PÅ HØY TID

Vi har nettopp feiret den viktigste høytiden i kirken. Å ta påskens lidelseshistorie på alvor er umulig uten samtidig å ta vår tids lidelseshistorier inn over oss. En av de sterkeste utfordringer i så måte finnes i dag blant det palestinske folk – et folk som lider under Israels jernharde okkupasjon og det internasjonale samfunnets unnfallenhet overfor denne okkupasjonsmakt.

Som prester i Den norske kirke er vi takknemlige for at våre øverste ledere aktivt har oppsøkt de palestinske kristne – for å lytte til deres lidelseshistorier og vise sin medfølelse. Samtidig forundres vi av at de samme kirkelederne våre avviser bruk av handelsboikott som virkemiddel kort tid før «Kairos-dokumentet» ble lansert. Dette utropet fra kristne palestinske kirkeledere oppfordrer nettopp det kristne verdenssamfunnet til å arbeide for dette ikkevoldelige virkemidlet mot Israels okkupasjon.

I stedet legger Den norske kirkes bispekollegium seg på Norges offisielle linje, som kom til uttrykk gjennom utenriksminister Jonas Gahr Støres innspill i diskusjonen om biskopenes rolle: «Det er bra at Kirken taler de undertryktes sak, men Kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper.» Betyr dette at Kirkens store fordel og kompetanse i dialog skjer på bekostning av evnen til å tale de undertryktes sak og velge å stå på deres side? Ser vi her en kirke som ikke våger å stå opp for de undertrykte, og som i stedet satser på å skape dialog mellom religiøse grupper? Er Den norske kirke en religiøs institusjon som begrenser seg til ukontroversiell dialog mellom religiøse grupper og som samtidig er politisk bekvem for en norsk utenriksminister, i stedet for å reise seg i motstand mot undertrykkelse og stå side ved side med urettens ofre? Det synes som vår utenriksminister her forveksler kirkens pragmatiske evne til å skape dialog med dens profetiske oppdrag og dens evangeliske mandat: Å tale de undertryktes sak, å bringe ut et gledesbudskap til fattige, å sette de undertrykte fri (Lukas 4,18).

Vi håper det ikke er prominente personer i det offentlige rom eller Norges offisielle linje som får biskopene til å vike tilbake for boikott som et moralsk svar på Vestens medansvar for Israels okkupasjon av palestinernes land. Vi håper biskopene har foretatt selvstendige vurderinger ut fra sin etiske og teologiske integritet. Men hvilke teologiske, etiske og prinsipielle overveielser ligger til grunn for deres konklusjon om å avvise boikott?

Hvilke overveielser er blitt gjort av bispekollegiet som fastholder det prisverdige i å ha bidratt til å bekjempe apartheidregimet i Sør-Afrika ved å støtte boikott den gangen, men som samtidig tilsier at det er galt i denne situasjonen? Hvordan forholder biskopene seg til sørafrikanske kirkelederes sammenligning av situasjonen for de svarte i Sør-Afrika under apartheid og palestinernes situasjon under Israels okkupasjon i dag? Hva mener biskopene våre om erkebiskop Desmond Tutus betegnelse av Israels okkupasjon som apartheid? Og hvilke praktiske og politiske konsekvenser skal vi som Den norske kirke utlede av Kairos-dokumentet? Er det sterke vitnesbyrdet i dokumentet godt for noe som helst, hvis det ikke fører til handling fra kirkens side?

Lidelsens høytid er over. Det er nå på høy tid med handling – for de lidende og undertrykte.

Innlegg i Morgenbladet 10. april 2010, skrevet sammen med Marit Skjeggestad.