VATIKANETS TRIUMF PÅ CUBA

Paven vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig unntak: Forholdet til Cuba.

 

Mange øynet et stort håp da argentineren Jorge Bergoglio ble utnevnt til pave etter Benedikt XVI. Som en av dem som advarte mot å sette for stor lit til paven, ble kanskje undertegnede oppfattet som litt av en gledesdreper med påminnelser om pavens mildt sagt tvilsomme rolle under militærdiktaturet i Argentina (1976-1983).

 To år ut i pave Frans sitt pontifikat er det fortsatt grunn til å være kritisk når internasjonale medier begeistres av pavens ord signaler om åpenhet, for eksempel om likekjønnet samliv. Samtidig som paven tilsynelatende sensasjonelt sier vi ikke skal fordømme homofile, er heller ikke den katolske læren om spørsmålet om homofilt samliv blitt endret en tøddel under pave Frans. Det er vanskelig å se at pavens fremtoning vil lede til noen epokegjørende endringer innenfor Den katolske kirke. Derimot ser det ut til at paven har noe til felles med USAs president Barack Obama. De vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig felles unntak: Forholdet til Cuba.

Politiske analytikere har i internasjonale medier den siste tiden fremhevet Vatikanets konstruktive rolle i meglingen mellom USA og Cuba som den største diplomatiske triumfen til Vatikanstaten på mange år. Hvordan var dette mulig? I utgangspunktet skulle man anta at USA og Vatikanet hadde en felles fiende i den lille karibiske kommuniststaten: Under Castro kommunisme ble katolsk gods ekspropriert, prester ble fengslet eller landsforvist og staten erklært offisielt ateistisk i 1962. Kampen mot den aggressive innskrenkningen av religionsfriheten har da også lenge vært blant begrunnelsene for USAs handelsembargo mot Cuba. Så hvorfor har da Vatikanet presset USA til å lempe på embargoen og gå i dialog med det cubanske regimet? For mye tyder på at USAs skiftende regjeringer har regnet Vatikanet som en trofast alliert i sin isolasjonspolitikk overfor Cuba. Derfor har de blitt desto mer skuffet og frustrert over at Vatikanet ikke har fulgt opp USAs konfronterende linje. Hva er det amerikanerne har misforstått med de katolske overhodenes holdninger?

Det første slaget i ansiktet fikk USA i 1998 da pave Johannes Paul II kom på sitt første besøk på øya. Siden Reagan og Bush senior hadde USA aktivt motarbeidet pavens planer om å besøke Cuba. De fryktet at en katolsk pave foran jublende folkemengder i et kommunistisk land ville legitimere Castro. Og de fikk delvis rett. I 1998 kritiserte pave Johannes Paul menneskerettighetsbrudd på Cuba i skarpe ordelag. Men dette hadde de cubanske lederne etter stor sannsynlighet ventet. Det var mer uventet at paven også gikk til angrep på USAs handelsblokade. Den ble betegnet som «undertrykkende» og «etisk uakseptabel». Kritikken av USA overrasket regjeringene i Havana og Washington.

Det har vært nokså ukjent at krefter i Vatikanet hadde utøvet diplomatisk press overfor Cuba for å få landet til å frigi løsepengene fra en av historiens største kidnappingssaker på 1970-tallet. Da hadde den argentinske bygeriljaen Montoneros fraktet kofferter med millioner av dollar for oppbevaring i den cubanske sentralbanken på Havana, en gerilja som ble dannet av katolsk studentungdom med prester og ordensfolk i rekkene. Den frigjøringsteologisk orienterte kardinal Eduardo Pironio fikk tydelig beskjed om at hvis dette enorme pengebeløpet ble så mye som nevnt en gang til av Vatikanet i forhandlingene, kom Cuba til å avlyse pavens besøk. Og dette var altså den samme paven som hadde bekjempet frigjøringsteologien i Latin-Amerika, noe som illustrerer hvordan ulike ideologiske interesser kan virke sammen innenfor en mangfoldig og ofte kontradiktorisk religiøs institusjon som Den katolske kirke.

Men pavens besøk i 1998 gikk som planlagt. Pave Benedikt XVI, også han en mangeårig kritiker av marxismen og bekjemper av katolsk frigjøringsteologi, var i likhet med forgjengeren forsiktig med å kritisere det cubanske regimet mer enn forventet da han gjestet Cuba i 2012. Den antakelig viktigste grunnen til denne holdningen i 1998 og 2012 var at katolisismen på Cuba sto i fare for nærmest å forsvinne. Paradoksalt nok var det Castro-regimets brutale forfølgelse av katolisismen som indirekte ga Cuba det viktige diplomatiske handlingsrommet overfor Vatikanet. Cubanerne visste at Vatikanet var livredde for å tape ytterlige terreng. Det gjorde det slett ikke bedre for Vatikanet at de mistet millioner av medlemmer i resten av Latin-Amerika, i kjølvannet av pinsebevegelsens kolossale erobring av troende på kontinentet. Vatikanet var altså allerede under press på andre fronter.

Blant annet derfor presset Vatikanet USA til å søke forsoning og dialog med det cubanske kommunistpartiet. Pave Johannes Paul II sin innbitte motstand mot begge golfkrigene til USA, i både 1991 og 2003, tyder på at Vatikanets overhode følte seg lite bundet av supermaktens geopolitiske preferanser. Dette til tross for den samme pavens kamp mot kommunismen i Øst-Europa gjennom hele 1980-tallet.

Denne diplomatiske arven tyder på at heller ikke Vatikanets politikk overfor Cuba representerer noen revolusjonerende vending under pave Frans sitt pontifikat. Tross ganske andre toner i den pavelige retorikken bygger Latin-Amerikas første pave på de foregående pavene overfor en hardt presset kommuniststat. Men så er det neppe noen annen beslutning i pave Frans’ levetid som vil bidra like drastisk til en forbedring av et folks livsvilkår som denne: Å stå last og brast ved kirkepolitikken til sine forgjengere overfor USA i forholdet til Cuba.

Når pave Frans i september kommer på offisielt besøk til Cuba er det disse historiske realitetene vi skal være oppmerksomme på i møtet med pavens sjarmerende gester og friske retorikk.

Trykket i Dagsavisen 1. juni.

NÅ ER DET BIBELEN SOM GJELDER

Nominasjonsprosessene i den amerikanske presidentvalgkampen er i gang. Mange venter likevel på at disse skal ta slutt og på at en kandidat fra hvert parti skal stå igjen i den store finalen. Da kan valgkampen i USA for alvor begynne.

For oss som fra et religionsfaglig ståsted er opptatt av Bibelens rolle i USAs politikk, er det imidlertid nå at mye av det spennende skjer. For ingen faser av valgkampen har vært så mye preget av bibelske referanser de siste valgene som nettopp republikanernes nominasjonskamp. 4. mai (eller «for få dager siden») lanserte Ben Carson sitt kandidatur for republikanerne. Med et grunnfjell i Tea Party-bevegelsen er han av dem som er mest er avhengig av Bibelen for å understøtte sitt kandidatur.

Fra et forholdsvis sekulært vesteuropeisk ståsted fremstår den religiøse dimensjonen ved presidentvalgkampene i USA som temmelig eksotisk. For norsk politikk er Bibelen et fremmedelement det er høyst risikabelt å bruke retorisk. Og de få gangene den brukes, er det gjerne for å latterliggjøre motstanderen. Da Lars Sponheim utover sin lederkarriere i Venstre virkelig fikk sving på retorikken sin, gikk det over alle støvleskaft da han angrep daværende næringsminister Sylvia Brustad med fikenblad-motivet fra 1. Mosebok (3,7): «Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg», ble betraktet som politisk mobbing av flere kommentatorer.

I USA har Bibelen både en langt mer sentral plass og en motsatt funksjon i retorikken. Å angripe motstanderen ved hjelp av Den hellige skrift virker ofte mot sin hensikt, fordi den underliggende forestillingen som fremgangsrike politikere vet å spille på er at Bibelen er et samlingspunkt. Den uttrykker som Barack Obama formulerte det i sin store gjennombruddstale på demokratenes landsmøte i 2004: «It is that fundamental belief that makes this country work». Dermed bekreftet Obama bildet som Ronald Reagan hadde tegnet opp under republikansk medvind fra det kristne høyre på 1980-tallet: Bibelen er den mest grunnleggende bok for det amerikanske samfunnet. Om man er demokrat eller republikaner spiller liten rolle når Bibelen brukes politisk i USA. For alle de tre siste presidentene i USA – som alle tre også ble gjenvalgt – visste hvordan de skulle bruke «bøkenes bok» på en mest mulig taktfull måte.

Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama har alle det til felles at de har praktisert det forskerne kaller «dobbel koding». Ved å sitere fra Bibelen på velvalgte steder i sine politiske taler, i passe doser og ofte gjennom å dekke over referansene glir bibelske bilder og uttrykk organisk inn i deres retorikk. De kan bruke bibelske uttrykk som «størst av alt er kjærligheten» uten å gjøre et poeng av at ordene stammer fra Paulus i 1. Korinterbrev. På den måten signaliserer de til sine religiøse velgere at de kan sin bibel og har en kristen tro, uten å støte fra de sekulære velgerne i USA som reagerer negativt om talene er overlesset med bibelsk språk.

Vi vet ikke hvem som blir republikanernes kandidat, men analytikere peker på Hillary Clintons ubestridte posisjon i det demokratiske partiet. Clintons retorikk så langt tyder på at hun mestrer det politiske spillet med Bibelen til fulle. Da hun ble intervjuet i den «liberale» avisen New York Times i fjor og fikk spørsmålet om hvilken bok som har formet henne mest som menneske, var svaret gitt på forhånd: «The Bible was and remains the biggest influence on my thinking.» (11.06.14)

Clinton har valgt en sørstatspastor blant sine nærmeste rådgivere, hvilket ofte er klokt. Sørstatsbaptisten er på mange måter symbolet på den arkaiske kristne amerikaneren. Både Bill Clinton og Jimmy Carter viste hvordan spiselige sørstatsbaptister har gjort stort suksess som demokratiske kandidater. Clinton har sin religiøse oppvekst fra The United Methodist Church, men nøler sjelden med å understreke at den har vært «fundamental» for hennes identitet og tro.

Clintons spill med Bibelen er skiller seg likevel fra republikanske kandidater som skal mobilisere enda lenger til høyre.  Ben Carson er en som nå går inn i nominasjonsdebatter hvor bibelsitater kan hagle på en måte som ikke egner seg i de store nasjonale debattene mellom de to kandidatene det står om til slutt. For kandidater som Carson gir Bibelen veiledning i mye mer enn bare likekjønnet ekteskap eller abort. Kandidaten fra Maryland har forsvart fysisk avstraffelse av barn, med henvisning til Salomos Ordspråk og han tar til orde for en flat føderal skattesats med begrunnelse i Det gamle testamentets bud om tiende. Carson står i den republikanske fortolkningstradisjonen som Herman Cain representerte i nominasjonskampen for fire år siden. Cain hyllet ingen andre enn Jesus Kristus som «den perfekte konservative», fordi Jesus hjalp de fattige uten hjelp fra en kostbar velferdsstat: “He helped the poor without one government program. He healed the sick without a government health-care system.”

For sekulære europeere som er fascinert av religionens styrkede rolle i amerikansk politikk  kan det altså være mye å glede seg til i tiden som kommer.

 

Trykket i Verdens Gang 18. mai.

ARVEN SOM IKKE MÅ SKUSLES BORT

Jeg har også vært blant dem som står og betrakter 1. mai-toget utenfra som en kuriøsitet med utdaterte paroler fra en forgangen tid. Jeg har tenkt som redaktøren i Ringerikes Blad (30.04.15) fremholder i gårsdagens lederartikkel, at uttrykksformene og parolene på 1. mai har gått ut på dato.

Så gikk det opp for meg at arbeiderbevegelsens historiske triumfer ikke kan tas for gitt. I en global verden settes derimot den norske velferdsmodellen under sterkt press av krefter med helt andre interesser en sosial likhet og økonomisk omfordeling. Mange av oss har det for godt til å ta det inn over oss. Og dette er ikke bare et spørsmål om oss, om meg og mitt, men det er en universell kamp. Verden trenger eksempler på samfunnsmodeller som viser at noe annet enn drepende klasseforskjeller og tøylesløs kapitalisme er mulig. Den nordiske velferdsstaten bør holdes frem som eksempel på ikke bare en historisk triumf, men også som en manifestasjon på at økonomisk produktivitet kan kombineres med en stor grad av sosialistisk likhet. Og forskning viser hvordan denne velferdsstaten har vært avhengig av en sterk fagbevegelse. Vi som lever i dag har mye å takke foregående generasjoner av kjempende arbeidere for.

Tonen i lederartikkelen er hard – ufortjent hard. Redaktøren skriver: «Dagen feires i år for 125. gang. Den er fortsatt viktig, men å bruke 125 år gamle virkemidler er i beste fall sentimentalisme. I verste fall er det latskap.»

I kirken forvalter vi en flere årtusen lang tradisjon. Mange vil mene at både vårt budskap og våre uttrykksformer har gått ut på dato og trenger «ekstrem oppussing», for å bruke redaktørens ord. Slik sett skulle vi i kirken være mye verre stilt enn arbeiderbevegelsen. Men jeg er ikke overbevist.

Erfaringen min fra både kirken og fagbevegelsen er at lange historiske tradisjoner ikke nødvendigvis fører til at engasjementet her er uttrykk for «sentimentalisme». At biskoper talte under årets 1. mai-feiring er ikke tilfeldig. Tvert imot har jeg møtt mye beundringsverdig, medmenneskelig engasjement begge steder – selv om mange mennesker og flere generasjoner har gått foran og man forvalter en historisk arv. Men det gjør ikke verdien av engasjementet nødvendigvis mindre. Og fra kirken har vi innsikten i at gamle ritualer og høytidsdager er umistelige når vi går inn i en ny tid – særlig for den oppvoksende slekt.

Derfor kan ikke Facebook og nettdebatter uten videre viske ut gamle faner og demonstrasjonstog. Internett-aktivisme bak PC-skjermen kan supplere, men aldri erstatte det konkrete menneskelige møtet på ute på torget. Spontan individualisme og medienes politiske sirkus gjør ikke kollektive tradisjoner verdiløse. Det gjør tvert imot historiske tradisjoner som 1. mai mer verdifulle. Derfor burde en avisredaktør etterlyse engasjement hos alle de som ikke går i demonstrasjonstog, i stedet for å angripe de få som tar seg bryet med å gå. Vi trenger mer og ikke mindre politisk engasjement.

Den franske sosialisten og filosofen Jacques Derrida skriver at «arven er aldri noe gitt, den er alltid en oppgave.» Den står foran oss, selv før vi vil være arvinger eller nekter å være det.  Fagbevegelsens historiske arv kan derfor sies å være et pålagt etisk ansvar – som var der før vi ga vårt samtykke til det. Som norske borgere er vi forvaltere av den nordiske velferdsmodellen. Vi er derfor forvaltere av et arvesølv fra fortiden hvor mennesker søkte etter en rettferdighet som ennå ikke var etablert, men som vi i dag høster godene av. Var det ikke denne søken som mobiliserte arbeiderbevegelsen i det tyvende århundre? Var ikke arbeiderbevegelsen som i Norge år etter år feiret 1. mai drevet av en rettferdighetssøken som gjør at vi i dag kan leve i en velferdsstat? Og vokste ikke denne kampen ut av møtene med lidende arbeidere som levde under uverdige forhold? Hvor mye verre er det ikke å skusle bort en slik arv? Og hvor mye større er ikke ansvaret for dens arvinger!

Nei, å gå i 1. mai-toget er ikke et tegn på latskap. Det er et spørsmål om modenhet og dannelse. Å gå inn i organisert politisk kamp er å ta steget fra det individuelle til det kollektive. Man kan selvsagt være uenig i de politiske grupperingene som står bak 1. mai. Man kan selvsagt velge andre demonstrasjonstog og andre paroler. Men det i det hele tatt å stille seg bak en parole i et fredelig demonstrasjonstog er å ta steget fra tastaturet til torget, fra en betalt jobb til et frivillig engasjement. Det er å ofre noe av det mest dyrebare hver enkelt har – den individuelle fritiden – på politiske spørsmål som berører alle.

OPPSTANDELSENS REALITET

Jeg hørte en gang en predikant si at fordi det fantes så mange vitner til Jesu oppstandelse så tyder det på at dette «faktisk må ha skjedd». Det finnes både god og dårlig teologi i kristen forkynnelse. En må for Guds skyld være litt kritisk.

Vi har nettopp lagt påsken bak oss, den kristne høytiden der vi feirer Jesu oppstandelse fra de døde. Men vi har ikke feiret et historisk faktum.

I teksten som det skal forkynnes over i alle landets kirker denne søndagen møter vi en visjon som er overlevert fra de første kristne og skrevet ned i Johannesevangeliet nærmere to generasjoner etter Jesu død. Men troens visjon er ikke en observasjon.

Denne tidligkristne litteraturen peker på dette selv: De tre synoptiske evangeliene (Markus, Matteus, Lukas) er påfallende samstemte om Jesu jordiske liv, til tross for at de baserer seg på til dels ulike kilder som fører til ulike tolkninger av livet til denne historiske personen. Men når det kommer til å berette om Jesu oppstandelse forsvinner denne samstemmigheten. Les tekstene om oppstandelsen og du vil se to ting: De spriker mer om hvordan Jesus viste seg for menneskene som den oppstandne (bekjent som Gud) enn som den jordiske Jesus (observert som historisk person). Dessuten beskrives aldri selve oppstandelsen i detalj.

For oppstandelsen er ikke et historisk faktum som i prinsippet kunne vært fotografert eller filmet om datidens mennesker hadde hatt vår tids teknologi til rådighet. Oppstandelsens realitet er av en annen natur enn våre sanselige erfaringer. Oppstandelsen er en dimensjon ved disse erfaringene vi gjør oss – som vi kan anse som dypt meningsfull eller forkaste som fullstendig meningsløs.

Ingen behøver å ta stilling til om man skal tro på at Jesus har eksistert eller ikke. Det er et historisk faktum, på samme måte som for eksempel den gamle greske filosofen Sokrates har eksistert.

Spørsmålet er snarere om Jesus betydde noe – utover en sin egen levetid og tragiske skjebne på korset. Og spørsmålet er om kjærligheten mennesker viser i dag betyr noe mer – om noe av oss også blir stående igjen etter vår død – for evigheten, i vår verden, på denne jorda.

Det er denne dimensjonen kristentroen står og faller med.

Trykket i Ringerikes Blad 11. april 2015.

BIBELEN I POPULÆRKULTUREN

Oskar Skarsaune har helt rett: En av oss som står bak utgivelsen Bibelen i populærkulturen, Petter Skippervold, kom i skade for gjengi hans debattinnlegg i Morgenbladet feil. Dette beklager vi.

Når boka vår har kommet ut som et vitenskapelig verk på Scandinavian Academic Press er det fordi vi heldigvis presiserer våre hypoteser og funn på en mer sakssvarende måte enn det som skjedde i omtalen av Oskar Skarsaune i Vårt Land-intervjuet 27.10.14. Ja, vi baserer oss blant annet på Oskar Skarsaunes prisverdige og forbilledlige forskning i vår omtale av Da Vinci-koden!

For våre synspunkter på Bibelens posisjon i samtidskulturen vår er og blir hypoteser av foreløpig karakter som bør testes og drøftes som enhver annen vitenskapelig hypotese i årene som kommer. Vi håper mange vil være interessert i å delta i en slik samtale som allerede foregår på ulike nivåer innenfor forskningen internasjonalt. Vår bok er også et forsøk på å formidle en del av det som vi ser på som interessant internasjonal forskning som ikke er kjent for så mange norske lesere.

 
Populærkulturens bruk av Bibelen er et eksempel på hvordan kirken har mistet tolkningsmonopolet og Bibelen har på nye og epokegjørende vi sluppet ut av kirkens hender. Hva skal da kirke og samfunn gjøre?

Fra et kristent ståsted beror det på hva slags teologi som man mener skal være veiledende for holdninger og strategier overfor populærkulturens bruk av Bibelen. Er man først og fremst skapelsesteologisk orientert eller åpenbaringsteologisk orientert? Mener man evangeliet primært et motkulturelt budskap i dagens kontekst eller noe som tvert imot omfavner denne kommersielle og menneskeskapte kulturen? Det er interessant å observere avtegnelser av denne spenningen i den siste tidsdebatt i Vårt Land om samtidskunstens plass i kirken. Uansett om det er samtidskunst eller populærkultur som flyttes inn i kirkerom, er det et teologisk ansvar kritisk å vurdere uttrykkenes funksjon og mening innenfor og utenfor kirkerommet.

Fra et mer sekulært ståsted kan ett perspektiv være opplysningsorientert: Gitt at denne skriftsamlingen har en så opphøyd status i vår kultur, bør det være et samfunnsoppdrag å opplyse om hvilke ideologier og verdisett som er virksomme i både Bibelens tekster og i populærkulturens bruk av dem. Dernest kan man fra ulike verdimessige ståsteder kritisere dem. Dette kan være et ideologikritisk blikk på både Bibelen og populærkulturen.

Samtidig kan vi gjenfinne og anerkjenne potensialet for ideologikritikk og religionskritikk som også finnes innad i populærkulturens parodier. Parodiens latterliggjøring kan ende i blasfemi, en blasfemi som juridisk sett blir mindre og mindre problematisk selv om den utgjør en alvorlig utfordring for religionen. Men parodien kan også ha en dypt religiøs funksjon ved å få en ikonoklastisk rolle. Parodiens latterliggjøring kan åpne rom for å latterliggjøre og derigjennom også rive i stykker forvrengte menneskeskapte forestillinger om Gud. Ved at misforståtte gudsforestillinger brytes ned kan man fra kirkelig og teologisk hold erkjenne hvordan mer evangeliske og sanne gudsbilder kan vokse frem – også gjennom populærkulturen.

IKKE LIKEGYLDIG HVORDAN BIBELEN BRUKES

I vår bok Bibelen i populærkulturen er en av konklusjonene at Bibelens autoritet som både hellig tekst og kulturarv utfordres av populærkulturen. Når populærkulturens referanser til Bibelen bidrar til å sette den kirkelige fortolkningsrammen i bakgrunnen, påvirker dette også Bibelens posisjon i kulturen.

 

Den kommersielle bruken av Bibelen er en spennende ressurs for religiøse aktører og prester som meg selv, samtidig som den samme bruken setter Bibelens status som «bøkenes bok» under et nytt press. Fenomenet er komplekst.

 

Jeg vil hevde at Andreas Kristianansen innlegg i Vårt Land 22. oktober ikke tar høyde for denne kompleksiteten, når han skriver at «Det farlige med dagens underholdningsprogrammer er at de nesten alltid overser religion som en faktor i våre dagligliv.» Kristiansen skriver som om det er likegyldig hvordan Bibelen brukes, bare den brukes. Tilstedeværelsen av bibelske og religiøse referanser presenteres som et utvetydig gode: Jo mer, desto bedre. Lektoren presenterer for eksempel The Simpsons som en serie kristne bør omfavne uten å blunke, fordi det «er et av de få programmene som viser at det er vanlig å gå i kirken». Ifølge Kristiansen er det i denne serien «typer som karikeres, ikke kristendommen». I vår bok viser vi hvordan det ikke bare er typiske religiøse væremåter eller forestillinger som parodieres, men også hellige tekster. Dermed går parodien også til hjertet av noe av det hellige for de troende i Bokens religioner, i dette tilfellet jødedom og kristendom.

 

For Kristiansen later parodien til å være fullstendig uproblematisk, ettersom «parodier skjer fordi originalen har en viktig plass i kulturbevisstheten, og gjerne er noe man ser opp til». På denne måten har han gått glipp av noe av parodiens sentrale funksjon, nemlig at i sin bruk av originalen (i dette tilfellet Bibelen) fungerer parodien også kritisk. Parodien kan også latterliggjøre, spotte og ødelegge. I boka vår sår vi også tvil om hvorvidt Monty Pythons Life of Brian er så ufarlig eller så lite blasfemisk som mange i ettertid vil ha det til. Life of Brian var mer enn bare harmløs humor. Dette berører også sentrale problemstillinger om respekten for det hellige i kjølvannet av karikaturstriden.

 

Det betyr ikke at jeg tar til orde for «sensur og sanksjoner» i oppslaget eller i boka, slik Kristiansen antyder. Jeg mener likevel at forskere og offentligheten bør være oppmerksomme overfor det kulturelle skiftet i omgangen med det hellige, fra Life of Brian til South Park. Som forsker synes jeg fenomenet er umåtelig interessant.

 

Det betyr likevel ikke at jeg mener som Kristiansen, at «kristne bør glede seg over de få programmene som tar seg bryet med å inkludere religion og Bibelen». Hvis kristne er interessert i sin egen arv, bør de møte den til enhver rådende kultur med det kritiske lys Evangeliet kaster over både samtidskulturen og Bibelens tekster. Som prest mener jeg det er en hellig oppgave. Er det ikke mulig å stå opp for dette uten å bli stemplet som en «surmulende fari-seer»?

 

Trykket i Vårt Land 27. oktober 2014.

PÅ EN GLISSEN KIRKEBENK MED ŽIŽEK

Psykoanalytikeren Jacques Lacan anbefalte sine studenter på et tidspunkt å lese Paulus i ferien. Som prest kan jeg anbefale Lacans hengivne disippel Slavoj Žižek som påskelektyre. Minst like underholdende som påskekrim, og tidvis like eksistensielt som Jesu påskedrama.


I sterk kontrast til julehøytidens fullstappede kirker, er de samme kirkene påfallende glisne i den kristne kirkens viktigste høytid: Påsken. Nordmenn flest følger solens rytme fremfor kirkeårets puls, og sverger til appelsiner og solkrem i stedet for evangeliske pasjonsfortellinger i påskeferien.

Som barn av offisiell ateisme i et kommunistisk østblokkland, må sloveneren Slavoj Žižek kunne sies å være vel så sekularisert som vår norske hærskare av påsketurister. Men Žižek anser seg ikke ferdig med Gud, selv om den slovenske filosofen anser Ham for å være stein død. For Žižek har ennå ikke fått has på eller ryddet av veien det han kaller «korsets gåte»: hva døde egentlig på korset?

Det er flere grunner til at Žižek har sin egen korsvei eller vei til Jesu kors. For det første har han Hegels filosofi på slep i nærmest alt han foretar seg; en filosofi hvor påskeukens drama befinner seg i hjertet av dialektikken og spesielt i Žižeks utgave av denne. Žižek er jo ikke mindre depressiv i sin karakter enn at han betoner negativitetens moment i Hegelsk dialektiske maskineri. Det er «denne verdens natt», «dødskreftene» og innenfor Hegels kristne vokabular også Jesu død hvor subjektet blir fremmedgjort, men hvorigjennom subjektet også oppdager sin substans.

Det som dør på korset er for Žižek ikke bare Gud eller gudsforestillingen, men også all ideologi.

Ideologien har helt tilbake til Jobs bok i Det gamle testamente forsøkt å rettferdiggjøre menneskelig lidelse. Når Job protesterer mot teologien som forsøker nettopp dette, gjør han seg til verdenshistoriens første eksponent for ideologikritikk, ifølge Žižek. Job ser hulheten i det ideologiske sofisteri han møtes med i de teologiske forklaringsmodellene, men han proklamerer ikke Guds død selv om han oppdager Guds impotens og avmakt. Job har nemlig altfor stor sympati for denne avmektige guden som ikke kan gripe inn og gjøre noe med Jobs lidelse. I solidaritet holder han munn, skriver Žižek.

Det er her påskens hovedperson går et avgjørende skritt lenger når han roper fra korset: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15,34). Ifølge Žižek roper Jesus der hvor Job tier, og avdekker på denne måten at det ikke finnes noen Gud til å hjelpe og lindre lidelsen. Jesu rop utgjør ikke bare fundamental ideologikritikk i fom av kritikken av ideologien eller teologien som står til rådighet for å (bort)forklare og legitimere hans lidelse. Det åpenbarer også at det ikke skjuler seg en gud bak ideologien som avsløres. Bak det ideologiske skallet er det ingen guddommelig kjerne. Det er bare tomhet. Mennesket er alene i verden, og det er kristendommens dypeste åpenbaring og mest dyrekjøpte erfaring: den sterke, mirakuløse og overnaturlige Gud som enten kan legitimere menneskelig handling med «koordinater» eller ideologiske forestillinger finnes ikke. Den mektige Gud er død. Hva står da igjen?

Det som er igjen på Jesu kors er negativiteten, tomheten og avmakten. Det er med andre ord langfredagens temaer som står igjen som en eksistensiell gåte: Hva døde egentlig på korset?

Det er her Žižek kunne tatt følge med meg som kristen inn i en kirke og bort til en glissen kirkebenk en langfredag i påskeuken. Langfredag er dagen da Jesu oppstandelse ennå ikke har funnet sted, dagen da ingen lovprisning kommer ut av prestens munn, og dagen da menigheten etterlates i et rituelt uvisse og mørke. Men ville Žižek stilt seg ved siden av meg påskemorgen for å feire Oppstandelsen?

I likhet med sin filosofiske kompanjong og ateist Alain Badiou regner Žižek Jesu oppstandelse som «fabel» – om enn som en nyttig, ja, kanskje helt nødvendig fabel. For påskeukens store drama er for de to filosofene kroneksempelet på en Sannhetshendelse. Paulus’ proklamasjon av Jesu død og oppstandelse er for disse selverklærte kommunistene intet mindre enn paradigmatisk for alle revolusjonæres holdning til revolusjonen. Ved å gjenta Paulus’ militante og kompromissløse holdning til det den universelle sannhetshendelsen, har revolusjonære fra middelalderens millenarister til Lenin og den arabiske våren på samme vis vært lojale og trofaste mot politiske revolusjoner med universell karakter og betydning for hele menneskeheten. Derav navnet på Alain Badious bok om Paulus, _La fondation de l’universalisme_. Den første eksemplariske revolusjonære var altså apostelen Paulus, selv om han er et eksempel til etterfølgelse i formen – ikke når det gjelder innholdet i sannhetsbegivenheten han holder for sann.

«Kristus er oppstanden» er med andre ord et innholdstomt utsagn for Žižek. Kristendommens grunnsetning er tom i den forstand at det eneste som gjenoppstår på den tredje dag er en menneskehet som forstår at de må gjøre jobben selv – uten noen gud. Derfor kunne Zizek snakke om Den hellige ånd da han talte til Occupy-bevegelsens aktivister på Wall Street:

What is Christianity? It’s the holy spirit. What is the holy spirit? It’s an egalitarian community of believers who are linked by love for each other, and who only have their own freedom and responsibility to do it. In this sense, the holy spirit is here now. And down there on Wall Street, there are pagans who are worshipping blasphemous idols.

 
Etter å ha sittet side om side på langfredag og meditert over Jesu korsfestelse, hadde Žižek droppet salmesangen «Påskemorgen slukker sorgen» på høymessen 1. påskedag for i stedet å forkynne Guds død til politiske aktivister. For ifølge ateisten er Gud død. Menneskene må gjøre jobben selv. Derfor er Den hellige ånd iblant dem. God påske!
Publisert på www.salongen.no