DEN SPONTANE ARGENTINEREN

 

Forkynnelsen hans er full av liv. Han får statsledere til å smile. Og han viser en ektefølt nærhet i møtet med flyktninger og fanger. Helt fra pave Frans for fem år siden viste seg på balkongen på Petersplassen for første gang har den gamle mannens spontanitet vært en styrke i møte med massene. Men i år syntes spontaniteten å slå over i brutal arroganse. Hadde pavens spontanitet blitt hans fiende?

 

Den 18. januar i år skulle paven til å feire messe på en åpen plass utenfor Iquique, en by helt nord i Chile. Dagene i forveien hadde katolske kirker blitt brent i urbefolkningens kamp for landrettigheter. Samtidig hadde demonstrasjonene i hovedstadsgatene mot pave Frans utartet seg til å bli voldelige protester. For av de chilenske kirkelederne som eskorterte paven under besøket hadde biskop Juan Barros fått en prominent plass. Avisspaltene var fylt med anklager fra chilenske ofre for seksuelle overgrep som hevder at den samme Barros som pave Frans i 2015 hadde forfremmet til biskop beskyttet presten som forgrep seg på dem. Og på veien inn til messefeiringen på den siste dagen på det offisielle besøket i landet ble paven konfrontert av journalisters kritiske spørsmål om Barros. En synlig provosert pave gikk til et angrep på ofrenes versjon: ”Den dagen de viser meg bevis mot biskop Barros, da skal jeg snakke. Det finnes ikke ett eneste bevis mot ham. Alt er baksnakkelser!” tordnet paven.

 

I Chile økte raseriet og oppgittheten blant overgrepsofre. I USA rykket kardinal Sean O’Malley fra Boston ut og kritiserte pavens utfall. Den progressive kardinalen mente at en holdning om at ”hvis du ikke kan bevise så tror vi det ikke” var et slag i ansiktet på overgrepsofrene. Det hele var oppsiktsvekkende, også fordi det var paven selv som hadde utnevnt O’Malley til å lede arbeidet mot seksuelle overgrep i kirken. Dessuten var overgriperen som Barros angivelig skulle ha beskyttet fra strafferettslig forfølgelse, Fernando Karadima, allerede dømt i en kirkelig domstol i Vatikanet basert på de samme ofrenes forklaringer. Og som om det ikke var nok så var O’Malley i utgangspunktet en av pavens støttespillere i den interne maktkampen i kardinalkollegiet.

 

På flyet fra Sør-Amerika ba paven om unnskyldning for utfallet. Det hjalp lite. Skaden hadde allerede skjedd. Bildet av en ufølsom pave som nektet å tro på overgrepsofre og til alt overmål la bevisbyrden på ofrene hadde satt seg fast i chilensk offentlighet. Pave Frans hadde vist seg fra en side vi ikke hadde sett. Hadde argentineren mistet selvkontroll? Eller hadde han begynt å bli gammel og glemsk?

 

Dette er en karismatisk pave som helt fra sine første dager i pavestolen har kommunisert mer med gester enn med ord, mer med sterke symbolhandlinger enn velskrevne encyklikaer. Noen av pavens mest berømte uttalelser fremstår som uttrykk for pavens spontanitet under pressekonferanser, som utsagnet om homofile på flyet hjem fra verdensungdomsdagene i Brasil i juli 2013: «Hvis en person er homofil og søker Gud og har en god vilje og søker Gud; hvem er jeg da til å dømme?”

 

Tatt ut av sin sammenheng bærer utsagnet bud om en revolusjon i Den katolske kirkes forhold til homofile. Men pavens spontane utsagn skaper også usikkerhet – en usikkerhet som liberale krefter tar til inntekt for sin sak, mens mer konservative kardinaler som Raymond Bruke bruker som påskudd for sin ytterliggående pavekritikk. Spontaniteten leder til splittelse og uenighet. Men har egentlig Kirkens teologi omkring homofilt samliv blitt det minste endret? Hvor vellykkede slike pavelige innfall på pressekonferanser er som utøvelse av paveembetet forblir usikkert.

 

Mindre tvil er det nok om besøkene på Cuba i 2015 og 2016 som suksesshistorier. Ikke bare fant han tonen med Obama og Castro-brødrene. Da Obama roste Frans for hans bidrag til å bringe de tidligere fiendene nærmere hverandre hadde paven høstet fruktene av mange års stille og møysommelig kirkediplomati – helt siden antikommunisten pave Johannes Paul II fra sitt besøk hos kommuniststaten i 1998 satte i gang arbeidet for tilnærming fra den kapitalistiske supermakten. Det var på basis av dette diplomatiske håndverket og de geopolitiske omstendighetene at pavens varme og spontanitet kom til sin rett.

 

Mindre hyllest har paven fått for sin rolle i møtet med den humanitære og politiske krisen i Venezuela. Stilt overfor den verste økonomiske nedgangen i nyere latinamerikansk historie hadde Den katolske kirke i utgangspunktet forspilt mange av mulighetene sine. Flere av biskopene var sentralte støttespillere for kuppet mot den demokratisk valgte presidenten Hugo Chávez i 2002. En av dem, Baltazar Porras, gjorde pave Frans til kardinal i oktober 2016. Paven har ennå ikke takket ja til president Maduros invitasjon om et offisielt besøk. Men han aksepterte at den autoritære Maduro fikk audiens hos ham som ledd i at Vatikanet skulle megle mellom Maduro-regimet og opposisjonen i 2016. Etter at opposisjonen brøt forhandlingene har paven oppfordret dem til å gå tilbake til forhandlingsbordet. Men er det virkelig noe å forhandle om eller lar Vatikanet seg bruke av Maduro-regimet? Fungerer pavens retorikk om «dialog» og «fredelige løsninger» som avledning fra legitime krav for en væpnet motstand? Det bør ikke overraske at pave Frans har høstet kritikk for sin rolle i flere latinamerikanske medier, deriblant argentinske.

 

Mange har sammenliknet Frans med Johannes XXIII og det finnes påfallende likheter mellom dem: Men forskjellen er også enorm: Johannes XXIII åpnet et rom som Frans ennå ikke har åpnet. 78 år gammel kalte italieneren inn til et konsil som reformerte katolsk teologi. Pave Frans fyller 82 år i desember. Men en reform av Johannes XXIII sitt kaliber lar vente på seg under dette pontifikatet. Store ord om «omveltning» og «revolusjon» i Den katolske kirke må etter fem år med Pave Frans fortsatt tas med en klype salt.

 

På trykk i Vårt Land 22.03.18.