VÅR SLETTE FASTE

Påsken avløser om litt fastetiden i vår kristne tradisjon. Da legger vi bak oss et slapt protestantisk motstykke til muslimenes Ramadan. Den kristne protestantismens faste kjennetegnes av rituell språkløshet. Det er både dens styrke og svakhet.

”Faster du?” er et ubehagelig spørsmål for en luthersk protestant i tiden vi er inne i: Den kristne fastetiden. For vi vet at Jesus fastet i ørkenen, mens det er verre med oss. Til alt overmål er fasten en egen periode av det protestantiske kirkeåret, uten at vi har så mange måter å uttrykke dette på. Selv den mest elementære måten å faste på – det å avstå å spise – er en fjern tanke for en alminnelig norsk protestant.

I forholdet til faste slår det oss hvordan reformasjonens protest mot katolisismens sofistikerte trossystem med sine detaljerte religiøse anbefalinger til de troende preger oss fem hundreår senere. Det virker fremdeles utenkelig at en biskop i Den norske kirke skulle foreskrevet pålegg om å faste fra kjøtt og erstatte middagsmåltidene med fisk hver fredag gjennom fastens 40 dager, slik biskoper i Den katolske kirke har gjort i lange tider. Det ville bryte med den protestantiske individualisme som lar den enkelte troende bestemme i trosspørsmål. Samtidig ligger det protestantiske etos som stiller alle ytterliggjorte religiøse bud i mistenksomhetens lys latent. Det skal ikke mye til før noe fremstår som tilgjort religiøst i det protestantiske Norge. Selv humanetikerne er preget av dette religiøse inderlighetskravet i sin religionskritikk. Heller ikke ateistene kan helt fri seg fra hundreår med kristen pietisme i Norge, som om det var et kollektivt traume fra Ibsens ”Gengangere” som gikk igjen og igjen i den religiøse underbevisstheten.

Det er altså en fundamental protestantisk mentalitet som holder oss igjen i forhold til å vende tilbake til den fastepraksis som var alminnelig før reformasjonen og som har blitt revitalisert gjennom Islams nærvær i Norge. Å stivne hen i vår rituelle språkløshet i fastetiden er likevel ikke bare en protestantisk refleks. Å forbli i våre matvaner, som om de 40 forberedende dagene til påsken ikke hadde noe å si, er like mye et resultat av det pragmatiske forhold til etikk som ligger i protestantismen. Martin Luther tok som kjent De ti bud lite alvorlig. Han hevdet at de kunne ha mye for seg da de ble nedtegnet på sin tid, men overlot til den menneskelige fornuft å vurdere deres gyldighet i dag. De var altså ikke hellige i seg selv. Selv ikke De ti bud var absolutte. Enda mindre grunn fantes det for å holde kirkelige påbud om for eksempel faste som hellige. Det var uansett hensynet til medmennesket som kom først.

Når jeg i dag som luthersk prest spør mine konfirmanter om hva faste er for noe, kommer svaret raskt: Det er å avstå fra å spise. Men i stedet for å anbefale ungdommene å spise mindre eller faste på spesielle dager, oppfordrer jeg konfirmantene til å engasjere seg for verdens fattige. Dette er kanskje det mest fundamentale i den kristne fasten, som det lyder hos profeten Jesaja i Det gamle testamentet: Nei, slik er fasten som jeg vil ha; at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri (Jesaja 58,5). De fattige trenger politisk og økonomisk frigjøring, ikke at rike mennesker spise mindre mat. Eller henger dette likevel sammen?

Mange har som velstående nordmenn forsøkt å dele livet med fattige i den tredje verden, i avgrensede perioder. Vi har aktivt oppsøkt denne etisk sett komplekse erfaringen det er å dele noe av livsvilkårene til fattige med VISA-kortet og medlemskapet i Folketrygden på baklomma. Skal man dele noe av livet med de som mangler elementære goder, kan man bli nødt til å avstå fra å nyte noen av dem selv. Den mest grunnleggende måten å dele livet på er kanskje å spise den samme maten. Det kan i de fattiges kontekst bety å avstå fra det varierte og dyre kostholdet man spiser av rent ernæringsmessige grunner i Norge. I tillegg kan det oppleves som krenkende for fattige om du skulle sitte i deres eget hjem og fråtse i den samme luksusen som i hjemlandet ditt, selv om du delte. Det sårbare i situasjonen kan innby til faste, nærmest som et etisk pålegg du ikke kommer uten om. For å leve sammen med fattige, kan du bli nødt til å dele noe av deres fattigdom. Dette er en sentral beveggrunn for mange religiøse som i dagens verden faster, å kjenne noe av de andres sult. Det er en trospraksis som kan innby til et misbruk hvor man vasker sin dårlige samvittighet for verdens nød ved å late som om man deler de fattiges sult helt og fullt. Men det kan like fullt oppstå som en etisk nødvendighet, ut fra situasjonen, som beskrevet ovenfor. Faste fra de selvfølgeligste nytelser som norsk medlem i den globale overklassen kan være det eneste riktige, selv om formen må oppstå i det konkrete møtet med de fattige; det som i kristen tro er selve møtet med Gud: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. (Matteus 25,40).

I en norsk kontekst er det likevel et annet hensyn som forhindrer meg i å anbefale kristne ungdommer å faste: Spiseforstyrrelser. Noen av helgenene som i Martin Luthers samtid ble fremhevet som de største kristne forbildene, led karakteristisk nok av spiseforstyrrelser. Skytshelgenen Katarina av Siena (1347-1380), en uvanlig innflytelsesrik kvinne i sin samtid, døde til slutt av anoreksi.

Idag har vi en slanke- og helseindustri som har sekularisert og kommersialisert den religiøse tradisjonen med faste. Deres innflytelse kan kanskje sammenlignes med Kirkens makt i middelalderen. Det er som om to institusjoner som legger opp til et problematisk forhold til kropp og mat skulle ha byttet plass. Begge spiller på menneskets behov for å vise selvkontroll i omgang med mat og i forhold til sine omgivelser. Begge har oppmuntret til å bruke kroppen som et medium for et annet liv: Kirken pekte på et liv nærmere det himmelske, mens slankebransjen i dag lokker med den paradisiske idealkroppen. På veien forvalter de kommersielle aktørene i dag unge menneskers selvfølelse og forestillinger om skyld og skam med en makt Kirken i dag bare kan drømme om. Og få ting er i dag like tabu som å være overvektig, som om man ikke klarte å kontrollere sin omgang med det mest basale og lett tilgjengelige i de velståendes tilværelse: Mat.

Kanskje er ikke statsprotestantismens lunkne holdning til faste så dum likevel. Kanskje er kombinasjonen av vår lunkenhet i forhold til å avstå fra mat og vår årlige aktivisme for verdens fattige gjennom Kirkens Nødhjelp det beste budskapet Kirken kan gi i fastetiden vi befinner oss i. Og mon tro om ikke Vårherre har mer sans for den nytelsesglade Per Fugelli enn den fasteelskende pave Benedikt?

En forkortet versjon av teksten ble trykket som kronikk i VG 26. mars.