Store deler av sivilsamfunnet i Brasil
mener det er udemokratiske krefter som har ledet til fengslingen av tidligere
president Luiz Inácio Lula da Silva, også
innenfor Den katolske kirke. Noe av det siste ekspresidenten gjorde før
han overga seg til det føderale politiets varetekt 7. april var å feire
økumenisk gudstjeneste utenfor metallarbeidernes hovedkvarter i São Paulo.
Gudstjenesten var ledet av en biskop som har fordømt prosessen mot Lula som
«forfølgelse» av en rettferdighetssøkende mann. For arvtakerne av
frigjøringsteologien i Brasil har fengslingen av
Lula vært et hardt slag.
«Landets mest populære politiker skubbet av
banen i et uverdig spill som undergraver rettsstaten,» skrev Bergens Tidende på
lederplass to dager etter fengslingen av Lula. Ordene kunne vært uttalt av en
fremstående biskop i Brasils katolske kirke, Dom
Angélico Sândalo Bernardino. Den 85-årige biskopen ledet folkemassene
som støttet Lula utenfor hovedkvarteret til Lulas gamle fagforbund gjennom
katolsk bønn i timene før Lula ble tatt hånd om av politiet. Det var et sterkt
symbolsk uttrykk
for en langvarig allianse mellom den politiske venstresiden i Brasil og
toneangivende krefter i Den katolske kirke.
Det var også Bernardino som holdt katolsk messe på
samme sted i 1980 da Lula var fengslet av militærdiktaturet for å ha ledet en
streik blant arbeiderne. Det var nettopp slike symbolhandlinger fra Den
katolske kirkes side som var med på å delegitimere diktaturet (1964-1985). Ikke
minst spilte kardinal Paulo Evaristo Arns (1921-2016) en nøkkelrolle i å avsløre
regimets menneskerettighetsbrudd, avsløringer som ledet frem til diktaturets
fall. Samtidig spilte frigjøringsteologisk orienterte lekfolk og prester
fremstående roller i menneskerettighetsgrupper og geriljabevegelser som opponerte
mot militærregimer i andre latinamerikanske land. Men frigjøringsteologer som
Bernardino har alltid vært kontroversielle, selv når de har blitt forfremmet
til biskoper. Det viser også hvordan kirken er delt i synet på en sak som
splitter det brasilianske samfunnet: Lula og Det brasilianske arbeiderpartiet
PTs regjeringsmakt fra 2003 til 2016.
Også gudstjenesten som biskop Bernardino holdt side om side med Lula og
hans støttespillere i en meget spent situasjon, der det føderale politiet sto
klare til å aksjonere, ble da også sterkt kritisert av andre segmenter i
kirken. De hevdet biskopen ikke hadde overholdt kirkens liturgi og latt hele
gudstjenesten utarte seg til å bli en politisk markering for Det brasilianske
arbeiderpartiet. Biskop Bernardino derimot, fremholdt at Lula var urettmessig
dømt. «Må Jesus beskytte og være hans styrke, min venn og kamerat», lød
biskopens bønn for den venstreorienterte ekspresidenten.
Brasil er nå et splittet land – på mange måter. Reaksjonene på biskopens
velsignelse av Lula gjennom hans siste timer i frihet er symptomer på
splittelser i både kirke og samfunn. Brasil går mot et spennende valg 7. oktober.
Populariteten til sittende president Michael Temer er stadig på et svært lavt
nivå og kandidaturet til den umåtelig populære Lula synes å være stoppet av
korrupsjonssiktelsen mot ham. To av dem som står igjen er knyttet til den
stadig mer politiserte pinsekristendommen: Marina Silva og Jair Bolsanero.
Sistnevnte har uttalt at militærdiktaturet (1964-1985) burde ha drept flere
mennesker, han hyller Donald Trump og påpeker at han aldri ville hatt homofile
sønner ettersom hans barn har fått en god oppdragelse.
I det Vatikanet satte inn sine kirkepolitiske angrep mot
frigjøringsteologien utover 1980-tallet, var den kirkelige radikalismen i det
mest folkerike katolske landet i verden for grunnfestet til at den noen gang
ble utradert – ikke engang blant kirkens øverste ledere. Det er neppe noe land
hvor frigjøringsteologien har stått så sterkt som i Brasil. Og i dag er generalsekretæren for den
brasilianske bispekonferansen en mann som ble ordinert av kardinal Arns og
som har betegnet den kontroversielle frigjøringsteologien som «sann kristen
spiritualitet»: Biskop Leonardo Steiner.
14. mars ble det venstreradikale byrådsmedlemmet Marielle Franco myrdet. Det
var fransiskanerordenen i Rio de Janeiro-området og frigjøringsteologen Frei Betto
som fra kirkelig hold først rykket ut med sin uforbeholdne hyllest av Francos
kamp mot diskriminering som. Og dominikanermunken Betto var ikke sen med å
plassere Franco inn i rekken av martyrer:
«Skuddene
som endte Marielles liv, når frem til alle oss som kjemper for, med Jesu ord,
at ‘alle skal ha liv og overflod’ (Joh 10,10). Martyrenes død viser at der hvor
urettferdighet utbres så forsøker den å råde over rettferdigheten. Gandhi,
Luther King, Chico Mendes er bare noen få eksempler på hvordan de døde
bestemmer over de levende,» forkynte frigjøringsteologen.
Franco var også påvirket av frigjøringsteologien. Det populære medlemmet
i bystyret for det venstreradikale partiet PSOL var katolikk og hadde blitt
flasket opp i en katolsk menighet i et fattigkvarter i Rio de Janeiro hvor hun
hadde vært katekist i ti år før hun ble partipolitiker. På den måten hadde hun
gått den samme vei som Marina Silva – fra en katolsk menighet formet i den
latinamerikanske frigjøringsteologiens bilde og til sosial aktivisme og senere
partipolitikk på den brasilianske venstresiden. Og mens Marina Silva hadde
brutt ut av PT i protest mot miljøpolitikken og blitt en mer sentrumsorientert politiker
med bred appell, forble Franco en aktivist til venstre for PT. Mens Marina
Silva ble pinsevenn og forsikret velgerne i presidentvalgene i 2010 og 2014 om
at hun ikke kom til å liberalisere abort eller kriminalisere homofobi, var
Franco forkjemper for homofile og lesbiske rettigheter. Politisk bruk av
kristendommen i Brasil er mangfoldig.
Det politiske Brasil er mer polarisert enn på mange år. Men i et land
hvor flertallet fortsatt er katolikker er ikke Den katolske kirke uberørt av de
politiske motsetningene, ikke minst fordi noen av motsetningene er kirken
nærmest opphav til selv: Den katolske kirke har inntatt posisjoner i spørsmål
om abort og seksuelle minoriteter som brukes til å fyre opp den politiske retorikken.
Nå skulle det bare mangle at den mest folkerike nasjonalkirken i verden
ikke rommet delte meninger, et stort mangfold av praksiser og sterke
motsetninger. En katolsk kirke er jo også en allmenn kirke. Samtidig vil Den
katolske kirke om noen år kunne bli en minoritetskirke i et religiøst landskap
preget av pinsevennenes raske vekst og en økning av gruppen som oppgir at de
ikke lenger har noen religiøs tilknytning. En av katolisismens bastioner står
under press i en dramatisk tid for Latin-Amerikas regionale stormakt.
Kronikk i Vårt Land 23.04.18.
