EN FELLES FREMTID

For en tid tilbake kom jeg i prat med Elling Lien Vistekleiven på en kafé her i Hønefoss. Dikteren sa: «Det verste jeg vet er når folk tror at deres egen religion er den eneste sanne og alle andre tar feil.» Jeg forstår ringerikspoeten godt og spør: Er vi dømt til å slå hverandre i hodet med de religiøse sannhetene våre?

For mange av oss troende er ikke religion primært skråsikre sannheter, men først og fremst ulike rom vi mennesker kan gå inn i. Religionene er annerledesrom dekorert med eldgamle fortellinger og fremmede ritualer, som vi kan velge å la livet vårt fargelegges av. Religionene er tolkninger av menneskelivet som kan gi dyp mening eller ikke. Vi kan verdsette disse tolkningene eller forkaste dem.

Annerledes troende beveger seg i andre rom enn mine kristne rom, men det betyr ikke uten videre at de fargelegger livene sine med gale farger. Å være kristen er ikke å forsøke å utslette andres tro med ett pennestrøk, men trofast å male sin egen tilværelse med det man finner meningsfullt innenfor sin egen troshorisont. Enten vi er humanetikere, kristne, buddhister eller kristne gir vi farger og kontraster til den samme virkeligheten: Vi bor i den samme byen og kommunen. Vi deler de samme barnehagene og sykehjemmene. Vi lever sammen.

Annerledes tenkende og troende kan ha ulike begrunnelser for gjestfrihet og kjærlighet, men det kan like fullt være den samme gjestfriheten og kjærligheten vi søker. Vi kan være hjertens enige om målet, men med vidt forskjellige begrunnelser ut fra ulike tradisjoner. I filosofien kalles det «overlappende enighet».

Kristendommen forkynner en korsfestet Gud. Det er unikt for vår tro. Likevel finnes det likhetstrekk med andre religioner. I en tid hvor enda flere kulturer og livssyn skal leve side om side på Ringerike har vi ikke råd til overse det felles grunnlaget vi kan bygge en fremtid på. For dette grunnlaget er avgjørende for å skape et godt lokalsamfunn.

Vi skal ikke late som om forskjeller og uenigheter ikke finnes. Men vi skal utforske dem på kloke måter, som gjør at andre føler seg verdsatt og akseptert. For ingen av oss har hele sannheten. Hvis vi kristne har forstått vår egen religion, så har i alle fall dét gått opp for oss: Det er Gud som eier den fulle sannheten – ikke vi.

På trykk i Ringerikes Blad 30. januar 2016.

BISKOPENS HYLLEST – ET FORBILLEDLIG EKSEMPEL?

Det er flott å gi hverandre veiledning gjennom oppriktige komplimenter og gode ord. Vi trenger alle bekreftelser. De fleste av oss finner anledninger og kanaler i de nære og personlige relasjoner til slike viktige oppmuntringer.

Men når slike gester flyttes ut av det private til det offentlige endrer de også karakter. De kan virke mer definerende for et helt liv. Når de i tillegg gis av kirkens øverste myndighetsperson i all offentlighet får de en særskilt moralsk og teologisk tyngde.

Per Arne Dahl har som biskop i Tunsberg vært aktiv som skribent, gjennom tekster som har blitt spredt rundt til bispedømmets lokalaviser. Sist gang jeg møtte biskopens tekst i min egen lokalavis var det med overskriften «Takk, Karsten!»

Ifølge ingressen til lokalavisen (Ringerikes Blad 25.11.15) hadde biskopen «skrevet en hyllest» til «den mest kjente presten i Tunsberg bispedømme», Karsten Isachsen. Jeg ble nysgjerrig: Hvorfor en hyllest? Har biskopen endret mening i homofilisaken og omfavnet Isachsens ord om at kirken har behandlet homofile på en iskald måte?

Anledningen var «en fjorten dagers bispevisitas i Hallingdal». Den begynte med frokost hjemme hos Karsten Isachsen, ifølge biskopen. Frokost hjemme hos Isachsen? Skal vi som lesere anta de to ikke bare er prestekollegaer, men også nære venner? Hvorfor ellers kun fornavn?

«For meg har livet på Eivindsplass vært himmel på jord», siterer biskopen frokostverten sin på, før han kommer med en positiv beskrivelse av Isachsen: «Ja, egentlig har dette bestandig vært hans budskap som prest og formidler. Mer himmel på jord! Mye mer himmel på jord!» Og jeg tenker: Ja, hva skulle ellers budskapet til en prest være? Hva gjør Isachsen så spesiell i forhold til andre prester? Vel, det får vi aldri svar på. Ei heller noen ord om Isachsens tydelige uenighet med biskopen i det store stridsspørsmålet i årets kirkevalg.

Og det er også noe av den kommunikative utfordringen til biskop Per Arne Dahl: Ved å skrive en hyllest til Karsten Isachsen, løftes én prest frem av kirkens øverste leder. Denne presten er allerede godt kjent. Han er til alt overmål en kjendisprest. Kan underteksten være annerledes enn at denne presten er så spesiell i forhold til andre prester og andre mennesker at han fortjener rosende ord fra selveste biskopen? Og hvor ble det av de homofile som Isachsen i fjor gjorde seg til talsmann for?

Ved å publisere en festtale som vi vanligvis er fortrolige med i private selskaper til den brede offentlighet, bryter biskopen med festtalen som sjanger på en måte som gjør at vi må spørre: Nærmer ikke biskopens tekst seg noe vi kjenner fra en annen offentlig setting, minnetalen?

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Men sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor. I vår tid ligger det også mye makt i store ord på merkedager, enten det er jubileer eller begravelser. Dette er en makt som en biskop utøver i særlig grad, all den tid biskopen formelt sett er kirkens øverste autoritet. Når det i tillegg er en kjendis biskopen forholder seg til, møtes to maktfigurer i samme offentlige rom, i samme tekst. Det krever en skjerpet bevissthet.

Kristen antropologi krever av oss prester at vi evner å sammenholde både menneskets gudbilledlighet og syndighet, når vi utøver vårt pastorale ansvar i offentligheten. Det gjelder også når vi holder festtaler eller minnetaler. Men når lovprisningen det eneste formatet den tidligere stortingspresten skriver i, er det vanskelig å få øye på en balansert kristen antropologi:

«Han har som prest vært en av de aller viktigste representantene for en trosvekkende og trosnærende forkynnelse. Han har som forfatter og foredragsholder vært til oppmuntring og glede. Ja, han har vært en brubygger og døråpner med sine uventede ord og vinklinger. Det var derfor mer enn fortjent at han i fjor ble beæret med Petter Dass-prisen og utnevnt til Ridder av St. Olav orden.  Fortjent og av nåde. Takk, Karsten!»

Mennesker virkeliggjør det gode og det onde gjennom sine liv.  Den kristne antropologien fremstiller menneskenes liv som høyst sammensatte. Men formidler slike hyllester en kristen antropologi? Eller står vi fare for å skjønnmale liv som andre mennesker kanskje har erfart på mindre flatterende vis? Er tiden moden for å minne protestantismens skepsis mot hagiografier?

Dette er en generell pastoral utfordring i våre kristne kirker. Den ensidige tonen i biskop Per Arne Dahl er ikke et helt enestående unntak, men gir oss alle en anledning til å reflektere på nytt: Utøver vi vårt profesjonelle og medmenneskelige ansvar godt nok i disse rituelle sammenhengene hvor mye av vårt nestes liv ligger i vår hånd som talere? Tar vi menneskers ulike erfaringer av de samme menneskene på alvor? Og ikke minst: Tar vi inn over oss menneskets syndighet i en situasjon hvor mange både serverer og forventer rosenrøde beskrivelser av sammensatte liv?

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren, og biskopen antas å inneha en særlig åndelig og faglig tyngde når det kommer til prestens profesjon. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Det å forme et persons ettermæle mens dette mennesket ennå lever er noe de fleste av oss gjør i private sammenkomster, uten kirkelig myndighet. Kirken har følgelig heller ingen liturgi for dette. Det tror jeg at det er gode grunner til: Når vi tydelig utøver presteembetet er det noe vi skal være ytterst varsomme med. Det gjelder særlig en biskop, som skal være prestenes pastorale eksempel og kirkens gode forbilde.

Gode ord adressert til enkeltpersoner trenger vi flere og ikke færre av. Det trenger vi alle! Men disse ordene kan vi la falle i det nære og personlige – uten å sette et kirkelig og autoritativt stempel på dem.

For dette er noe av forkynnelsens kunst: Å være personlig og nær – uten å bli privat.

Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad 8 (2015).

DONALD TRUMPS UPASSENDE BIBEL

«Mange tenker at dette er Guds mann for USA», er overskriften til Alf Gjøsunds balanserte kommentar om Donald Trumps nominasjonsvalgkamp i Vårt Land 10.12.15. Gjøsund bemerker poengtert at Trump «vifter med Bibelen». Bemerkningen er treffende for Trumps langt løsere og mer uforpliktende omgang med Skriften enn sine republikanske forgjengere som har ligget i tet i nominasjonsvalgkampen, slik Trump nå gjør.

Vi som følger Bibelens funksjon i amerikansk presidentvalgkamp med særlig interesse, fascineres av Donald Trumps omgang med «Bøkenes bok». For på samme måte som Trump bryter med god kutyme på i sin omtale av religiøse og sosiale minoriteter (muslimer, handikappede), ser han også ut til å gå imot suksessoppskriften til de siste valgkampenes seierherrer.

Trump har riktignok gjentatte ganger fremhevet Bibelen som hans favorittbok eller som den beste boka i verdenshistorien. Men i motsetning til George W. Bush og Barack Obama nektet Donald Trump tidligere i høst å oppgi favorittverset sitt i Bibelen med begrunnelsen om at det var for privat. Dermed støttet han seg til en sekularistisk begrunnelse som presidenter fra Ronald Reagan til Barack Obama har distansert seg fra. De sistnevnte har vært omhyggelige i sin retorikk for ikke å bli sett på som sekularister.

Da Trump endelig kom med et bibelsitat i et intervju i september brøt han god skikk på to måter: For det første siterte han fra Ordspråkene, som ikke akkurat blir regnet som sentret i evangeliske kristnes kanon. Jobs bok og Ordspråkene har snarere vært de erklærte favorittbøkene i Bibelen til mer sekulære demokratiske kandidater, ikke republikanere som har sin velgerbasis blant protestantiske kristne. For det andre strevde journalister og kommentatorer etter intervjuet med å finne igjen sitatet; det finnes ikke. Uttrykket Trump hevdet var et bibelsitat lot seg ikke finne i noen engelsk bibeloversettelse. Underteksten til intervjuet ble for mange: Denne mannen kan ikke sin bibel.

Skulle Trump gå helt til topps med denne strategien, vil muligens spillereglene for bruken av Bibelen i amerikansk politikk bli noe endret. Likevel: Hillary Clinton er favorittkandidaten som nettopp følger de etablerte spillereglene. Hun kan kunsten med organisk å veve bibelreferanser inn i sine politiske taler på en måte som både kommuniserer med religiøse og unngår å støte fra seg sekulære velgere.

Hun fremstår som akkurat passe religiøs – selv i en offentlighet som forstyrres og filleristes av en høyrepopulist med ambisjoner om å komme helt til Det hvite hus.

Trump forstyrrer med både å markedsføre seg som en protestant og som har brutt ekteskapet flere ganger. Han forstyrrer gjennom å forsikre om at han har gått på søndagsskolen, samtidig som han har vært tilhenger av abort. Appellen til denne paradoksale figuren kan tyde på at deler av velgermassene i USA er i bevegelse.

Bibelen har blitt brukt i amerikansk presidentvalgkamp for å styrke kandidatens oppriktighet og troverdighet. Men kanskje har Trump nettopp så stor troverdighet gjennom sin høyrepopulisme hvor han snakker «rett fra levra», som vi sier på norsk, at han kan nøye seg med «å vifte med Bibelen».

For tidligere har det ikke vært nok å vifte med Skriften. Man skulle demonstrere at man kunne den i tillegg.

På trykk i Vårt Land 17. desember 2015.

HVOR LANGT SKAL KIRKEN GÅ?

Biskop Atle Sommerfeldt karikerer synspunktene mine i gårsdagens avis. Jeg har ikke skrevet at kirken aldri skal engasjere seg i flyktningkrisen eller klimatrusselen. Jeg har påpekt noen mulige problemer ved måten biskopene utøver denne rollen på. Jeg har heller ikke skrevet at vi skal «erkjenne at statsråder har mer kompetanse enn kirken». Jeg har hevdet at fagpersoner på ulike felt besitter kunnskap en biskop ikke har. Derfor er det nødvendig å lytte til deres fagkunnskap for å oppdage teologiens relevans i debattene.

Sommerfeldt påstår også misvisende at jeg vil overlate samfunnsspørsmål utelukkende til «kongen, embedsmenn og politikere». Nei, jeg har problematisert biskopene som religiøse aktører i politikken. Det er grenseoppganger en biskop burde være interessert i. Flere enn meg har etterlyst en skjerpet teologisk bevissthet.

Sommerfeldts svar på problemet er interessant: «Min erfaring er at et sakralt språk i den offentlige samfunnsdebatt ofte får liten betydning for beslutningstagere eller oppfattes som utilbørlig maktspråk.» Hvis beslutningstakere er den primære addressaten for biskopenes offentlige utspill er det oppklarende. Men erkjenner ikke Sommerfeldt at han forholder seg til en bredere offentlighet som biskop enn som så? Og tror han holdninger utelukkende formes i gudstjenesten i en folkekirkelig kontekst som den norske?

Evangeliet har politiske implikasjoner. Spørsmålet i enhver kontekst er hvilke. Sturla Stålsett skriver innsiktsfullt i en artikkel om kirkens politiske rolle:  «Det ‘politiske program’ for de enkelte troendes gudsrike-praksis er i prinsipp det samme som for kirkens, men disse kan og bør våge å gå lenger i konkretisering i den spesielle situasjon, og ta i bruk politiske midler utover de som kirken som institusjon kan.» (NNT 1994)

Dette er sakens kjerne: Hvor langt inn i det politiske skal kirken gå?

Trykket i Klassekampen 19. november 2015.

KIRKEN MÅ VÅGE Å TIE

Jeg er helt enig med Gyrid Gunnes og Stig Lægdene (Klassekampen 13.11.15) i at Kirken bør «hjelpe politikerne til å løfte blikket på det som er krisen». Det er derfor jeg reagerer på biskopenes bastante avvisning av kutt på bistandsbudsjettet. Det å fremstille en spesifikk budsjettprioritering som moralsk god og en annen som «uverdig», innebærer ikke nødvendigvis å løfte blikket. Det kan derimot være å sakralisere én type politikk eller på én sektor på bekostning av mange andre. Det skal en biskop av teologiske grunner vokte seg vel mot.

 

Biskopene må som alle andre aktører i offentligheten argumentere forståelig og overbevisende. Men til forskjell fra andre aktører må også biskopene legitimere sine posisjoner teologisk. Det hjelper ikke nødvendigvis å være rik på velmenende politiske ideer om man som biskop er fattig på teologi.
 

Forfatterne av innlegget skriver at spørsmål om hva som er effektiv hjelp er «en helt annen diskusjon». Da lurer jeg på om vi har fulgt samme debatt. Sylvi Listhaugs svar i Dagsnytt Atten (04.11.15), som ble harselert med i etterkant, var av utilitaristisk art: Hun trodde Jesus ville «hjulpet flest mulig». Om FrP fører en politikk som hjelper «flest mulig», bør Kirken overlate til den brede offentlighet å diskutere. Men hele problemstillingen om hva Jesus ville gjort ble ignorert av biskopen i den samme debatten. Var det fordi biskopens sinnelag overgikk Listhaugs utilitaristiske Jesus, eller hva ville Kirken kommunisere? Lider biskopene av moralsk selvgodhet?

 

„Det primære og egentlige er mennesker i desperate livssituasjoner som kjemper for sine liv,» skriver teologene. Ja, det er nettopp derfor biskopene ikke bør skusle bort Kirkens unike mulighet til å vekke mennesker til det etiske alvoret Europa står oppe i. Vi trenger ikke være enige i bruk av virkemidler og budsjettmessige prioriteringer for å utfordres politisk og eksistensielt av flyktningenes lidelser. Og svarene på denne etiske rystelsen fra bilder fra Middelhavet eller konkrete møter med flyktninger kan være mange. Her er det ikke bare ett handlingsalternativ. Vi er kalt av Gud til handling på en bred front.

 

Derfor burde Kirken bruke offentlig debatt til å bygge opp et større fellesskap hvor dette etiske alvoret kan synke inn over oss, enten vi sympatiserer med SV eller FrP. Det er en fundamental kirkelig oppgave jeg ikke kan se at biskopene har tatt alvorlig nok.

 

Det er fortsatt tid. La oss ikke gjøre som biskopene nå gjør. La oss ikke belære annerledes tenkende som kommer til kirken om hvor «uverdig» budsjettforslaget til de politiske partiene de sympatiserer med er. La oss i stedet samle alle slags mennesker til å høre Bibelens ord om å ta imot den fremmede – i tillit til at Ordet kan inspirere tanken og bevege hjertet. Så kan vi i lys av dette diskutere effektive sosiale og politiske tiltak eller gi rom for bekymringer ved den økende migrasjonen i fellesskap – i vissheten om at alle har noe verdifullt å bringe inn i samtalen og i arbeidet.

 

Vi trenger Kirkens stemme i offentligheten, men ytterst sjelden for å bli fortalt hvilke spesifikke politiske løsninger som svarer best på komplekse dilemmaer. Kirken må kjenne sin besøkelsestid. Den må av og til våge å tie.

 

Trykket i Klassekampen 17. november 2015.

BIBELEN I EN DIGITAL TIDSALDER

Gjør det noe med vår felles oppfatning av Bibelen at tekst flyttes fra papir til nett? Ja, en hel del, vil jeg mene.
I Teologisk Tidsskrift 27. november argumenterer jeg for at digitalisering påvirker måten vi leser tekster på. Denne teknologiske revolusjonen gir leserne en ny erfaring av tekst, men kan også true den kristne ideen om Bibelen som «bøkenes bok». Har Bibelen gjort seg for avhengig av kodeksen (publiseringsformen) til å kunne overleve som «bøkenes bok», når den utfordres av den elektroniske teksten?
Dette er en utfordring for rettesnoren om Skriften alene. Protestantismen skal livnære seg av dette hellige og autoritative knippet av tekster. Men i en digital tidsalder som vår kan Bibelens opphøyde posisjon settes under et nytt press.
Unik status. Ettersom ideen om det helt særegne ved Bibelen ble dyrket gjennom kodeksen som den vanligste bokformen, vil vi antakelig stå overfor noe nytt når den erstattes av den digitale formen. Dette er ikke primært fordi de bibelske tekstene legges ut på nett, men fordi hele vår oppfatning av hva en bok og en tekst er endres. Dette påvirker Bibelens allmennkulturelle autoritet. Ingen annen bok i vestlig kultur har en status som kan måle seg med Bibelen.
Det greske biblion kommer fra biblos, som på gresk benevner barken eller margen fra papyrusplanten, og dermed papiret eller skriveunderlaget i antikken. Fordi det er et bearbeidet hjelpemiddel fra naturen, er biblos også et eksempel på teknologi. Vi kan vanskelig tenke oss den hellige boken Bibelen uten teknologien bak Bibelen, det vil si kodeksformen.
Digital trussel. Med internett opplever vi i dag den største teknologiske forvandlingen av vestlig skriftkultur siden Gutenberg. Forskere fremhever entusiastisk at vi er vitner til en demokratisering av skriften. Internett tillater alle å skrive, twitre og blogge.
Det å gjøre tankene sine kjent for en leserskare eller offentlighet er ikke lenger forbeholdt noen få. I antikken var det et lite mindretall som hadde lese- og skriveferdigheter. Med det moderne samfunnets papirmedier var det å få tankene sine på trykk forbeholdt en elite av forfattere, journalister og forskere. Med internett er det plutselig åpent for nær sagt alle.
I bokens historie har Bibelens materielle enhet blitt befestet som samling av ord mellom to permer. Disse ordene har utgjort et verk med en begynnelse og en slutt, med en respektfull leser på utsiden av boken som ikke har vært i stand til å blande seg inn i eller endre boken innenfra, på det vi i dag kaller en «interaktiv» måte.
Forskjellen mellom forfatter og leser har vært vanntett. Den digitale teksten utgjør en konstant trussel mot dette skriftsynet eller bibelsynet, for digitaliseringen tydeliggjør det intertekstuelle ved hjelp av linker til utenomtekstlige kilder og parallelltekster som umiddelbart kan komme opp på skjermen med ett eneste klikk. I vår tid er forskjellen mellom forfatter og leser mindre enn noen gang. Det skal ikke mye til for å gå over fra rollen som leser på internett til forfatter i det samme mediet.
Store kontraster. Den kristne gudstjenestefeiringen kan ansees som en form for motstand mot den nye teknologien, all den tid kodeksen forblir objektet eller formatet for helliggjørelsen. Men få kommer til gudstjeneste uberørt av den teknologiske revolusjonen.
En av Bibelens mest kjente myter er om hvordan Israels gud, Jahve, ga de ti bud som steintavler hvor budene var risset inn i stein (2 Mosebok). De ti bud var med andre ord et meningsinnhold som var hugget inn på en fysisk overflate med stor kraft. Skriften kunne virke evig og uforanderlig.
Kontrasten til vår tids omgang med skrift kunne knapt vært større. På internett er ingen tanker hugget i stein. Tvert imot etterlater våre tastetrykk meningsinnhold uten at vi skriver dem inn på en fysisk overflate. Det gjør skriften vår mer foranderlig og langt mindre håndfast. Vi kan raskt slette, redigere og skrive ny tekst – som om skriften bare er en del av et tilfeldig spill hvor tanker kommer og går like raskt som ett enkelt tastetrykk. Forestillingen om uforanderlige autoritative ord som er en del av en forutbestemt guddommelig plan eller «bøkenes bok» med en uforanderlig mening, synes fjernere enn noensinne.
Gjenoppdagelse. Den digitale revolusjonen truer Bibelens tradisjonelle posisjon, men truer den dermed teksten? At den digitale leseren fornemmer dette spillet i den elektroniske teksten, bør dermed også bety at den samme leseren oppdager bibeltekstenes flertydige spill som har blitt undertrykt av tradisjonelle oppfatninger av Bibelens entydighet. Å la den digitale leseerfaringen forme bibeltolkningen kan med andre ord bety at Bibelens tekster frigjøres, at den bibelske tekstligheten tas på alvor. Et nytt litterært rom kan åpnes opp for oss som barn av den digitale tidsalder.
Kirkegangen holder seg stabilt lav i Norge og folk blir i liten grad eksponert for kultisk omgang med Bibelen. Den digitale utviklingen ser ut til å akselerere den spådde relativiseringen som kommer på grunn av religiøse endringsprosesser. Relativiseringen av Bibelens status kan skyte fart i den delen av verden som påvirkes aller mest av digitale medier, som her i Norge. Dette bereder samtidig grunnen for (gjen)oppdagelsen av Bibelens tekster og dens litterære rom, dens skriftlighet.
Bibelens spesielle status kan ikke holdes oppe med henvisning til at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker for folk, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi den er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internet.
Vår tids leser kommer til bibelteksten med en forventning om at den er mindre unik. Det er en forventning som blant annet er skapt ut fra den digitale leseerfaringen. Forventningen bærer større preg av at teksten alltid er basert på andre tekster, står i relasjon til andre tekster og dermed heller ikke har én unik og bestemt mening. Bibelen vil i mindre og mindre grad oppfattes som én bok som taler med én stemme. På den måten vil det også bli tydeligere at Bibelen som tekst heller aldri har vært dette.
Trykket i Vårt Land 3. november.

BISKOPENE BØR LYTTE TIL FRP

Som samfunnsengasjert menneske er jeg helt uenig i Sylvi Listhaug og FrPs flyktningpolitikk. Men som teolog og prest i Den norske kirke får jeg mot min egen vilje sterk sympati for hennes resonnement overfor min kirkes øverste religiøse overhode, biskop Helga Byfuglien.

Det kan nå synes som om vi trenger mer edruelig teologisk argumentasjon om brennbare politiske spørsmål med eksistensiell betydning: Flyktningkrisen som berører forholdet til vår neste.

Jeg er urolig for at Listhaugs argumentasjon skal prelle av for raskt på oss i Den norske kirke som både hilser flere flyktninger velkomne til Norge og som ønsker en kirke som kan tale tydelig om det kristne Evangeliets brodd mot verdens urett. Listhaug påpeker helt riktig at dette ikke er første gang kirken går inn i brennhete partipolitiske diskusjoner.

Høyre-politiker Tina Bru skapte debatt om Kirkens politiske engasjement tidligere i år da hun meldte seg ut av kirken i protest mot Kirkens forslag om lavere norsk olje- og gassproduksjon enn regjeringen legger opp til. Det forslaget fikk selv en kirkelig autoritet som prost Trond Bakkevig til å kritisere biskopene i NRK Debatten (12.02.2015) for å gå for langt inn i politiske spørsmål. Og med sitt mangeårige kirkelige engasjement mot apartheid, mot atomvåpen og fredsmegling i Midtøsten er ikke Bakkevig en teolog som har gått av veien for å tale kirkens budskap, selv når det har grepet inn i politikken.

Jeg mener det er biskopenes feil at FrP-politikere som Ketil Solvik-Olsen har overbevisende kunnet banke inn poenger mot Kirkens samfunnsengasjement som da han sa at Kirken er gode på teologi, og dårlige på teknologi. For å si det med den svenske biskopen Martin Lønnebo: ”Jordas redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske åren.” Jeg er redd for at Kirken spiller ut sine politiske kort lenge før vi har fordypet oss i den kristne oppgaven det er å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de etiske dilemmaene i vår verden. Jeg er redd for at biskopene ikke har fordypet seg grundig nok i teologien og etikken, når konkrete og entydige politiske ståsteder meisles ut av bispehodene. Og jeg er bekymret for at utspillene deres mister sin kraft, fordi de blir for spesifikke, sekulære og kjemisk frie for teologi. De blir som frø på steingrunn.

Hvis det kristne budskapet griper entydig og direkte inn i en partipolitisk strid, skal selvsagt ikke kirken holde igjen på den kristne kritikken av samtiden. Men vitner Kirkens tro entydig om budsjettmessige prioriteringer mellom bistand og innvandring? Jeg er sannelig ikke sikker.

Kirkens fremste kompetanse er verken bistandspolitikk, utenrikspolitikk og innvandringspolitikk. Her overgås geistlige av et vell av aktører med bred erfaring og spesialisert kunnskap som biskoper ikke har.

For hvordan vet kirken at større bevilgninger til langsiktig bistand er et tiltak som entydig virker mer effektivt mot fattigdom og urett enn andre like økonomisk kostbare tiltak? Er det alltid mest nestekjærlig å kutte i privat eller offentlig norsk velferd før man kutter i bistand? Jeg har selv jobbet med sårbare grupper innenfor det som kalles «langsiktig bistand» og innenfor offentlig sektor i Norge. Jeg har begge steder sett både hjerteskjærende behov og stor ineffektivitet. Jeg ser mange dilemmaer i en verden hvor «mer bistand» ikke er den eneste og utvetydige gode oppskriften på kristen nestekjærlighet. Og nå opplever jeg at Fremskrittspartiet, av alle, peker på et politisk dilemma der hvor kirken serverer enkle løsninger. Og jeg som trodde at Kirkens kall i samfunnet primært var det motsatte!

For hvordan kan kirken foreskrive entydige løsninger på komplekse politiske spørsmål? Er det slik at det alltid er moralsk riktig å øke bistandsbudsjettet ut fra Jesu lære? Og er Kirkens tale om «dugnad» for flyktningene troverdig i en diskusjon om statsbudsjettet der hvor Kirken selv ikke har gått foran med å ofre noe av sine egne økonomiske tildelinger? Igjen er det Fremskrittspartiets Listhaug som reiser dilemmaet og peker på selvmotsigelsen (Dagsnytt Atten 04.11.15). Jeg hadde håpet at vi ikke trengte Fremskrittspartiet til å minne oss om det. Men Karl Ove Knausgård får dessverre så altfor rett: Av og til er det partiet en velsignelse for norsk politikk, ja, til og med for kirken.

Nå vil kanskje en del tenke at jeg med dette innlegget er med på å lette presset mot en blåblå regjering som prioriterer skattelettelse til de rike og tar fra bistand til de fattige. De har i en viss forstand rett – dessverre. Men her står enda mer på spill: Det kirken gjør i sak etter sak er å spille med sin moralske kapital som mennesker trenger i det øyeblikket kirken virkelig kan stå opp for menneskeverdet på troverdig vis.

Min bønn er at kirken tar det etiske og teologiske holdningsarbeidet sitt mer på alvor før den kaster seg inn i partipolitiske feider hvor entydighetene ofte dekker over dilemmaene.

Trykket i Klassekampen 10. november 2015.