FORTELL LISTHAUG HVA ET KORSTOG EGENTLIG ER

Sylvi Listhaugs retorikk gjenspeiler en kamp om hvem som forvalter den sanne kristentro
innenfor det politiske. Biskopene bør oftere svare med teologisk språk.

Det er vel ett år siden ­biskopene i Den norske kirke besluttet å gå til angrep på regjeringens forslag til statsbudsjett. Forslaget om å flytte bistandsmidler til budsjettposten for mottak av flyktninger betegnet preses Helga Haugland Byfuglien­ som «uverdig». Det utløste et skred av verbale motangrep fra ­regjeringens side, først og fremst fra statsråd Sylvi Listhaug. Siden har statsråden vært aktiv i samfunnsdebatter om kristendommen i Norge.

For en drøy uke siden karakteriserte hun humanetisk kritikk av tradisjonen med skolegudstjenester før jul som «et korstog mot kristendommen» (Dagen 16. november). Som velartikulert­ og målrettet populist kan Listhaug i offentligheten fremstå som en mer intens og iherdig forsvarer­ av kristendommen enn selv b­is­kopene i Den norske kirke. Med andre ord, Listhaugs retorikk kan sies å gjenspeile en kamp om hvem som forvalter den sanne kristentro innenfor det politiske.

Politisk mynt. Selvsagt vil en politiker som bevisst slår politisk mynt på kristen tro møtes med mistanke om at vedkommende bare bruker kristendommen og ikke selv er særlig troende. På TV 2-programmet «Underhuset» (19. november) spurte Jon Hustad når Listhaug sist var i kirken. Hun slet med å huske når det var. Hustad oppnådde det han selv kanskje ønsket: Å så tvil om politikerens religiøse autentisitet.

Når biskopene kommer med offentlige utspill omkring poli­tiske spørsmål, gjør de seg til en del av et ordskifte som foregår på disse premissene: Også deres troverdighet står på spill som fortolkere av kristendommen. Biskopene har ikke satt spørsmålstegn ved Listhaugs kristne tro. De har heller ikke brukt samme retoriske virkemidler som statsråden. Men de er en del av spillet. På hvilken måte?

Rasjonell dialog. I neste utgave­ av Teologisk Tidsskrift argumenterer jeg for at denne debatten kan analyseres ut fra to ulike modeller for en moderne­ offentlighet. Den første modellen­ holdes­ frem av filosofen Jürgen Habermas. Her er rasjonelle overveielser i en dialog mellom to parter som er forsøker å bli enige om modellen. For at dette skal kunne skje bør helst troende oversette sine religiøse påstander til et sekulært språk.

En slik strategi viste biskop Atle Sommerfelt til i sitt svar til min kronikk «Biskopene bør lytte til Frp» for ett år tilbake. Biskopen skrev at «når vi deltar i samfunns­debatten, følger vi Habermas sin oppfordring om å delta som religiøst forankrede aktører og kommunisere i et allment språk i det offentlige rom» (18. november 2015).

Jeg mener høringsprosessen­ som statsråd Listhaug formelt sett inviterer biskopene og ­andre til, er et kroneksempel på Haber­mas’ modell. Biskopenes­ høringssvar er nesten frie for teologiske utsagn og har en ­argumentasjonsform som gjør at vi kunne forvente at biskopene og Listhaug kunne bli enige om at de hadde drøftet problemene i dialog bare de hadde sittet lenge­ nok sammen. Likevel vil jeg hevde­
at verken biskopene eller Listhaug begrenser seg til denne ­typen rasjonelle overveielser.

På villspor. Dette blir tydelig­ når jeg analyserer utspillene ­deres ved hjelp av den andre modellen for offentligheten, fra statsviteren Chantal Mouffe.­ Mouffe mener Habermas bringer­ moderne demokratier på et villspor, fordi den liberale rasjonalismen han representerer overser følelsene, lidenskapen og ikke minst verdimangfoldet i politikken. De som vil begrense det ­offentlige ordskiftet til rasjonelle overveielser, forstår ikke hvordan følelsesladde forestillinger om «folket» og «eliten», eller «Gud» og «troen» for den saks skyld, uansett fungerer mobiliserende. De kan ikke utryddes av rasjonelle argumenter. Demo­kratiets vesen er verbal strid. Høyrepopulismen er bare ett av flere symptomer på at det er slik, ifølge den belgiske statsviteren.

Ett år etter virker det enda tydeligere at biskopene i likhet med Listhaug ikke begrenset seg til Habermas’ prosedyrer for hvordan en offentlig meningsutveksling bør foregå. Biskop Per Arne Dahl brukte selveste juleevangeliet på kronikkplass i Aften­posten for å argumentere­ mot ikke-navngitte politikere som hevdet at «godhetstyranniet rir Norge som en mare» under den europeiske flyktningkrisen.

Kontrast. Selv om det var i spørsmåls form og uten at han brukte Frp-politikerens navn, skapte biskop Dahl en sterk kontrast mellom Listhaug og evangeliet: «Har vi glemt at vi alle, dypest sett, er flyktninger i verden, gjester som er avhengige av andre menneskers godhet og evne til å inkludere i et fellesskap. Har vi glemt at vi alle forkommer uten et herberge?»

Den implisitte meningen kunne­ forstås dithen at Listhaugs beskrivelse av et godhets­tyranni var uttrykk for manglende­ godhet. Biskopen gjorde det på lavmælt vis, men han gikk likevel rett inn i kjernen av den verbale striden. Var det autoritært, ­irrasjonelt og udemokratisk? Nei, mener jeg.
Religiøse grupper kan være med å utvide rammene for ­demokratiet, mener Mouffe. Ikke ved at de alltid begrenser seg til et sekulært språk, men ved at de på lik linje med andre grupper kan mobilisere rundt saker som konfronteres med andre verdier som de ikke er forenlige med. I motsetning til Mouffe er ikke jeg statsviter.

Teologisk språk. Men det er nettopp som teolog jeg vil lene meg på Mouffes argumenter og å fremholde at kirken ikke alltid behøver å følge Habermas. Hvorfor svarte ikke biskopene med teologi da Sylvi Listhaug i februar gjorde som tidligere statsminister Kåre Willoch og brukte toregimentslæren mot kirkens politiske engasjement? Listhaug var jo på teologenes ­banehalvdel.
Kirken kan oftere bruke sitt eget teologiske språk. På den måten vil den være med på å ­utvide rammene for demokratiet.­ Da vil den også tydeligere vitne om den kristne tro i en moderne­ offentlighet, og bakgrunnen for hvorfor kirken engasjerer seg i spørsmål om skatt, klima og flyktninger vil kunne bli mer forståelig for folk.

Da vil også biskopenes engasjement kunne virke mer troverdig og statsråder vil vanskeligere kunne rettferdiggjøre seg selv med billige retoriske poenger i kampen om den sanne kristendom.
Ingen kristen bør umiddelbart­ sørge over at det er en kamp innenfor demokratiets rammer om kristendommen. For det ­betyr
jo egentlig at kristen tro ennå ­betyr noe i det offentlige rom. ­
Det gir muligheter for en institusjon som har tatt mål av seg til å være en levende folkekirke. Det gir for eksempel biskoper som kan sin kirkehistorie en gyllen anledning til å fortelle Sylvi Listhaug hva korstog egentlig er for noe. For korstogene hadde ikke sitt utspring i Human-Etisk Forbund.

På trykk i Vårt Land 25.11.2016

KARISMATISK POLITIKK PÅ FREMMARSJ I LATIN-AMERIKA

Med Donald Trump, Brexit og Nobels Fredspris for en fredsavtale avvist gjennom folkeavstemningen i Colombia har den offentlige debatten om politisk populisme tiltatt. Mange er urolig for hvordan politisk makt vinnes med en autoritet bygd på karisma.

Karisma er et ord som brukes om talegaver og lederegenskaper i politikken, men ikke minst som betegnelse for nådegavene som karismatiske kristne verden over ser som særlige manifestasjoner av Den hellige ånd. Kombinasjonen av kristendom og politikk basert på karisma har de siste to tiårene vært på fremmarsj i Latin-Amerika.

I januar 2003 holdt professor Berge Furre åpningsforelesningen ved Det teologiske fakultet  om nypinsevennene i Brasil. Som student fascinerte det meg at den tidligere SV-politikeren med åpenbare sympatier for den sosialt radikale frigjøringsteologien befattet seg med nypinsevenner som ledet fattige inn i ideologier med motsatt fortegn av frigjøringsteologien: Antakelsen om at fattigdommens ulykke kunne bekjempes med eksorsismer og troen på at Gud ville belønne store pengesummer i kollektkassene med individuell lykke. Men det var prisverdig av Furre å lede våre blikk som studenter i retning av de politiske aspektene ved den brasilianske nypinsevekkelsen. Tidligere i år gikk Furre bort. I dag, på FN-dagen, er det tid for å minnes Furre med et seminar ved Det teologiske fakultet hvor vi tar kirkehistorikerens innsikter videre inn i ny forskning.

Verdien av Furres intuisjon om pinsevekkelsens sentrale rolle for samfunnsutvikling i Latin-Amerika har vi sett tydelige bekreftelser av i år, sist gjennom utfallet av folkeavstemningen om fredsavtalen i Colombia. I dagene etter folkets knappe ‘Nei!’ lette analytikere etter mulige årsaker til det overraskende utfallet, og noen vektla pinsevennenes rolle: Under valgkampen mobiliserte evangelikale pastorer for å overbevise kristne velgere om å stemme nei til fredsavtalen. For å sitere den evangelikale politikeren og pastoren i Bogotá, Marco Fidel Ramírez: president Santos og FARC-geriljaen hadde konspirert sammen for å forvandle Colombia til «et homoseksuelt diktatur», ut fra «en klar ateistisk-marxistisk motivasjon» (den colombianske avisen El Espectador 14.10.16). Og menighetene fulgte opp: De organiserte busser til stemmelokalene for å øke sjansen for et «nei» til avtalen. Hadde fredsforhandlerne i Havana, inkludert de norske fredsdiplomatene, oversett religionens betydning?

Sant nok inneholder avtalen mellom den colombianske regjering og FARC-geriljaen formuleringer om likestilling og seksuell orientering. Og vi har sett på internasjonalt nivå at slike formuleringer er sensitive og møter motstand fra toneangivende kirkesamfunn, i særlig grad fra Den katolske kirke. I 2008 argumenterte Vatikanet mot et EU-initiativ i FNs generalforsamling mot vold og diskriminering og krevde at formuleringen om "seksuell orientering" skulle fjernes. Vatikanet bidro til at EU ble nedstemt av blant annet den arabiske liga, afrikanske land, Russland og Kina. I desember 2010 ble et lignende forslag med eksakt samme formulering om «sexual orientation» tatt ut, denne gang etter initiativ fra Benin på vegne av de afrikanske land.

Når dette er såpass sensitivt på et globalt nivå, med Vatikanet i spissen, overrasker det ikke at slike formuleringer i en fredsavtale i et katolsk land som Colombia kan brukes for det de er verdt av politiske motstandere av avtalen. Pinsepastorers advarsler mot et «homoseksuelt diktatur» virker overdrevne. Men de er vellykkede måter å så frykt befolkningen. Pinsekirker over hele det latinamerikanske kontinentet mobiliserer rundt saker som abort og homofili, og de vinner politisk oppslutning på det. I takt med pinsebevegelsens vekst får de større og større makt. De bør ikke lenger overses.

Brasil, som Berge Furre var særlig opptatt av, er på mange måter episenteret for det som av mange regnes som verdens raskest voksende religiøse bevegelse: Pinsevekkelsen. Ingen andre land har flere pinsevenner, antallet er stadig voksende og brasilianske pinsekirker sender misjonærer til en rekke andre land, særlig til Afrika. Få land har også en like mektig kristen-evangelikal blokk i nasjonalforsamlingen som nettopp Brasil.

2016 var året da Brasil tok det mange vil anse for å være en politisk og ideologisk u-sving. Med en pinsevenn i spissen, Eduardo Cunha (nå suspendert og tiltalt for korrupsjon), ble president Dilma Rouseff suspendert og med pinsevennenes overvekt ble det vedtatt å stille presidenten for riksrett. Det mange betegnet som et kupp utgjorde  en epokegjørende høyredreining i brasiliansk politikk som ikke hadde skjedd uten stemmene fra den evangelikale blokken.

Dette betyr ikke at pinsevennenes inntog i brasiliansk politikk skal forstås som et ekko av det religiøse høyre i USA. Dynamikken er mer kompleks. Selv om mobiliseringen rundt abort og homofili til dels er lik, er for eksempel det brasilianske kirkelandskapet i utgangspunktet mer venstreorientert enn det nordamerikanske. Det brasilianske arbeiderpartiet (PT) som har regjert i Brasil fra Lulas valgseier i 2002 og frem til Dilmas dramatiske fall i år hadde delvis røtter i sivilsamfunnets motstand mot diktaturet. Den kanskje viktigste arenaen for denne motstanden var Den katolske kirke og de frigjøringsteologisk orienterte basismenighetene, som lenge utgjorde en del av det brasilianske arbeiderpartiets grunnfjell.

Deler av den evangelikale blokken i Brasils Kongress har vært avgjørende støttespillere i PTs vaklende koalisjoner i sosialpolitikken (særlig programmet ‘Bolsa Familia’) som har bidratt til å løfte flere millioner av mennesker ut av fattigdom. Og i 2018 kan pinsevennen Marina Silva fra det politiske sentrum-venstre på nytt gjøre et godt presidentvalg. Hun fikk hele 20 % av stemmene i både 2010 og 2014. Kanskje kan Brasils neste president være en karismatisk kristen miljøaktivist?

For i latinamerikansk politikk kan ting skifte raskt – særlig når pinsevennene for alvor mobiliserer.

Trykket i Vårt Land 24. oktober 2016.