MED TRUMP PÅ TRONEN

«Hvordan kunne 80 prosent av evangelikale kristne i USA stemme på Donald Trump? Mannen er jo ikke akkurat noe godt moralsk forbilde for kristne!»

Spørsmålet og påstanden konfronterte jeg en sørstatsbaptist med på Facebook dagen etter presidentvalget i USA. Svaret jeg fikk var først en klage over den høye regningen han fikk for Obamas helsereform, deretter en forsikring om at Trump «velger de riktige folkene». Det harmonerte godt med ting jeg hadde lest underveis i valgkampen, både i medier og forskningslitteraturen om de evangelikale kristne. Denne gruppen er ikke bare opptatt av at «de riktige folkene» skal lede USA fra Washington, det vil si åndelige ledere som står opp for «kristne verdier» og «religiøs frihet», disse vage betegnelsene som ofte forblir uforklart når mantraet om dem er nok til å føle seg litt tryggere på at man er i gode hender som kristen. De nykarismatiske blant evangelikale kristne i USA er for det meste uinteresserte i polemikk rundt politiske spørsmål om abort og homofili. Det mektige kristne høyre som fikk Ronald Reagan valgt i 1980 finnes ikke lenger i samme velorganiserte form. Og unge evangelikale er mer åpne for at homofili bør aksepteres. Samtidig er de stort sett uinteresserte i å ta den ideologiske og teologiske kampen for homofile og lesbiskes rettigheter.

Hvis en lurer på hva disse unge kristne er ute etter eller hvordan det er mulig for nordamerikanske kristne å stemme på Donald Trump så er det kanskje en idé å gå inn på hjemmesiden til det som for øyeblikket er USAs største megakirke «Lakewood Church». Se på videoene som viser hvor mye gudstjenestene ligner på en vanlig konsertopplevelse med Coldplay eller U2. Hvis du som de fleste andre ikke er et musikkpoliti med høye sjangerkrav men bare vil ha en musikalsk «feelgood»-opplevelse, er dette kirken for deg. Helt til du kommer til teologien, selvfølgelig. Der stopper en oppbyggelig opplevelse for en alminnelig nordmann, og likhetene mellom Trumps retorikk og forkynnelsen begynner å vise seg: Dette evangeliet er så individualistisk, så spirituelt overfladisk og blottet for kritisk tenkning at de fleste nordmenn ville trenge få minutter før de begynner å lengte etter en stiv og langtekkelig høymesse i Den norske kirke med en velutdannet teolog med seks års kritisk teologi bak seg.

I en megakirke som denne serveres herlighetsteologi som sier at hvis du tror så vil Gud krone dine anstrengelser med «suksess», et av de viktigste kodeordene. Dette er en forholdsvis udogmatisk tro på Jesus, kombinert med en terapeutisk tro på deg selv og en selvsagt tro på det frie markedet. I Lakewood Church i Houston får du høre om Bill Gates som ble millionær «fordi han hadde visjoner og drømmer som gjorde ham til millionær» (søndagsprekenen 11.12.16). Frigjøringsteologer som ønsker å supplere teologien med en marxistisk analyse om den internasjonale arbeidsdeling som utnytter billig arbeidskraft i den tredje verden og tjener Bill Gates’ interesser er det siste du får høre om her. Fjernt er også Bernie Sanders’ tale om den amerikanske arbeiderklassen som har sakket akterut. Ordet «klasse» gir ingen mening i et herlighetsteologisk univers hvor du kan få suksess bare du tror på deg selv og stoler på Gud. Dette er «feel-good»-kristendom som forteller deg akkurat det du vil høre: Tenk positivt – du har alle muligheter – fordi Gud er god!

Den indignerte innvendingen man ofte har hørt mot Trumps presidentkandidatur har gjerne vært: «Den mannen sier jo bare det folk vil høre! Han er en populistisk demagog!» Vel, akkurat det samme tenker jeg som teolog når jeg ser på online-prekenene til Lakewood Church. For her får ingen beskjed om å ta sitt kors opp og gå. Her forespeiles ingen store personlige eller samfunnsmessige ofre som følger av autentisk kristen omvendelse. Ingen maser, som vi gjør i Den norske kirke, om andre mennesker som har det fælt. Og ingen kritiserer hulheten i myten om Den amerikanske drømmen med en gammeltestamentlig profets karisma, slik pastorene i Barack Obamas afroamerikanske menighet i Chicago har gjort. I denne megakirken prises Kristus stort sett som en triumferende skikkelse som sitter på tronen.

I bølgen av nypinsekristendom som Nord-Amerikas største megakirke representerer er også den strenge moralen fra konservativ kristendom påfallende fraværende. På en av gudstjenestene nå i desember ble alle alenemødre bedt om å reise seg opp, ikke for å få en reprimande for at barna vokser opp med bare en forelder. Nei, for å forsikre dem om at barna deres er velsignet og at enhver «single parent» gjør en kjempejobb, før det fra podiet ble proklamert i Guds navn at 2017 kom til å bli det beste året finansielt sett.

Dette står i motsetning til sørstatsbaptistenes megakirke i Dallas, hvor noe av den tydeligste Donald Trump-støtten fra evangelikalt hold kom. I Lakewood-kirken minnes ikke de troende om at amerikansk høyesterett ifølge den underliggende teologien faktisk har legalisert fosterdrap i massiv skala og gjort syndig homofilt samliv til en fullverdig sivil ekteskapsform.

Da pastoren Joel Osteen ble presset på spørsmålet om homofili, kom det konservative ståstedet etter hvert frem. Men det er ikke noe han til stadighet forkynner om. Kanskje er det for negativt å fokusere på? Fjorårets bok fra bestselger-pastoren i megakirken het tross alt «The Power Of I Am: Two Words That Will Change Your Life Today”. Burde vi som er prester introdusere “teologisk bullshit” som egen kategori?

Donald Trump ville aldri vunnet over Hillary Clinton uten støtten fra USAs evangelikale kristne. Selv det store antallet «latinos» som er blant de 50 000 evangelikale som hver uke finner sin plass i kirker som Lakewood Church stemte ifølge undersøkelser på Donald Trump. Ville de også at den muren skulle bygges?

Jeg tror mange av oss ikke har tatt inn over oss i hvor stor grad tradisjonell kristendom er på vei ned i USA. Den katolske kirke har opplevd et medlemsras i kjølvannet av overgrepsskandalene som enkelte år har kommet opp i 400 000. «Mainline»-retninger som metodister, prespyterianere og episkopale har færre medlemmer i dag enn i 1960, selv om innbyggertallet i samme periode har økt med over 100 millioner! Selv sørstatsbaptistenes andel av befolkningen er nå på vei tilbake, og det har skjedd ganske nylig, på 2000-tallet. De som lurer på hvordan Donald Trump kunne bli valgt, bør studere kristendommens nyere utvikling i USA. Og de kan gjerne høre en herlighetsteologisk preken eller to – for eksempel fra pastor Joel Osteen enkelte forskere har hevdet er USAs mest innflytelsesrike evangelikale forkynner i dag.

For «prosperity gospel» er ikke noe avleggs fra 1980-tallet. Det er en mektig ideologi som bidro til at det er Donald Trump som 20. januar innsettes som USAs 45. president.

På trykk i Vårt Land 03.01.17.

FORTELL LISTHAUG HVA ET KORSTOG EGENTLIG ER

Sylvi Listhaugs retorikk gjenspeiler en kamp om hvem som forvalter den sanne kristentro
innenfor det politiske. Biskopene bør oftere svare med teologisk språk.

Det er vel ett år siden ­biskopene i Den norske kirke besluttet å gå til angrep på regjeringens forslag til statsbudsjett. Forslaget om å flytte bistandsmidler til budsjettposten for mottak av flyktninger betegnet preses Helga Haugland Byfuglien­ som «uverdig». Det utløste et skred av verbale motangrep fra ­regjeringens side, først og fremst fra statsråd Sylvi Listhaug. Siden har statsråden vært aktiv i samfunnsdebatter om kristendommen i Norge.

For en drøy uke siden karakteriserte hun humanetisk kritikk av tradisjonen med skolegudstjenester før jul som «et korstog mot kristendommen» (Dagen 16. november). Som velartikulert­ og målrettet populist kan Listhaug i offentligheten fremstå som en mer intens og iherdig forsvarer­ av kristendommen enn selv b­is­kopene i Den norske kirke. Med andre ord, Listhaugs retorikk kan sies å gjenspeile en kamp om hvem som forvalter den sanne kristentro innenfor det politiske.

Politisk mynt. Selvsagt vil en politiker som bevisst slår politisk mynt på kristen tro møtes med mistanke om at vedkommende bare bruker kristendommen og ikke selv er særlig troende. På TV 2-programmet «Underhuset» (19. november) spurte Jon Hustad når Listhaug sist var i kirken. Hun slet med å huske når det var. Hustad oppnådde det han selv kanskje ønsket: Å så tvil om politikerens religiøse autentisitet.

Når biskopene kommer med offentlige utspill omkring poli­tiske spørsmål, gjør de seg til en del av et ordskifte som foregår på disse premissene: Også deres troverdighet står på spill som fortolkere av kristendommen. Biskopene har ikke satt spørsmålstegn ved Listhaugs kristne tro. De har heller ikke brukt samme retoriske virkemidler som statsråden. Men de er en del av spillet. På hvilken måte?

Rasjonell dialog. I neste utgave­ av Teologisk Tidsskrift argumenterer jeg for at denne debatten kan analyseres ut fra to ulike modeller for en moderne­ offentlighet. Den første modellen­ holdes­ frem av filosofen Jürgen Habermas. Her er rasjonelle overveielser i en dialog mellom to parter som er forsøker å bli enige om modellen. For at dette skal kunne skje bør helst troende oversette sine religiøse påstander til et sekulært språk.

En slik strategi viste biskop Atle Sommerfelt til i sitt svar til min kronikk «Biskopene bør lytte til Frp» for ett år tilbake. Biskopen skrev at «når vi deltar i samfunns­debatten, følger vi Habermas sin oppfordring om å delta som religiøst forankrede aktører og kommunisere i et allment språk i det offentlige rom» (18. november 2015).

Jeg mener høringsprosessen­ som statsråd Listhaug formelt sett inviterer biskopene og ­andre til, er et kroneksempel på Haber­mas’ modell. Biskopenes­ høringssvar er nesten frie for teologiske utsagn og har en ­argumentasjonsform som gjør at vi kunne forvente at biskopene og Listhaug kunne bli enige om at de hadde drøftet problemene i dialog bare de hadde sittet lenge­ nok sammen. Likevel vil jeg hevde­
at verken biskopene eller Listhaug begrenser seg til denne ­typen rasjonelle overveielser.

På villspor. Dette blir tydelig­ når jeg analyserer utspillene ­deres ved hjelp av den andre modellen for offentligheten, fra statsviteren Chantal Mouffe.­ Mouffe mener Habermas bringer­ moderne demokratier på et villspor, fordi den liberale rasjonalismen han representerer overser følelsene, lidenskapen og ikke minst verdimangfoldet i politikken. De som vil begrense det ­offentlige ordskiftet til rasjonelle overveielser, forstår ikke hvordan følelsesladde forestillinger om «folket» og «eliten», eller «Gud» og «troen» for den saks skyld, uansett fungerer mobiliserende. De kan ikke utryddes av rasjonelle argumenter. Demo­kratiets vesen er verbal strid. Høyrepopulismen er bare ett av flere symptomer på at det er slik, ifølge den belgiske statsviteren.

Ett år etter virker det enda tydeligere at biskopene i likhet med Listhaug ikke begrenset seg til Habermas’ prosedyrer for hvordan en offentlig meningsutveksling bør foregå. Biskop Per Arne Dahl brukte selveste juleevangeliet på kronikkplass i Aften­posten for å argumentere­ mot ikke-navngitte politikere som hevdet at «godhetstyranniet rir Norge som en mare» under den europeiske flyktningkrisen.

Kontrast. Selv om det var i spørsmåls form og uten at han brukte Frp-politikerens navn, skapte biskop Dahl en sterk kontrast mellom Listhaug og evangeliet: «Har vi glemt at vi alle, dypest sett, er flyktninger i verden, gjester som er avhengige av andre menneskers godhet og evne til å inkludere i et fellesskap. Har vi glemt at vi alle forkommer uten et herberge?»

Den implisitte meningen kunne­ forstås dithen at Listhaugs beskrivelse av et godhets­tyranni var uttrykk for manglende­ godhet. Biskopen gjorde det på lavmælt vis, men han gikk likevel rett inn i kjernen av den verbale striden. Var det autoritært, ­irrasjonelt og udemokratisk? Nei, mener jeg.
Religiøse grupper kan være med å utvide rammene for ­demokratiet, mener Mouffe. Ikke ved at de alltid begrenser seg til et sekulært språk, men ved at de på lik linje med andre grupper kan mobilisere rundt saker som konfronteres med andre verdier som de ikke er forenlige med. I motsetning til Mouffe er ikke jeg statsviter.

Teologisk språk. Men det er nettopp som teolog jeg vil lene meg på Mouffes argumenter og å fremholde at kirken ikke alltid behøver å følge Habermas. Hvorfor svarte ikke biskopene med teologi da Sylvi Listhaug i februar gjorde som tidligere statsminister Kåre Willoch og brukte toregimentslæren mot kirkens politiske engasjement? Listhaug var jo på teologenes ­banehalvdel.
Kirken kan oftere bruke sitt eget teologiske språk. På den måten vil den være med på å ­utvide rammene for demokratiet.­ Da vil den også tydeligere vitne om den kristne tro i en moderne­ offentlighet, og bakgrunnen for hvorfor kirken engasjerer seg i spørsmål om skatt, klima og flyktninger vil kunne bli mer forståelig for folk.

Da vil også biskopenes engasjement kunne virke mer troverdig og statsråder vil vanskeligere kunne rettferdiggjøre seg selv med billige retoriske poenger i kampen om den sanne kristendom.
Ingen kristen bør umiddelbart­ sørge over at det er en kamp innenfor demokratiets rammer om kristendommen. For det ­betyr
jo egentlig at kristen tro ennå ­betyr noe i det offentlige rom. ­
Det gir muligheter for en institusjon som har tatt mål av seg til å være en levende folkekirke. Det gir for eksempel biskoper som kan sin kirkehistorie en gyllen anledning til å fortelle Sylvi Listhaug hva korstog egentlig er for noe. For korstogene hadde ikke sitt utspring i Human-Etisk Forbund.

På trykk i Vårt Land 25.11.2016

KARISMATISK POLITIKK PÅ FREMMARSJ I LATIN-AMERIKA

Med Donald Trump, Brexit og Nobels Fredspris for en fredsavtale avvist gjennom folkeavstemningen i Colombia har den offentlige debatten om politisk populisme tiltatt. Mange er urolig for hvordan politisk makt vinnes med en autoritet bygd på karisma.

Karisma er et ord som brukes om talegaver og lederegenskaper i politikken, men ikke minst som betegnelse for nådegavene som karismatiske kristne verden over ser som særlige manifestasjoner av Den hellige ånd. Kombinasjonen av kristendom og politikk basert på karisma har de siste to tiårene vært på fremmarsj i Latin-Amerika.

I januar 2003 holdt professor Berge Furre åpningsforelesningen ved Det teologiske fakultet  om nypinsevennene i Brasil. Som student fascinerte det meg at den tidligere SV-politikeren med åpenbare sympatier for den sosialt radikale frigjøringsteologien befattet seg med nypinsevenner som ledet fattige inn i ideologier med motsatt fortegn av frigjøringsteologien: Antakelsen om at fattigdommens ulykke kunne bekjempes med eksorsismer og troen på at Gud ville belønne store pengesummer i kollektkassene med individuell lykke. Men det var prisverdig av Furre å lede våre blikk som studenter i retning av de politiske aspektene ved den brasilianske nypinsevekkelsen. Tidligere i år gikk Furre bort. I dag, på FN-dagen, er det tid for å minnes Furre med et seminar ved Det teologiske fakultet hvor vi tar kirkehistorikerens innsikter videre inn i ny forskning.

Verdien av Furres intuisjon om pinsevekkelsens sentrale rolle for samfunnsutvikling i Latin-Amerika har vi sett tydelige bekreftelser av i år, sist gjennom utfallet av folkeavstemningen om fredsavtalen i Colombia. I dagene etter folkets knappe ‘Nei!’ lette analytikere etter mulige årsaker til det overraskende utfallet, og noen vektla pinsevennenes rolle: Under valgkampen mobiliserte evangelikale pastorer for å overbevise kristne velgere om å stemme nei til fredsavtalen. For å sitere den evangelikale politikeren og pastoren i Bogotá, Marco Fidel Ramírez: president Santos og FARC-geriljaen hadde konspirert sammen for å forvandle Colombia til «et homoseksuelt diktatur», ut fra «en klar ateistisk-marxistisk motivasjon» (den colombianske avisen El Espectador 14.10.16). Og menighetene fulgte opp: De organiserte busser til stemmelokalene for å øke sjansen for et «nei» til avtalen. Hadde fredsforhandlerne i Havana, inkludert de norske fredsdiplomatene, oversett religionens betydning?

Sant nok inneholder avtalen mellom den colombianske regjering og FARC-geriljaen formuleringer om likestilling og seksuell orientering. Og vi har sett på internasjonalt nivå at slike formuleringer er sensitive og møter motstand fra toneangivende kirkesamfunn, i særlig grad fra Den katolske kirke. I 2008 argumenterte Vatikanet mot et EU-initiativ i FNs generalforsamling mot vold og diskriminering og krevde at formuleringen om "seksuell orientering" skulle fjernes. Vatikanet bidro til at EU ble nedstemt av blant annet den arabiske liga, afrikanske land, Russland og Kina. I desember 2010 ble et lignende forslag med eksakt samme formulering om «sexual orientation» tatt ut, denne gang etter initiativ fra Benin på vegne av de afrikanske land.

Når dette er såpass sensitivt på et globalt nivå, med Vatikanet i spissen, overrasker det ikke at slike formuleringer i en fredsavtale i et katolsk land som Colombia kan brukes for det de er verdt av politiske motstandere av avtalen. Pinsepastorers advarsler mot et «homoseksuelt diktatur» virker overdrevne. Men de er vellykkede måter å så frykt befolkningen. Pinsekirker over hele det latinamerikanske kontinentet mobiliserer rundt saker som abort og homofili, og de vinner politisk oppslutning på det. I takt med pinsebevegelsens vekst får de større og større makt. De bør ikke lenger overses.

Brasil, som Berge Furre var særlig opptatt av, er på mange måter episenteret for det som av mange regnes som verdens raskest voksende religiøse bevegelse: Pinsevekkelsen. Ingen andre land har flere pinsevenner, antallet er stadig voksende og brasilianske pinsekirker sender misjonærer til en rekke andre land, særlig til Afrika. Få land har også en like mektig kristen-evangelikal blokk i nasjonalforsamlingen som nettopp Brasil.

2016 var året da Brasil tok det mange vil anse for å være en politisk og ideologisk u-sving. Med en pinsevenn i spissen, Eduardo Cunha (nå suspendert og tiltalt for korrupsjon), ble president Dilma Rouseff suspendert og med pinsevennenes overvekt ble det vedtatt å stille presidenten for riksrett. Det mange betegnet som et kupp utgjorde  en epokegjørende høyredreining i brasiliansk politikk som ikke hadde skjedd uten stemmene fra den evangelikale blokken.

Dette betyr ikke at pinsevennenes inntog i brasiliansk politikk skal forstås som et ekko av det religiøse høyre i USA. Dynamikken er mer kompleks. Selv om mobiliseringen rundt abort og homofili til dels er lik, er for eksempel det brasilianske kirkelandskapet i utgangspunktet mer venstreorientert enn det nordamerikanske. Det brasilianske arbeiderpartiet (PT) som har regjert i Brasil fra Lulas valgseier i 2002 og frem til Dilmas dramatiske fall i år hadde delvis røtter i sivilsamfunnets motstand mot diktaturet. Den kanskje viktigste arenaen for denne motstanden var Den katolske kirke og de frigjøringsteologisk orienterte basismenighetene, som lenge utgjorde en del av det brasilianske arbeiderpartiets grunnfjell.

Deler av den evangelikale blokken i Brasils Kongress har vært avgjørende støttespillere i PTs vaklende koalisjoner i sosialpolitikken (særlig programmet ‘Bolsa Familia’) som har bidratt til å løfte flere millioner av mennesker ut av fattigdom. Og i 2018 kan pinsevennen Marina Silva fra det politiske sentrum-venstre på nytt gjøre et godt presidentvalg. Hun fikk hele 20 % av stemmene i både 2010 og 2014. Kanskje kan Brasils neste president være en karismatisk kristen miljøaktivist?

For i latinamerikansk politikk kan ting skifte raskt – særlig når pinsevennene for alvor mobiliserer.

Trykket i Vårt Land 24. oktober 2016.

VI OG DEM

På seg selv kjenner man andre best, heter det. Det er mye sant i det uttrykket. Da flyktningestrømmen i fjor slo inn over Europa formidlet Ringerikes Blad på prisverdig vis historier om nyankomne asylanter. Dette var historiene til enkeltpersoner som nylig var blitt bosatt i distriktet vårt og som er en del av lokalsamfunnet vårt.

Hvor forskjellig er de nyankomne fra oss ringerikinger? På seg selv kjenner man andre. La oss starte med oss selv: Vi har alle sammensatte identiteter. Jo lengre reiser vi ringerikinger foretar oss mellom kulturelle og geografiske avstander, jo mer aktiveres og bevisstgjøres ulike deler av identiteten vår.

Jeg ble mer ringeriking av å flytte fra Hønefoss, det vil si at tilhørigheten min til Ringerike ble langt oftere aktivert. Norsk ble jeg for alvor da jeg flyttet til et annet land. Ja, i Latin-Amerika ble jeg også europeer, som representant for et helt kontinent. På et overveiende katolsk kontinent, ble jeg ikke lenger bare «religiøs» eller «kristen», som i Norge, men også «lutheraner» og «protestant». Og med enorme klasseforskjeller ble jeg sett på som rik, kontinuerlig assosiert med en global overklasse. Sant nok, jeg eide faktisk et kredittkort.

Hver av disse merkelappene kan fortelle noe om meg, men samtidig sier de ikke særlig mye. Omgivelsene våre begriper i det hele tatt lite om hva vi er ut fra slike identitetsmarkører. For hva er egentlig så spesielt med å være fra Hønefoss? Eller fra Norge? Eller fra Aleppo i Syria og Kabul i Afganistan? Det er ikke lett å si. Likevel er merkelappene et sted å starte, for å berede grunnen for forståelse.

Problemet oppstår når vi føler at ulike sider av identiteten vår er truet. Det kan være forårsaket av ytre hendelser, men det kan også bunne i utrygghet hos oss selv.

Amin Malouf er en kristen filosof fra Libanon, med arabisk som morsmål og med Paris som hjem. Han har med andre ord bred erfaring med det multikulturelle. Han skriver: «Vi har ofte en tendens til å identifisere oss med den av våre tilhørigheter som blir mest truet. Noen ganger føler vi at vi ikke har krefter til å forsvare den, og så skjuler vi den. Men den blir liggende der, på bunnen av oss selv, på lur i mørket, og venter på å hevne seg.»

Det er da identiteten vår, enten den er religiøs, kulturell, etnisk eller nasjonal, kan bli farlig. Det er derfor vi må komme til rette med oss selv. Ofte er det mest effektive for å komme til rette med seg selv å erfare det fremmede, det andre – uansett hva vi måtte oppleve at det er.

Da kan det være et lenger skritt å banke på døra til naboen enn å reise til Syden. Det fremmede er ikke bare langt unna i geografisk forstand. Vi kan også være de fremmede for andre.

Trykket i Ringerikes Blad 29. oktober 2016.

EN ERKEBISKOP TIL HØNEFOSS

Denne vinteren hadde vi en debatt i Ringerikes Blads spalter om hvorvidt det er slik at kristne systematisk forfølges av muslimer på den okkuperte Vestbredden, del av Palestina. Jeg hevdet at dette var et uriktig bilde av situasjonen, mens andre mente det motsatte.

 

Mandag 27. juni får lokale Israel-venner så vel som Palestina-aktivister anledningen til selv å spørre den kanskje fremste talsmannen for de kristne i Palestina. Da kommer den palestinsk-ortodokse erkebiskopen Theodosios Atallah Hanna til Hotel Ringerike. Den gresk-ortodokse biskopen er talsmann for en kirke med omkring 500 000 kristne som lever i såpass forskjellige områder som Israel, de palestinske territoriene, Jordan og Qatar. Han vet mer enn oss i Norge om hvordan det er å leve som kristen minoritet under israelsk okkupasjon og blant en muslimsk majoritet i dagens Midtøsten.

 

I august i fjor samlet palestinske kristne seg fra landsbyen Beit Jala utenfor Betlehem for å protestere mot utvidelsen av den israelske separasjonsbarrieren, som i strid med internasjonal rett reises på okkupert palestinsk jord. De kristne fra landsbyen protesterte mot israelernes ulovlige konfiskering av deres jord som ble gjennomført med militære styrker og bulldosere. Den katolske presten Ibrahim Shomali holdt ukentlige messer som protest mot den nye delen av separasjonsmuren som vil skille byen fra Cremisanklostrene, samt hindre adgang til private åkre som tilhører Beit Jalas innbyggere. Og den gresk-ortodokse erkebiskopen Theodosios Atallah Hanna ledet protesten.

 

Når biskopen om få dager kommer til Hønefoss sammen med en muslimsk leder er det som enda en synliggjøring av realitetene i det hellige land: Kristne og muslimer i Palestina har det til felles at de år etter år erfarer en brutal okkupasjonsmakt, som USA og andre stormakter gjør lite for å hindre. Som en 62 år gammel kristen palestiner sa under protestene: Det internasjonale samfunnet gjør ingen verdens ting for å hindre okkupasjonsmaktens ulovlige konfiskering av deres landområder.

 

I det felleskirkelige oppropet fra kristne i Palestina, Kairosdokumentet, siterer de palestinske kirkelederne profeten Jesaja sine ord innledningsvis for å beskrive de tomme løftene som ligger bak verdensledernes politiske retorikk om en ‘fredsprosess’: «Lettvint sier de: «Fred, fred!» – og så er det ingen fred. (Jer 6.14) Det snakkes for tiden mye om fred i Midtøsten og om fredsprosessen. Så langt er dette imidlertid bare ord; realiteten er en israelsk okkupasjon av palestinske territorier, tap av vår frihet og alt annet som denne situasjonen bringer med seg.»

 

Når vi tematiserer de kristne minoritetenes leveforhold under en muslimsk majoritet og en israelsk okkupasjonsmakt i Palestina kan vi ikke bare overse hva de kristne selv sier om sin situasjon. Erkebiskopen som kommer til Hønefoss er en av arkitektene bak dette felleskirkelige Kairos-oppropet. Her løfter kirkelederne frem religionsfrihet som en utfordring. Men i motsetning til hva som er blitt hevdet i Ringerikes Blads spalter, er ikke hovedproblemet islamisme, ifølge de kristne lederne. De påpeker at trosfriheten settes under press av den israelske okkupasjonen som begrenser de kristnes adgang til deres hellige steder: «Religionsfriheten er sterkt begrenset. Retten til å besøke de hellige stedene begrenses av såkalte sikkerhetsgrunner. Mange kristne og muslimer fra Vestbredden og Gazastripen nektes adgang til Jerusalem og dets hellige steder. Til og med Jerusalems innbyggere møter begrensninger under religiøse høytider. Noen av våre arabiske prester nektes jevnlig adgang til Jerusalem.» (Punkt 1.1.5. i dokumentet). Hvilken rett har vi til å overse de kristnes beretninger om sin egen situasjon når det vises til deres levevilkår som religiøs minoritet i et overveiende muslimsk område?
 

På Ringerike Hotel får vi muligheten til å høre om levevilkårene for et av de eldste kristne kirkesamfunnene i verden i en region preget av krig og konflikt, men også av forsøk på å skape fred og forståelse mellom folk og religioner. Erkebiskopen er invitert til å komme sammen med den muslimske lederen Hassan Al Hilali og den jødiske rabbineren Yisroel David Weiss, en sønn av en overlevende fra Holocaust. Det er med andre ord et interreligiøst engasjement som ligger til grunn for møtet.

 

Situasjonen virker håpløs på mange av oss, som spør om hva vi kan gjøre for vise solidaritet. La oss begynne med å snakke sant om forholdene begge folk lever under – både israelere og palestinere – uansett hvor ulike de måtte være. Vi som ikke lever under okkupasjon har mye å lære av de som daglig erfarer den. Vi kan begynne med og komme til Hotel Ringerike og lytte til en av de viktigste talsmennene for den kristne minoriteten i det hellige land: Theodosios Atallah Hanna.

 

Trykket i Ringerikes Blad 24. juni 2016.

MINNESTED

«Terroren på Utøya er etter mitt skjønn et sår som aldri skal gro. Det tjener oss best å holde det åpent. Ikke for ofre og pårørende, men i den forstand at vi holder historien levende om hvordan terroren rammet,» skrev Jørgen Moe midt i den mest opphetede debatten om Sørbråten som minnested (Ringerikes Blad 26.04.16).

I likhet med den daglige lederen av Ringerike utvikling skal jeg ikke ta stilling til av utforming og plassering av det planlagte minnesmerket. Jeg har stor respekt for de ulike synspunktene i saken, uten at jeg uten videre vil omfavne formen alle av dem har kommet i. Men det krever klarsyn å trekke linjer fra Holocaust-minnesmerket i Berlin til egne barn som vokser opp i Hole, slik Moe gjør på en så forbilledlig måte.

Forfatteren av et av de viktigste filosofiske verk om Holocaust er den polske sosiologen og jøden Zygmunt Bauman, født 1925. Bauman beskriver vår tid som en flytende tilstand. Aldri før har menneskene kunne spredd så mye informasjon og forflyttet oss så raskt som i dag. Men det som kan sees på som fantastiske moderne framskritt har også en bakside: Sirkulasjonen av informasjon, mennesker og verdier går så fort at lite får mulighet til å feste seg lenger. Fra mellommenneskelige relasjoner til arbeidsmarked, fra vugge til grav, ser Bauman hvordan mennesker jages av press, distraksjon og kontinuerlige oppbrudd som går på bekostning av menneskers behov for varige emosjonelle bånd og stedstilhørighet. Idealet om aldri å slå seg til ro eller aldri å slå seg ned kan gå på mennesket løs, fordi vi mennesker også trenger trygghet for å erfare reell frihet, ifølge den 91-årige sosiologen som var med å befri Polen fra nazistene.

Midt i denne flyktige tilstanden er minnesteder potensielt stabiliserende punkter. Ritualer rundt 22. juli eller minnesmerker om slike tragedier holder oss fast, så vi ikke løper for raskt av sted og glemmer. De gir tilhørighet og mening i en tid som dyrker det flyktige øyeblikkets overfladiske inntrykk, slik vår senmoderne tilstand beskrives av Bauman.

Moe peker på Holocaust-minnesmerket i Berlin. Debatten om dette minnesmerket begynte på slutten av 1980-tallet, nesten 40 år etter at konsentrasjonsleirene ble avdekket. Og først i 2003 begynte byggingen.

Utøya vil være en del av vårt kollektive minne og et nasjonalt traume resten av livet til oss alle sammen. Med Jørgen Moes kloke ord: Det er et sår som aldri skal gro.

Men det må likevel kontinuerlig leges. Hvis tiden leger alle sår, så betyr det ikke nødvendigvis at det går fort når såret er dypt. Det kan ta lang tid.

Vi trenger et sted å gå til, men det er ikke alltid vi skal forhaste oss for å komme dit.

Kanskje kunne man blitt enige om sted hvis man tok seg tid til å møte hverandre på halvveien?

Trykket i Ringerikes Blad 28. mai 2016.

TA TVEDT PÅ ORDET

Det finnes gode teologiske grunner til å ta Terje Tvedts beskrivelser av et godhetsregime på alvor – i langt større­ grad enn Den norske kirkes ledelse­ så langt har gjort.

 

Der hvor godhetsregimer er noe som lukker moralske svar inn i fasttømrede svar, er teologien en ressurs til å åpne for spørsmålene. Derfor finnes det gode teologiske grunner til å ta Terje Tvedts beskrivelser av et godhetsregime på alvor – i langt større grad enn Den norske kirkes­ ledelse, ved biskop Atle Sommerfeldt, så langt har gjort.

Flyktningstrømmen til Europa­ står i sentrum for en av de mest polemiske stridighetene Den norske kirkes biskoper har kastet seg inn i på lenge. De siste ukenes debatt har kretset rundt Terje Tvedts begreper, godhetsregime og godhetstyranni. Debatten­ skjøt virkelig fart med Sylvi Listhaugs angrep på biskopenes utspill om statsbudsjettet, hvor hun brukte biskopene som eksempel på et godhetstyranni.

Fra Tvedts akademiske bruk, har begrepet fått en politisk bruk hos Listhaug, en tolkning av begrepet­ Tvedt sluttet seg til i Morgenbladet-samtalen 16. mars.

Gunnar Stålsett skal ha forkynt om godhetstyranni at «dette­ kyniske­ nyordet går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår felles humanitet». Biskop Atle Sommerfeldt besvarte Tvedts kritikk av Stålsetts «bannbulle» med verken å forsvare Stålsetts fordømmelse av nyordet eller med å drøfte Tvedts forskning. Skulle vi anta at Stålsetts syn også var de andre biskopenes syn, at de som brukte nyordet gjorde det i kynisk forakt for menneskeverdet? Kunne fordømmelsen av Listhaug og Tvedt vært sterkere?

En reell dialog mellom Sommerfeldt og Tvedt synes å bli forhindret av at førstnevnte ser begrepet godhets-
tyranni som del av et akademisk maktspråk uten noe substansielt innhold, mens sistnevnte fastholder at det er en analytisk kategori­ for å beskrive verden. Men Sommerfeldt later ikke til å ha forstått begrepet slik det opptrer i Tvedts forskning.

Biskopen skriver at «I Maktutredningen i 2003 gjør han (Tvedt) etikk og normer i politikken til en individuell og moralsk størrelse innenfor sinnelagsetikkens tradisjon.» Men Tvedts beskrivelse av godhetsregimet i Maktutredningen er ikke slik. Tvert imot mener Tvedt at det er den rådende diskursen innenfor bistandsfeltet som reduserer­ politikk til en sinnelagsetisk størrelse. På toppen av dette henviser Sommerfeldt til bruken av begrepet på høyresiden i amerikansk politikk, med Tea Party-bevegelsen som angivelig skrekkeksempel.

En biskop som Sommerfeldt kunne argumentert for hvorfor Tvedts begrep ikke er treffende for de bistandsdiskursene som har vært rådende. I stedet avviser Sommerfeldt kategorisk­ at «godhetsregimet» har noe relevans­ for kirkens selvforståelse. Biskopens argument har fornektelsens form, uten videre begrunnelse. Da blir argumentet vanskelig å vurdere.

Heller ikke blir problemet ryddet av veien med Lars Gules distinksjon mellom de deskriptive og normative, på verdidebatt.no 13. mars. Gule skriver at «når Tvedt kritiserer godhetsregimet i bistandspolitikken, er det fordi han mener bistanden i stor grad har slått feil».
Det er riktig at dette har vært et element i godhetsregimet Tvedt­ beskriver, men ikke det mest grunnleggende. Når Sommerfeldt i en artikkel fra 2011 (Nytt Norsk Tidsskrift) gjør dette aspektet­ til et hovedanliggende i sin imøtegåelse av Tvedts­ kritikk­, går vi glipp av flere viktige debatter­.
Når biskopen hevder at «godhetsregime» ikke har noen akademisk parallell i USA, blir han utøver av en tvilsom, retorisk strategi. Innenfor retningen «postkolonialisme» i USA har paralleller til godhetsregimer vært viktige akademiske begreper. Sommerfeldts argument likner litt for mye på et velkjent knep fra offentlig debatt: I stedet for å ta ballen (begrepsbruken og analysen), er biskopen farlig nær å ta mannen (Tvedt bruker et høyreekstremt begrep fra USA, uten grunnlag i forskningen). Er dette et debattklima vi ønsker å fremelske fra kirkelig hold?

Postkolonialismen analyserer hvordan nedarvede, vestlige koloniale­ tankemønstre lever videre i vår tid. Etter min mening får Tvedts beskrivelser av godhetsregimet virkelig verdi når det overlapper med spørsmål fra denne teoriutviklingen. Tvedts analyser har en resonansbunn i postkolonial teori, som kunne forbedret Tvedts analyser og som Sommerfeldt kunne diskutert fra kirkelig hold. Postkolonialisme har jo med tiden vunnet innpass i kristen teologi, og har blitt viktige perspektiver for kirker i Sør.

Man kunne med Lars Gule forsvart biskopen med at selv brukt innenfor forskningen, er Tvedts begreper ikke nøytrale. Som Arne Tostensen bemerket i sin tidlige kritikk av Tvedt (Historisk Tidsskrift 2004), har Tvedts begrepsapparat og skrivestil et «polemisk sting». Men også verdiladde begreper må drøftes kritisk og ikke bare avfeies polemisk.

Biskop Sommerfeldt virker lite åpen for at Tvedts tankegods kan ha noen relevans for teologisk refleksjon. I 2011 kalte han Tvedts­ godhetsregime for en «karikatur». Men er det egentlig så fjernt for en kristen kirke å skulle være beredt overfor ulike former for «godhetsregimer»?
Når moralske og politiske begrunnelser­ for hvordan vi forsøker å lindre nøden blir identifiserbare som et fasttømret sett av typer for begrunnelser, nærmest immune mot kritikk, har vi med et godhetsregime å gjøre. I prinsippet burde det fra kirkelig hold ikke være vanskelig å tenke seg at ulike former for slike godhetsregimer kan oppstå i forskjellige kontekster. Vil det ikke være en viktig oppgave å identifisere dem?

Og mer teologisk: Vil ikke en kristen forståelse av nøden sprenge rammene for enhver fasttømret og sementert forståelse av den? Kan ikke ethvert møte med den verste form for lidelse i kristen forstand være en åpenbaring, som spor av korshendelsen, med kraft til å vekke oss fra moralsk selvsikkerhet og politisk selvtilfredshet?

Ja, var ikke Luthers rettferdiggjørelseslære et oppgjør med en form for godhetsregime, et sett av moralske og rituelle praksiser som skulle bringe et garantert godt resultat i form av frelse? Har ikke den kristne teologien og kirkehistorien flere slike ressurser som kan brukes på fruktbart vis fra kirkelig hold i debatten?

Ofrene for vår tids kriger og katastrofer har i sin maktesløshet og lidelse det viktigste å tilby­ verden: Etikkens begynnelse. Verden kan overfor krigsofrenes lidelser vekkes fra sin moralske dvale. Lidelsen har en kraft til å vekke verden som ingenting annet har.

Bare i nøden og lidelsen kan vår verden bli vekket. Sagt med kristen terminologi: I Jesu kors og lidelse – som aktualiseres gjennom de fattiges lidelser i dag – finnes en opprivende kraft til moralsk handling som intet annet­ sted.

Det er en teologisk innsikt at de moralske og politiske svarene på nøden kan stivne og lukkes inne i fasttømrede svar, immune mot kritikk. Det finnes teologiske grunner til å tale om «godhetsregimer». Historikere og samfunnsvitere vil kunne gi verdifulle verktøy for å identifisere dem.

Ta Tvedt på ordet. Problemstillingene som driver debatten, er for viktige til å avfeies som karikaturer.

På trykk i Vårt Land 4. april 2016.