KIRKEN ER IKKE ET MENINGSFELLESSKAP

I høst har vi sett noe nytt: En kirkepolitisk valgkamp. Fordi Den norske kirke skilles fra staten skal den demokratiseres. Det betyr at ulike teologiske ståsteder stemmes over. I år har stridsspørsmålet vært om kirken skal anerkjenne homofilt samliv som et fullverdig ekteskap.

Avstemninger er ikke noe helt nytt i kirken: Bibelen fikk sin endelige form etter avstemninger blant biskoper over hvilke skrifter som skulle med.

Men i spørsmålet om homofilt samliv har talspersoner på begge sider av striden meldt seg ut av kirken. De tåler ikke at den andre partens mening får gjennomslag.

Religion er noe annet enn politikk. Derfor kan meningsforskjeller og praksiser være mer krevende å leve med. Men som Gunnar Stålsett gang på gang understreket i sin gjerning som Oslo-biskop: Kirken er ikke et meningsfellesskap, men et trosfellesskap.

Selv er jeg blant medlemmene i kirken som forfekter politiske meninger. Jeg kan hevde at jeg forsøker å la meg inspirere av det kristne budskap til samfunnsengasjement. Likevel kan jeg aldri hevde at jeg har fått blankofullmakt av min tro til å mene det jeg gjør. Som troende kan vi ende på ulike politiske ståsteder, uten at det er noen grunn til å avslutte dialogen med annerledes tenkende av den grunn.

Homofilispørsmålet er muligens annerledes: Noen hevder det står noe som kan sammenlignes med moderne homofilt samliv i Bibelen, og disse ordene fordømmer et slikt samliv. Andre hevder at homofiles rett til å gifte seg i kirken på lik linje med heterofile er et spørsmål om menneskeverd – og menneskeverdet er unektelig grunnleggende i kristendommen.

Debatten må fortsette for at kirkedemokratiet skal leve. Men fordi kristentroen er noe som stikker dypt er det en annen tone som kreves av oss for at dialogen ikke skal dø. Og det er en dialog som må ta høyde for at kirken ikke er et meningsfellesskap av folk som skal tenke helt likt. Den er ikke et politisk parti. Den er et trosfellesskap.

Det krever intet mindre enn at vi utfordres av spørsmålet som hver generasjon må stille på nytt, stilt ovenfor sin samtid: Hva består grunnleggende sett den kristne troen i? Hvilke konsekvenser har det for homofiles plass i kirken?

På trykk i Ringerikes Blad 19. september 2015.

DET BÅDE STANG OG LIPPESTAD GLEMMER

Det er forunderlig å følge debatten mellom Geir Lippestad og Fabian Stang fra sidelinjen. Det er høyst forståelig at de to debatterer dilemmaet mellom å skaffe økte inntekter eller drive kommunen mer effektivt for å gi bedre velferdstilbud til sårbare grupper.

 

Men eiendomsskatt berører jo ikke bare kommunenes inntektsgrunnlag. Denne skatten slår jo rett inn i et det mest brennhete boligmarkedet i landet, som tross et drastisk oljeprisfall og lavere utsikter til økonomisk vekst de neste årene har hatt en boligprisvekst på 11 %. Når norske husholdninger allerede har pådratt seg mer gjeld enn noen andre i OECD, er det jo ikke rart at økonomer de siste månedene har ført en helt annen debatt. Hva gjør vi for å rette opp skjevheter i skattesystemet vårt i forhold til det skjermede objektet bolig? Og hva må gjøres for å forebygge en boligboble?

En del av sannheten er at verken Høyre eller Arbeiderpartiet vil snakke høyt om skatteskjerpelser på bolig, selv om økonomene virker forholdvis samstemt: Det fornuftige er å likestille boliger med andre investeringsobjekter med hensyn til beskatning, slik Scheel-utvalget foreslo.

Jeg er lei av lokalvalg etter lokalvalg hvor eiendomsskatt debatteres uten skattens innvirkning på økonomien som helhet, og uten at rikspolitikerne trenger å forklare hvorfor de på nasjonalt plan har så lav boligbeskatning.

En kommunal eiendomsskatt er i denne sammenheng en kompensering for nasjonale politikeres unnfallenhet. Jeg er dessverre redd for at denne unnfallenheten blant norske politikere har gjort stor skade: Lav boligbeskatning (av særlig sekundærboliger) har ikke bare vært med og påført min generasjon unødig høy boliggjeld gjennom å drive opp boligprisene. Jeg er også redd for at det blir verre for de som kommer etter oss, hvis ikke det sendes noen nye politiske signaler inn i markedet. En rødgrønn valgseier med eiendomsskatt i Oslo kunne vært et slikt signal.

Høyres Fabian Stang har neppe tenkt i disse baner. Men så er jo det også Arbeiderpartiets feil. I tilfellet med boligbeskatning er det å formidle økonomenes sunne fornuft det samme som å bryte et tabu: At det er ufornuftig rent samfunnsøkonomisk å skjerme boligen vår for mer skatt.

Den prisen som denne folkeopplysningen har, vil neppe Arbeiderpartiet ta. Og da slipper Fabian Stang å bli opplyst – han også.

 

På trykk i Verdens Gang 3. september 2015.

UTYDELIGHET - LOKALPOLITIKKENS FORBANNELSE

Nyhetsredaktør Øyvind Lien skrev en meget god kommentarartikkel med tittelen “Samarbeidets forbannelse”. Artikkelen påpeker at det brede firepartisamarbeidet i Ringerike gjør partienes særegne ståsteder blir mer utydelige.

Jeg vil gå et skritt lenger og spørre: Er ikke denne utydeligheten lokalpolitikkens forbannelse? Lokalpolitikere rundt om i det ganske land sliter med å få endene til å møtes i kommuneøkonomien, som bestemmes fra sentralt hold. Jeg har selv vært i situasjonen som lokalpolitiker i Ringerike, jobbet parallelt i eldreomsorgen, sett noen av behovene og ønsket å tilføre mer penger. Men rikspolitikerne var de som øremerket og bestemte rammetilskuddet til kommunene, uansett hvilken partifarge jeg som lokalpolitiker hadde.

Fordi vi har formannskapsmodellen og ikke parlamentarisme blir lokalpolitikerne stående enda mer maktesløse. På den ene siden kan de påvirke driften minimalt, fordi de ikke leder den daglige virksomheten, de flytter hovedsakelig bare på noen av pengene. På den andre siden fremelsker formannskapsmodellen konsensusorienterte prosesser, en konsensuskultur som ytterligere forsterkes når de to største partiene som er hovedmotstandere i rikspolitikken går sammen på lokalplan og avgjør politikken på sine gruppemøter.

Det er ikke vanskelig å forstå opposisjonens frustrasjon, når så lite avgjøres i kommunestyresalen, eller lokalavisens etterlysning av mer tydelighet fra lokalpolitikerne.

Lite vil antakelig bli endret, men jeg støtter Liens oppfordring om mer tydelighet fra de lokale folkevalgte. Jeg ber lokalpolitikerne ta på alvor at få av oss har tid i en travel hverdag til å være tilstede i kommunestyresalen eller lese kilovis med sakspapirer. Kom dere ut i lokalavisen eller på sosiale medier og fortell hva dere ville gjort annerledes!

Som lokalpolitiker opplevde jeg at jeg ble rikspolitikernes «buffer» for innbyggeres generelle misnøye over kutt i kommunen. Som mål for en generell politikerforakt ble jeg mest en støtdemper for de nasjonale politiske valgene som medførte kutt. Man stilles til ansvar for ting man i liten grad rår over. Til syvende og sist er det politikken selv som taper på at det skapes urealistiske forventninger til hva lokaldemokratiet kan utrette. Her har også lokalpolitikere i et valgår, som lover drastiske endringer om de selv blir valgt, et medansvar.

Men selv innenfor det lille handlingsrommet lokalpolitikerne har, er det en viss prioritering. Mens vi altfor ofte hører om det politikerne går inn for hører vi altfor sjelden om det de innenfor stramme budsjetter vil nedprioritere. Jeg skal komme med et ønske for utfallet av valgkampen: Jeg vil se lokalpolitikere som er tydelige på hva de nedprioriterer. Da vil forskjellene mellom partiene også komme tydeligere fram.

Jeg vil gjerne gi ros til eksempler på tydelighet i inneværende periode: Da Solidaritetslista og Arbeiderpartiet tok til orde for å øke eiendomsskatten ytterligere viste de tydelighet. Da Høyre gikk imot en rask gjenoppbygging av Hønefoss kirke (etterhvert også mot lånet til Fellesrådet), viste de tydelighet. Det samme gjorde Venstre i sitt umiddelbare svar om å prioritere ny kirke fremfor ny skole. Og jeg vil gi ros til Fremskrittspartiet da partiet som det eneste stemte imot økonomisk støtte til Hringariki for noen år tilbake.

Man trenger ikke være enig i disse standpunktene for å verdsette denne tydeligheten og se at det krever politisk mot. Tvert imot – lokaldemokratiet dør uten denne tydelige uenigheten.

Dette er politiske standpunkter som kan være upopulære å forfekte. De kan ha en politisk pris. Men uten denne tydeligheten vil stemningen på Ringerike om at det er «oss mot dem», folket mot politikerne, forsterkes. Det er en farlig holdning. For den bidrar ikke bare til ubegrunnet politikerforakt. Den dekker også over høyst reelle politiske uenigheter.

Trykket i Ringerikes Blad 1. september 2015.