler, leker med barna ute på lekeplasser, tar dem inn og kler av dem, henger klær opp til tørk, folder klær sammen og legger dem i skap, rydder, vasker bord, stoler, skap. Det er en kamp, og selv om den ikke er heroisk, er den mot en overmakt."

Sitatet er fra det første bindet av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske roman ”Min Kamp”. Skal man tolke det ut fra salgstallene og all medieomtalen så er vel jeg neppe den eneste nybakte pappaen som har gitt meg i kast med Knausgårds romanserie. For dette er en roman som løfter papparollen opp som et litterært motiv og som bringer den nye papparollen i likestillingens tidsalder frem i bevisstheten. I morgen er det 8. mars – kvinnedagen.

I søndagens tekst fra Lukasevangeliet driver Jesus ut en ond ånd eller demon av en mann som var besatt. Den besatte mannen snakker ikke selv, men det er demonen som taler for ham. Men Jesus frigjør ham fra demonens makt og gir ham talen, bevisstheten, ja, hele livet tilbake.

I dagens verden forholder vi oss med skepsis til påstander om engler, demoner og onde ånder. Likevel er det fortsatt slik i dag at mennesker mister kontroll over eget liv og ikke er seg bevisst hva som rører seg i dem. Moderne vitenskap som sosiologi og psykologi avdekker stadig hvordan det ubevisste påvirker oss. Disse samfunnsvitenskapene er redskaper til å gjøre oss bevisst hvilke liv vi lever, hvilket samfunn vi lever i og hvilke valg vi tar. Harald Eias ”Hjernevask”, som hadde premiere denne uken, ser heller ikke ut til å rokke ved dette: Vi påvirkes alle mer eller mindre bevisst av det samfunnet vi vokser opp i som gutter og jenter, menn og kvinner.

På kvinnedagen settes spesielt fokus på kvinnens plass i samfunnet, noe som henger sammen med menns plass og våre roller – spesielt som fedre.

Som kirke tror vi at Gud er kraften i tilværelsen som befrir oss fra vårt ubevisste mørke, og gjør oss bevisste. I stand til å tale og sette våre egne ord på erfaringene våre – til å bli mer hele mennesker – slik som mannen i dagens evangelietekst ble i møtet med Jesus.

Er det én fase i livet det kan være spesielt viktig, er det når vi blir foreldre: Når livet blir hektisk. Når den store friheten vi hadde uten barn blir satt på vent. Når ansvaret for det skjøre nye livet blir så overveldende. Når følelsene til den nye kvinnerollen eller mannsrollen forblir uavklarte: Da trenger vi bevissthet om hvem vi er og hvem vi vil være.

Gjennom historien har de ubevisste strukturene og forventningene om hva en kvinne skal gjøre og hva en mann skal gjøre holdt menneskeheten fast i ubevisste handlingsmønstre. Psykolog Peder Kjøs beskriver i boken ”God pappa” de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene han vokste opp med hvor menn skiftet dekk på bilen, kvinner skiftet bleier på barna. Det bare var sånn. Og de miljøene som var aller mest tradisjonelle, var også de som var minst bevisst disse rollene. Man bare tok de for gitt. Som naturgitt – nærmest fra Gud selv.

Nå står det imidlertid ikke noe i min bibel om at nybakte fedre i år 2010 skal slippe unna bleieskift fordi kvinner har gudegitte talenter i omgang med Libero og Pampers-produkter. Det står ikke: ”Så skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og mannen skal bli en ringrev på dekkskift mens kvinnen skal vie seg til et liv som bleieskiftarbeider”. Nei, det står: Og de to skal være ett.

Å være ett er en stor og vakker ting: Det er å være uunngåelig berørt av hvordan den andre har det til enhver tid. Med andre ord: Det er langt fra å holde mennesker fast i stivnede og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Derimot fortelles det i dagens evangelium om en mann som ikke kunne tale og sette ord på erfaringene sine, fordi bevisstheten var inntatt av noe annet enn ham selv. Og det fortelles om en Gud som frigjorde mannen – en Gud som frigjør oss til å leve som hele mennesker. Enten vi blir mer hele av bleieskift eller av dekkskift, så er det vår tro at vi blir mer hele av hverandre – og spesielt av barna: Disse vakre skapningene som hver for seg ord som dyrebare gudsord til oss, som speiler Guds himmel og gir oss et glimt av Gud – som det heter i dåpssalmen.

Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. mars.