UTYDELIGHET - LOKALPOLITIKKENS FORBANNELSE

Nyhetsredaktør Øyvind Lien skrev en meget god kommentarartikkel med tittelen “Samarbeidets forbannelse”. Artikkelen påpeker at det brede firepartisamarbeidet i Ringerike gjør partienes særegne ståsteder blir mer utydelige.

Jeg vil gå et skritt lenger og spørre: Er ikke denne utydeligheten lokalpolitikkens forbannelse? Lokalpolitikere rundt om i det ganske land sliter med å få endene til å møtes i kommuneøkonomien, som bestemmes fra sentralt hold. Jeg har selv vært i situasjonen som lokalpolitiker i Ringerike, jobbet parallelt i eldreomsorgen, sett noen av behovene og ønsket å tilføre mer penger. Men rikspolitikerne var de som øremerket og bestemte rammetilskuddet til kommunene, uansett hvilken partifarge jeg som lokalpolitiker hadde.

Fordi vi har formannskapsmodellen og ikke parlamentarisme blir lokalpolitikerne stående enda mer maktesløse. På den ene siden kan de påvirke driften minimalt, fordi de ikke leder den daglige virksomheten, de flytter hovedsakelig bare på noen av pengene. På den andre siden fremelsker formannskapsmodellen konsensusorienterte prosesser, en konsensuskultur som ytterligere forsterkes når de to største partiene som er hovedmotstandere i rikspolitikken går sammen på lokalplan og avgjør politikken på sine gruppemøter.

Det er ikke vanskelig å forstå opposisjonens frustrasjon, når så lite avgjøres i kommunestyresalen, eller lokalavisens etterlysning av mer tydelighet fra lokalpolitikerne.

Lite vil antakelig bli endret, men jeg støtter Liens oppfordring om mer tydelighet fra de lokale folkevalgte. Jeg ber lokalpolitikerne ta på alvor at få av oss har tid i en travel hverdag til å være tilstede i kommunestyresalen eller lese kilovis med sakspapirer. Kom dere ut i lokalavisen eller på sosiale medier og fortell hva dere ville gjort annerledes!

Som lokalpolitiker opplevde jeg at jeg ble rikspolitikernes «buffer» for innbyggeres generelle misnøye over kutt i kommunen. Som mål for en generell politikerforakt ble jeg mest en støtdemper for de nasjonale politiske valgene som medførte kutt. Man stilles til ansvar for ting man i liten grad rår over. Til syvende og sist er det politikken selv som taper på at det skapes urealistiske forventninger til hva lokaldemokratiet kan utrette. Her har også lokalpolitikere i et valgår, som lover drastiske endringer om de selv blir valgt, et medansvar.

Men selv innenfor det lille handlingsrommet lokalpolitikerne har, er det en viss prioritering. Mens vi altfor ofte hører om det politikerne går inn for hører vi altfor sjelden om det de innenfor stramme budsjetter vil nedprioritere. Jeg skal komme med et ønske for utfallet av valgkampen: Jeg vil se lokalpolitikere som er tydelige på hva de nedprioriterer. Da vil forskjellene mellom partiene også komme tydeligere fram.

Jeg vil gjerne gi ros til eksempler på tydelighet i inneværende periode: Da Solidaritetslista og Arbeiderpartiet tok til orde for å øke eiendomsskatten ytterligere viste de tydelighet. Da Høyre gikk imot en rask gjenoppbygging av Hønefoss kirke (etterhvert også mot lånet til Fellesrådet), viste de tydelighet. Det samme gjorde Venstre i sitt umiddelbare svar om å prioritere ny kirke fremfor ny skole. Og jeg vil gi ros til Fremskrittspartiet da partiet som det eneste stemte imot økonomisk støtte til Hringariki for noen år tilbake.

Man trenger ikke være enig i disse standpunktene for å verdsette denne tydeligheten og se at det krever politisk mot. Tvert imot – lokaldemokratiet dør uten denne tydelige uenigheten.

Dette er politiske standpunkter som kan være upopulære å forfekte. De kan ha en politisk pris. Men uten denne tydeligheten vil stemningen på Ringerike om at det er «oss mot dem», folket mot politikerne, forsterkes. Det er en farlig holdning. For den bidrar ikke bare til ubegrunnet politikerforakt. Den dekker også over høyst reelle politiske uenigheter.

Trykket i Ringerikes Blad 1. september 2015.