DEN FORNUFTIGE SKATTEN INGEN VIL HA

Det har blitt et dogme blant alle partier at boligene våre skal være mest mulig skjermet fra beskatning.

 

Ofte får mediene skylden for at rikspolitikernes nasjonale debatter skyver lokale saker i bakgrunnen under kommune- og fylkestingsvalget. Her er en lokal sak som bør også bør debatteres av rikspolitikerne, fordi den har nasjonale perspektiver: eiendomsskatten.

Blant de minst populære sakene som en del lokalpolitikere skal fronte overfor velger er eiendomsskatten. Det er kanskje den mest forhatte skatten vi har, som nå er innført i 353 av totalt 428 kommuner i Norge. I Oslo våger Arbeiderpartiet seg med en forsiktig versjon av den, og selv det kan koste dem valgseieren. Paradokset er allikevel at denne kommunale skatten er blant de mest fornuftige i et nasjonalt perspektiv.

Når det gjelder skattlegging av eiendom er det et dogme blant alle partier at boligen vår skal være mest mulig skjermet. De fleste økonomer vil mene det er uheldig at denne type formue skattlegges så lavt, siden det gjør bolig til et så attraktivt objekt for spekulasjon. Dette bidrar til å drive boligprisene oppover og oppover, hvilket ekskluderer unge uten arv og kapital fra boligmarkedet.

Da finansminister Siv Jensen fikk overlevert rådene fra fagøkonomene i Scheel-utvalget om å øke boligskatten, avfeide hun økonomenes forslag om økt eiendomsskatt. «Når det gjelder boligskatt, kan jeg si med en gang: Det står ikke på denne regjeringens meny», uttalte Frp-ministeren som om forvaltning av en nasjonal økonomi var å ta med innbyggerne på restaurant og la dem velge fritt. Men samfunnsøkonomi er forvaltning av knappe ressurser. Det er ikke som å gå ut å spise en bedre middag. Skatter er ubehagelige, men ikke desto mindre nødvendige for å drive stat og kommune.

En kommunal eiendomsskatt er selvsagt liten, og effekten på økonomien generelt begrenset. Helst burde vi hatt en nasjonal eiendomsskatt, og ikke en kommunal. Men den kommunale eiendomsskatten er et lite skritt i riktig retning for å rette opp det som Scheel-utvalget og fagøkonomer anser som en av de største skjevhetene i norsk økonomi: Den lave boligbeskatningen og den galopperende boligprisveksten. Om boligen vår ikke er et rent skatteparadis, så er den i alle fall gjort til et uslåelig investeringsobjekt for mange som sitter godt i det.

Jeg har selvsagt ingen illusjoner om at lokalpolitikere rundt om i landet har vedtatt eiendomsskatten ut fra slike nasjonale hensyn. Likevel hører dette perspektivet med til bildet. Kanskje er det mest presist å si at ut fra historiske tilfeldigheter er det nå partiene på venstresiden som har det meste av den økonomiske fornuften i behold med hensyn til boligbeskatning. Det er Rødt, Sosialistisk Venstre­parti og Arbeiderpartiet som i spørsmålet om akkurat eiendomsskatt fører en politikk som ligger nærmest det fagøkonomene anbefaler. Det bør velgerne merke seg. Disse partiene får rett og slett ufortjent mye kjeft for å forsvare en upopulær, men like fullt fornuftig skatt.

Skattelettelsene (for eksempel rentefradraget) for boligen vår er en arv fra årene med bolignød etter den andre verdenskrig, og det er en høyst forståelig historisk bakgrunn. Det var et legitimt politisk ønske å ville gi folk flest en sjanse til å eie egen bolig. I dag lever vi under andre historiske forhold. Tiden er moden for en debatt som tar på alvor at vi lever i en annen tid. Årets lokalvalg er en gyllen mulighet til å gi debatten om eiendomsskatt en frisk start.

For i et Norge med en urovekkende boligprisvekst er ikke lav skatt på eiendom bare et gode.

På trykk i Dagsavisen 29. juli.

SV må tale med to tunger

Johan Nygaards kommentar til Morgenbladets utmerkede analyse av SVs fall fremstår en invitasjon til endeløse studiesirkler om «systemkritikk». Er det noe som bør komposteres, så er det Nygaards lettvinne avfeielse av SVs «tidsklemmepolitikk for småbarnsfamilier».

Sakene Nygaard viser til er riktignok gode eksempler på at SV kan fremsto som et «fjollete påfunnsparti».  Men oppskriften for SVs gjenreisning er ikke å erstatte karismatikerne med systemkritikerne. Etter min mening var SV på siste beste da partiet på tidlig 2000-tall talte med begge tunger: Med Kristin Halvorsen som karismatikeren med folkelig appell, og marxisten Audun Lysbakken med sine skarpe og humørløse analyser. Bare så synd at han tonet ned marxismen. Symptomatisk nok er det i stedet en representant for det styringsdyktige AP, Gudmund Hernes, som formidler verdien av Marx’ verdifulle innsikter i Morgenbladet.

Men Marx fenger altså menigheten, ikke de brede velgergruppene som gir politisk makt. Da partiet talte med to tunger på intelligente vis så man utslaget på meningsmålingene. Partiet evnet å holde på grunnfjellet og samtidig mobilisere store velgergrupper. Disse velgergruppene har vært påfallende utakknemlige overfor SVs betydelige politiske gjennomslag i regjering. Full barnehagedekning er kanskje den viktigste velferdsreformen på lang tid. Det er effektiv sosialisme. Men så har jo SV vært usedvanlige dårlige til å feire sine egne politiske seire, og hovedskylden for dette er jo grunnfjellets. Lite har forårsaket en like stor velgerflukt som deres rituelle klagekor, for eksempel på plenen utenfor Stortinget. Men gagner det den rene og ranke om han redder sin sjel, men taper verden fordi han nekter å kompromisse?

Hvis SV tar like lett på store velgergrupper som Nygaard gjør i sitt innlegg vil partiet aldri bli en folkebevegelse igjen. Det er når jeg står der midt i tidsklemma og skjærer brødskiver til skolebarna mine i all hast og på vei til jobb, at tonene fra en SV-politikers energiske utspill skal runge ut av nyhetskanalen og bekrefte min tiltro til partiet. Det er da karismatikerens varme populisme skal supplere den treffsikre og kjølige systemkritikken. Å tale med én tunge er ikke nok.