REFORMASJON I FORSONINGENS TEGN

Nylig ble medieleder i Adventistkirken, Tor Tjerandsen, sitt foredrag om Martin Luther på Hole Herredshus referert i Ringerikes Blad.

I likhet med meg er adventist Tor Tjerandsen en protestantisk kristen, ettersom han tilhører et kirkesamfunn som vokste frem av nordamerikansk protestantisme i det 19. århundre. Til forskjell fra Tjerandsen tilhører jeg det kirkesamfunnet som var en direkte følge av reformasjonens brudd med Det katolske kirke: Lutherdommen. Det er fremfor alt historiske årsaker til at jeg er luthersk protestant, slik det er for de 71 % av Norges befolkning som ennå tilhører denne kristne trosretningen. Som kristen verdsetter jeg særtrekk ved alt fra pinsebevegelsen til Den katolske kirke. Det store mangfoldet av kirker uttrykker den kristne tro på berikende måter – og hver retning har sine fallgruver og kritikkverdige sider. Ingen er feilfrie.

Tjerandsens fremstilling av historien viser først og fremst hvor seiglivet mytene om «den mørke middelalderen» og Martin Luther er. Når Georg Rieber-Mohn reagerer i Ringerikes Blad 27. oktober på Tor Tjerandsens fremstilling av middelalderens kristendom er det helt på sin plass, fra et rent historisk perspektiv. For slik den ble referert i avisen var den «unyansert», for å si det forsiktig med Rieber-Mohn sine ord.

Årets 500-årsmarkering for reformasjonen har også satt Den norske kirke på prøve i dens omgang med rent historiske perspektiver på hva som skjedde her til lands. På nasjonalt nivå har ikke alle utspillene til Den norske kirke vært like sakssvarende. Desto mer ros fortjener lutheranere som har klart denne vanskelige balansegangen. Blant de som fortjener ros er redaksjonen i menighetsbladet til Hønefoss sokn, med redaktør Roar Olsen i spissen. Med et nyanserte innlegg fra fungerende sokneprest Ola Bakken Erichsen og med et innlegg av katolikken Rieber-Mohn på trykk lot redaksjonen etter mitt skjønn jubileet tidligere i år stå i forsoningens tegn – i stedet for splittelsen som har preget kristenheten helt siden reformasjonen.

Når Georg Fr. Rieber-Mohn sitt tilsvar i Ringerikes Blad skal berømmes er det ikke minst fordi han lar historikernes perspektiver stå i forgrunnen, ved å sitere Arne Bugge Amundsen. Å være ærlig med historiske fakta er en forutsetning for en opplyst samtale i offentligheten, men også for en konstruktiv dialog mellom ulike kirkesamfunn. For en del av oss er visjonen om en dypere enhet på tvers av kirkesamfunn et mål med en slik dialog – det kalles økumenikk. Men det må også basere seg på ærlighet om historiske forhold.

Som Rieber-Mohn er inne på i lokalavisen ønsket ikke folk her til lands en protestantisk reformasjon. Det var ingen folkebevegelse for å kvitte seg med katolisismen og senmiddelalderens kristenliv i Norge var ikke særlig preget av åndelig forfall i forhold til tidligere tider, slik en del av oss har lært på grunnskolen. Reformasjonen ble påtvunget nordmenn ovenfra og møtte både stille og aktiv motstand. Noen nordmenn lot seg til og med piske og brenne for å forsvare katolsk tro mot det nye religionsvesenet som danskekongen innførte. Vi kjenner til eksempler på det her fra Østlandet.

En utbredt myte om reformasjonen er forestillingen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen som ble avløst av gudstjeneste på morsmålet takket være Martin Luther. Som høgskolelektor Sigurd Hareide, ved vår lokale utdanningsinstitusjon Høgskolen i Sørøst-Norge, har påvist: I Norge forkynte de katolske prestene på morsmålet i middelalderen. De norrøne messeforklaringene viser at gudstjenestens faste sangledd var oversatt fra latin til folkemålet. Dessuten var evangelietekstene som de katolske prestene forkynte med utgangspunkt i oversatt til nordmenns morsmål. Disse varierte da som nå fra søndag til søndag gjennom kirkeåret, slik at betydelige deler av Bibelen var oversatt før reformasjonen. I iveren etter å rettferdiggjøre sin egen og statens protestantiske trostilhørighet har slike historiske forhold ofte blitt ignorert – bevisst eller ubevisst.

I ettertid kan vi selvsagt verdsette aspekter ved Martin Luthers teologi og kampen mot katolsk misbruk av avlatsbrev. Men i et land med en protestantisk majoritet og katolsk minoritet er det særlig nødvendig å formidle reell kunnskap om minoritetenes historie.

Det finnes både gode og dårlige grunner til å velge være protestant fremfor katolikk. Men den misvisende historieoppfatningen som kom til uttrykk i referatet fra Tor Tjerandsens foredrag på Hole herredshus er antakelig en av de mindre gode.

Ringerikes Blad 09.01.2018.