Med
religionssosiologiens klassiske typologi kan vi avsløre hvordan den religiøse
analogien om U2 halter fra første stund. På den ene siden må anmelderen
innrømme at den irske gruppen har så bred appell at den treffer «hjerteroten
til millioner». De fyller stadioner, vår tids katedraler. På den andre siden
fremstiller anmelderen U2 som et «irrelevant» band som kun leverer til
«menigheten», som om U2-fans er en sekt av strengt oppdratte fans.
Sosiologisk
er jo sannheten det motsatte: U2 samler massene som er like interessert i
musikk som akademikere er i el-verktøy eller bilpleieprodukter. Anmeldere som
Ando Woltmann krever derimot preferanser som kun favner små minoriteter av
spesielt interesserte med strenge stilistiske krav.
U2
er definitivt kirken, ikke sekten, i teologen Ernst Troeltschs klassiske
typologi. Woltmann viser til at U2 samarbeider med Apple for å snike seg inn i
massenes spillelister på iTunes. Det underbygger bare det tilpasningsdyktige
ved artister som U2, Coldplay og Bruce Springsteen. De går like langt som
kirken etter Konstantin for å tilpasse seg imperiet, mens de gjenfødte sitter
igjen i sektene (særlig i klostrene) og fortviler.
At
en kommersielt sett marginal gitarist settes til å anmelde milliardindustrien
U2 blir som å be en botspredikant fra middelalderen om å anmelde sin samtids
katolske kirke. Det må bære galt av sted.
Morgenbladet 22.12.17.
