Biskop Jørgensen bruker sist ukes innlegg på å gjenta biskopenes unnvikenhet i forhold til Kairosdokumentets oppfordring om handelsboikott av okkupasjonsmakten Israel. Han nøyer seg med å henvise til ”stemmer” som har overbevist biskopene om at handelsboikott vil være ”ødeleggende” for palestinerne.
Vi får ikke vite konkret hvilke stemmer som veier så tungt for norske biskoper at de velger å overhøre de palestinske kirkeledernes rop. Ikke bare anonymiserer biskopen disse stemmene, men han unnlater også å argumentere for hvorfor økonomiske sanksjoner vil skade det okkuperte folket selv. Ei heller er han villig til å gå inn i debatten om de historiske paralleller mellom apartheid i Sør-Afrika og situasjonen på Vestbredden og Gaza som blant annet Desmond Tutu har trukket. Biskopen viker unna hele den brennbare debatten om Kairosdokumentets uttrykte ønske om ikkevoldelige virkemidler for å presse Israel til å stanse okkupasjonen.
Den norske kirkes bispekollegium kalles til å svare på ropet de har hørt. Enn så lenge svarer de unnvikende med vennlig prat om fred. Kirkens kjærlighet må være sann. Ikke tomme ord, men handling.
Innlegg i Morgenbladet skrevet sammen med min kollega Marit Skjeggestad 23. april.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar