Vi har nettopp lagt påsken bak oss, den kristne høytiden der vi feirer Jesu oppstandelse fra de døde. Men vi har ikke feiret et historisk faktum.
I teksten som det skal forkynnes over i alle landets kirker denne søndagen møter vi en visjon som er overlevert fra de første kristne og skrevet ned i Johannesevangeliet nærmere to generasjoner etter Jesu død. Men troens visjon er ikke en observasjon.
Denne tidligkristne litteraturen peker på dette selv: De tre synoptiske evangeliene (Markus, Matteus, Lukas) er påfallende samstemte om Jesu jordiske liv, til tross for at de baserer seg på til dels ulike kilder som fører til ulike tolkninger av livet til denne historiske personen. Men når det kommer til å berette om Jesu oppstandelse forsvinner denne samstemmigheten. Les tekstene om oppstandelsen og du vil se to ting: De spriker mer om hvordan Jesus viste seg for menneskene som den oppstandne (bekjent som Gud) enn som den jordiske Jesus (observert som historisk person). Dessuten beskrives aldri selve oppstandelsen i detalj.
For oppstandelsen er ikke et historisk faktum som i prinsippet kunne vært fotografert eller filmet om datidens mennesker hadde hatt vår tids teknologi til rådighet. Oppstandelsens realitet er av en annen natur enn våre sanselige erfaringer. Oppstandelsen er en dimensjon ved disse erfaringene vi gjør oss – som vi kan anse som dypt meningsfull eller forkaste som fullstendig meningsløs.
Ingen behøver å ta stilling til om man skal tro på at Jesus har eksistert eller ikke. Det er et historisk faktum, på samme måte som for eksempel den gamle greske filosofen Sokrates har eksistert.
Spørsmålet er snarere om Jesus betydde noe – utover en sin egen levetid og tragiske skjebne på korset. Og spørsmålet er om kjærligheten mennesker viser i dag betyr noe mer – om noe av oss også blir stående igjen etter vår død – for evigheten, i vår verden, på denne jorda.
Det er denne dimensjonen kristentroen står og faller med.
Trykket i Ringerikes Blad 11. april 2015.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar