Forkynnelsen hans
er full av liv. Han får statsledere til å smile. Og han viser en ektefølt
nærhet i møtet med flyktninger og fanger. Helt fra pave Frans for fem år siden
viste seg på balkongen på Petersplassen for første gang har den gamle mannens
spontanitet vært en styrke i møte med massene. Men i år syntes spontaniteten å
slå over i brutal arroganse. Hadde pavens spontanitet blitt hans fiende?
Den 18. januar i år skulle paven
til å feire messe på en åpen plass utenfor Iquique, en by helt nord i Chile.
Dagene i forveien hadde katolske kirker blitt brent i urbefolkningens kamp for
landrettigheter. Samtidig hadde demonstrasjonene i hovedstadsgatene mot pave
Frans utartet seg til å bli voldelige protester. For av de chilenske
kirkelederne som eskorterte paven under besøket hadde biskop Juan Barros fått
en prominent plass. Avisspaltene var fylt med anklager fra chilenske ofre for
seksuelle overgrep som hevder at den samme Barros som pave Frans i 2015 hadde
forfremmet til biskop beskyttet presten som forgrep seg på dem. Og på veien inn
til messefeiringen på den siste dagen på det offisielle besøket i landet ble
paven konfrontert av journalisters kritiske spørsmål om Barros. En synlig
provosert pave gikk til et angrep på ofrenes versjon: ”Den dagen de viser meg
bevis mot biskop Barros, da skal jeg snakke. Det finnes ikke ett eneste bevis
mot ham. Alt er baksnakkelser!” tordnet paven.
I Chile økte raseriet og
oppgittheten blant overgrepsofre. I USA rykket kardinal Sean O’Malley fra
Boston ut og kritiserte pavens utfall. Den progressive kardinalen mente at en
holdning om at ”hvis du ikke kan bevise så tror vi det ikke” var et slag i
ansiktet på overgrepsofrene. Det hele var oppsiktsvekkende, også fordi det var
paven selv som hadde utnevnt O’Malley til å lede arbeidet mot seksuelle
overgrep i kirken. Dessuten var overgriperen som Barros angivelig skulle ha
beskyttet fra strafferettslig forfølgelse, Fernando Karadima, allerede dømt i
en kirkelig domstol i Vatikanet basert på de samme ofrenes forklaringer. Og som
om det ikke var nok så var O’Malley i utgangspunktet en av pavens
støttespillere i den interne maktkampen i kardinalkollegiet.
På flyet
fra Sør-Amerika ba paven om unnskyldning for utfallet. Det hjalp lite. Skaden
hadde allerede skjedd. Bildet av en ufølsom pave som nektet å tro på
overgrepsofre og til alt overmål la bevisbyrden på ofrene hadde satt seg fast i
chilensk offentlighet. Pave Frans hadde vist seg fra en side vi ikke hadde
sett. Hadde argentineren mistet selvkontroll? Eller hadde han begynt å bli
gammel og glemsk?
Dette er
en karismatisk pave som helt fra sine første dager i pavestolen har kommunisert
mer med gester enn med ord, mer med sterke symbolhandlinger enn velskrevne
encyklikaer. Noen av pavens mest berømte uttalelser fremstår som uttrykk for
pavens spontanitet under pressekonferanser, som utsagnet om homofile på flyet
hjem fra verdensungdomsdagene i Brasil i juli 2013: «Hvis en person er homofil
og søker Gud og har en god vilje og søker Gud; hvem er jeg da til å dømme?”
Tatt ut av
sin sammenheng bærer utsagnet bud om en revolusjon i Den katolske kirkes
forhold til homofile. Men pavens spontane utsagn skaper også usikkerhet – en
usikkerhet som liberale krefter tar til inntekt for sin sak, mens mer
konservative kardinaler som Raymond Bruke bruker som påskudd for sin
ytterliggående pavekritikk. Spontaniteten leder til splittelse og uenighet. Men
har egentlig Kirkens teologi omkring homofilt samliv blitt det minste endret?
Hvor vellykkede slike pavelige innfall på pressekonferanser er som utøvelse av
paveembetet forblir usikkert.
Mindre
tvil er det nok om besøkene på Cuba i 2015 og 2016 som suksesshistorier. Ikke
bare fant han tonen med Obama og Castro-brødrene. Da Obama roste Frans for hans
bidrag til å bringe de tidligere fiendene nærmere hverandre hadde paven høstet
fruktene av mange års stille og møysommelig kirkediplomati – helt siden
antikommunisten pave Johannes Paul II fra sitt besøk hos kommuniststaten i 1998
satte i gang arbeidet for tilnærming fra den kapitalistiske supermakten. Det
var på basis av dette diplomatiske håndverket og de geopolitiske
omstendighetene at pavens varme og spontanitet kom til sin rett.
Mindre
hyllest har paven fått for sin rolle i møtet med den humanitære og politiske
krisen i Venezuela. Stilt overfor den verste økonomiske nedgangen i nyere
latinamerikansk historie hadde Den katolske kirke i utgangspunktet forspilt
mange av mulighetene sine. Flere av biskopene var sentralte støttespillere for
kuppet mot den demokratisk valgte presidenten Hugo Chávez i 2002. En av dem,
Baltazar Porras, gjorde pave Frans til kardinal i oktober 2016. Paven har ennå
ikke takket ja til president Maduros invitasjon om et offisielt besøk. Men han
aksepterte at den autoritære Maduro fikk audiens hos ham som ledd i at
Vatikanet skulle megle mellom Maduro-regimet og opposisjonen i 2016. Etter at
opposisjonen brøt forhandlingene har paven oppfordret dem til å gå tilbake til
forhandlingsbordet. Men er det virkelig noe å forhandle om eller lar Vatikanet
seg bruke av Maduro-regimet? Fungerer pavens retorikk om «dialog» og «fredelige
løsninger» som avledning fra legitime krav for en væpnet motstand? Det bør ikke
overraske at pave Frans har høstet kritikk for sin rolle i flere
latinamerikanske medier, deriblant argentinske.
Mange har
sammenliknet Frans med Johannes XXIII og det finnes påfallende likheter mellom
dem: Men forskjellen er også enorm: Johannes XXIII åpnet et rom som Frans ennå
ikke har åpnet. 78 år gammel kalte italieneren inn til et konsil som reformerte
katolsk teologi. Pave Frans fyller 82 år i desember. Men en reform av Johannes
XXIII sitt kaliber lar vente på seg under dette pontifikatet. Store ord om
«omveltning» og «revolusjon» i Den katolske kirke må etter fem år med Pave
Frans fortsatt tas med en klype salt.
På trykk i Vårt Land 22.03.18.
