LULAS KIRKE I ET SPLITTET BRASIL

Store deler av sivilsamfunnet i Brasil mener det er udemokratiske krefter som har ledet til fengslingen av tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva, også innenfor Den katolske kirke. Noe av det siste ekspresidenten gjorde før han overga seg til det føderale politiets varetekt 7. april var å feire økumenisk gudstjeneste utenfor metallarbeidernes hovedkvarter i São Paulo. Gudstjenesten var ledet av en biskop som har fordømt prosessen mot Lula som «forfølgelse» av en rettferdighetssøkende mann. For arvtakerne av frigjøringsteologien i Brasil har fengslingen av Lula vært et hardt slag.

«Landets mest populære politiker skubbet av banen i et uverdig spill som undergraver rettsstaten,» skrev Bergens Tidende på lederplass to dager etter fengslingen av Lula. Ordene kunne vært uttalt av en fremstående biskop i Brasils katolske kirke, Dom Angélico Sândalo Bernardino. Den 85-årige biskopen ledet folkemassene som støttet Lula utenfor hovedkvarteret til Lulas gamle fagforbund gjennom katolsk bønn i timene før Lula ble tatt hånd om av politiet. Det var et sterkt symbolsk uttrykk for en langvarig allianse mellom den politiske venstresiden i Brasil og toneangivende krefter i Den katolske kirke.

Det var også Bernardino som holdt katolsk messe på samme sted i 1980 da Lula var fengslet av militærdiktaturet for å ha ledet en streik blant arbeiderne. Det var nettopp slike symbolhandlinger fra Den katolske kirkes side som var med på å delegitimere diktaturet (1964-1985). Ikke minst spilte kardinal Paulo Evaristo Arns (1921-2016) en nøkkelrolle i å avsløre regimets menneskerettighetsbrudd, avsløringer som ledet frem til diktaturets fall. Samtidig spilte frigjøringsteologisk orienterte lekfolk og prester fremstående roller i menneskerettighetsgrupper og geriljabevegelser som opponerte mot militærregimer i andre latinamerikanske land. Men frigjøringsteologer som Bernardino har alltid vært kontroversielle, selv når de har blitt forfremmet til biskoper. Det viser også hvordan kirken er delt i synet på en sak som splitter det brasilianske samfunnet: Lula og Det brasilianske arbeiderpartiet PTs regjeringsmakt fra 2003 til 2016.

Også gudstjenesten som biskop Bernardino holdt side om side med Lula og hans støttespillere i en meget spent situasjon, der det føderale politiet sto klare til å aksjonere, ble da også sterkt kritisert av andre segmenter i kirken. De hevdet biskopen ikke hadde overholdt kirkens liturgi og latt hele gudstjenesten utarte seg til å bli en politisk markering for Det brasilianske arbeiderpartiet. Biskop Bernardino derimot, fremholdt at Lula var urettmessig dømt. «Må Jesus beskytte og være hans styrke, min venn og kamerat», lød biskopens bønn for den venstreorienterte ekspresidenten.

Brasil er nå et splittet land – på mange måter. Reaksjonene på biskopens velsignelse av Lula gjennom hans siste timer i frihet er symptomer på splittelser i både kirke og samfunn. Brasil går mot et spennende valg 7. oktober. Populariteten til sittende president Michael Temer er stadig på et svært lavt nivå og kandidaturet til den umåtelig populære Lula synes å være stoppet av korrupsjonssiktelsen mot ham. To av dem som står igjen er knyttet til den stadig mer politiserte pinsekristendommen: Marina Silva og Jair Bolsanero. Sistnevnte har uttalt at militærdiktaturet (1964-1985) burde ha drept flere mennesker, han hyller Donald Trump og påpeker at han aldri ville hatt homofile sønner ettersom hans barn har fått en god oppdragelse.

I det Vatikanet satte inn sine kirkepolitiske angrep mot frigjøringsteologien utover 1980-tallet, var den kirkelige radikalismen i det mest folkerike katolske landet i verden for grunnfestet til at den noen gang ble utradert – ikke engang blant kirkens øverste ledere. Det er neppe noe land hvor frigjøringsteologien har stått så sterkt som i Brasil. Og i dag er generalsekretæren for den brasilianske bispekonferansen en mann som ble ordinert av kardinal Arns og som har betegnet den kontroversielle frigjøringsteologien som «sann kristen spiritualitet»: Biskop Leonardo Steiner.

14. mars ble det venstreradikale byrådsmedlemmet Marielle Franco myrdet. Det var fransiskanerordenen i Rio de Janeiro-området og frigjøringsteologen Frei Betto som fra kirkelig hold først rykket ut med sin uforbeholdne hyllest av Francos kamp mot diskriminering som. Og dominikanermunken Betto var ikke sen med å plassere Franco inn i rekken av martyrer:

«Skuddene som endte Marielles liv, når frem til alle oss som kjemper for, med Jesu ord, at ‘alle skal ha liv og overflod’ (Joh 10,10). Martyrenes død viser at der hvor urettferdighet utbres så forsøker den å råde over rettferdigheten. Gandhi, Luther King, Chico Mendes er bare noen få eksempler på hvordan de døde bestemmer over de levende,» forkynte frigjøringsteologen.

Franco var også påvirket av frigjøringsteologien. Det populære medlemmet i bystyret for det venstreradikale partiet PSOL var katolikk og hadde blitt flasket opp i en katolsk menighet i et fattigkvarter i Rio de Janeiro hvor hun hadde vært katekist i ti år før hun ble partipolitiker. På den måten hadde hun gått den samme vei som Marina Silva – fra en katolsk menighet formet i den latinamerikanske frigjøringsteologiens bilde og til sosial aktivisme og senere partipolitikk på den brasilianske venstresiden. Og mens Marina Silva hadde brutt ut av PT i protest mot miljøpolitikken og blitt en mer sentrumsorientert politiker med bred appell, forble Franco en aktivist til venstre for PT. Mens Marina Silva ble pinsevenn og forsikret velgerne i presidentvalgene i 2010 og 2014 om at hun ikke kom til å liberalisere abort eller kriminalisere homofobi, var Franco forkjemper for homofile og lesbiske rettigheter. Politisk bruk av kristendommen i Brasil er mangfoldig.

Det politiske Brasil er mer polarisert enn på mange år. Men i et land hvor flertallet fortsatt er katolikker er ikke Den katolske kirke uberørt av de politiske motsetningene, ikke minst fordi noen av motsetningene er kirken nærmest opphav til selv: Den katolske kirke har inntatt posisjoner i spørsmål om abort og seksuelle minoriteter som brukes til å fyre opp den politiske retorikken.

Nå skulle det bare mangle at den mest folkerike nasjonalkirken i verden ikke rommet delte meninger, et stort mangfold av praksiser og sterke motsetninger. En katolsk kirke er jo også en allmenn kirke. Samtidig vil Den katolske kirke om noen år kunne bli en minoritetskirke i et religiøst landskap preget av pinsevennenes raske vekst og en økning av gruppen som oppgir at de ikke lenger har noen religiøs tilknytning. En av katolisismens bastioner står under press i en dramatisk tid for Latin-Amerikas regionale stormakt.

Kronikk i Vårt Land 23.04.18.