U2 FOR MENIGHETEN?

Morgenbladets anmeldelse av U2s nyeste album 1. desember lener seg på en analogi til religion med overskriften «Til menigheten». Analogien er effektiv, og gir retorisk styrke til en underliggende idé om at U2 har begrenset appell: «Menighet» viser til en marginal størrelse, en sosial gruppe med appell som er begrenset til sine egne.

Med religionssosiologiens klassiske typologi kan vi avsløre hvordan den religiøse analogien om U2 halter fra første stund. På den ene siden må anmelderen innrømme at den irske gruppen har så bred appell at den treffer «hjerteroten til millioner». De fyller stadioner, vår tids katedraler. På den andre siden fremstiller anmelderen U2 som et «irrelevant» band som kun leverer til «menigheten», som om U2-fans er en sekt av strengt oppdratte fans.

Sosiologisk er jo sannheten det motsatte: U2 samler massene som er like interessert i musikk som akademikere er i el-verktøy eller bilpleieprodukter. Anmeldere som Ando Woltmann krever derimot preferanser som kun favner små minoriteter av spesielt interesserte med strenge stilistiske krav.

U2 er definitivt kirken, ikke sekten, i teologen Ernst Troeltschs klassiske typologi. Woltmann viser til at U2 samarbeider med Apple for å snike seg inn i massenes spillelister på iTunes. Det underbygger bare det tilpasningsdyktige ved artister som U2, Coldplay og Bruce Springsteen. De går like langt som kirken etter Konstantin for å tilpasse seg imperiet, mens de gjenfødte sitter igjen i sektene (særlig i klostrene) og fortviler.

At en kommersielt sett marginal gitarist settes til å anmelde milliardindustrien U2 blir som å be en botspredikant fra middelalderen om å anmelde sin samtids katolske kirke. Det må bære galt av sted.

Morgenbladet 22.12.17.