PÅ TERSKELEN

Foto: Bjørn Tønnessen.

Denne julen har jeg lest Martin Luther Kings julepreken fra året før han ble skutt. Her forteller han om hvordan hans egen fredsdrøm var blitt satt på prøve og forvandlet til et mareritt i årene etter hans famøse I have a dream-tale i Washington DC 28. august 1963. King så hvordan rasistisk motivert vold fortsatte, han fikk øynene mer og mer opp for den bunnløse fattigdommen blant USAs afroamerikanske befolkning og han var vitne til Vietnam-krigen og økende atomtrussel. Men som han sa igjen og igjen gjennom juleprekenen:

I still have a dream.

De siste ukene har julesalmer ridd landet vårt – de har tonet ut av både kirkeorgler og shoppingsentre – og har trengt gjennom resignasjonen som fulgte i kjølvannet av en malplassert nobelpris til president Barack Obama og et havarert klimatoppmøte i København:

Fred over jorden
Menneske, fryd deg!

Vi skal fryde oss i fredshåpet. For dette håpet er ikke avhengig av mennesker. Dette håpet beror ikke på all verdens kunnskap eller mektige ledere. Dette håpet næres ikke av all verdens statsledere på et klimatoppmøte. Menneskenes håp i dypeste forstand heter ikke Barack Obama. Men håpet ligger i krybben. Håpet kan skimtes i et spedbarns øyne!

Martin Luther King var som Moses. Han ledet folket sitt til frigjøring, men fikk selv aldri sette sine ben i det lovede land. Han fikk aldri se en afroamerikaner bli president i USA. Det stadig vekkende spørsmålet er om vi får se tegn på Det lovede land med en afroamerikaner i verdens mektigste posisjon. Og spørsmålet når vi står på terskelen til et nytt tiår er hvor vi skal gå – om vi ønsker å gå i Jesu fotspor for å være med og skape fred.

Det er vanskelig å finne svar. Men vi skal søke svarene i vissheten om at de ikke er avhengige av at vår vei blir kronet med seier, i presidentvalgkamper eller andre prestisjetunge feider. Som kristne er vi profeter for en tid som ikke er vår egen: For den tiden som er de andres – de kommende generasjoners tid.

Så la oss leve for håpet i det neste tiåret! Og la oss leve for fremtiden – selv når den ikke er vår egen!

For selv den som er skutt på en balkong i Memphis har levd videre. Selv den som er korsfestet har gjenoppstått!

Forkortet preken holdt i Ris kirke 27.12.09

STEFAREN

Julefortellingen er en pussig historie. Noe av det rareste i fortellingen er rollen til Josef. Han er ikke faren til barnet, men tar Maria med ned til Betlehem hvor hun skal føde.

Artisten Ole Paus har uttalt at Josef må ha vært verdenshistoriens første moderne mann. Han tok foreldreansvar for et barn han visste han ikke hadde vært med på å lage. Det er lett å få sympati for en sånn mann.Uansett ble det en merkelig familiekonstellasjon av dem som dukket opp i stallen i Betlehem: En Gud til far, et menneske til mor og en annen fyr til overs: Josef.

For Ole Paus ble Josef en helt, kanskje nettopp fordi han ble til overs og havnet i skyggen av de andre. For to år siden kom Paus ut med en juleplate som het Jul i Skippergata, til inntekt for Kirkens Bymisjon. Dette er første platen jeg har hørt hvor koret består av narkomane, uteliggere, prostituerte og andre folk som ofte anses for å være til overs i samfunnet vårt.

Over en tid gikk jeg oppsøkende gjennom Fransiskushjelpens gatetjeneste i Oslo sentrum. Det fikk meg til å forstå at gata kan gi oss mange julefortellinger om ulike familiekonstellasjoner: Om nygifte som har mistet mannen sin i overdose, om sønner og døtre som foreldrene nekter å ha kontakt med i julen og om fedre som har blitt fratatt foreldreansvaret. Andre ganger har det til og med vært fedre som har tatt foreldreansvar til barn de ikke var med på lage, sånn som julefortellingens litt overflødige skikkelse – Josef.

Ingen av oss sklir gjennom livet på rette skinner. Samliv går i stykker. Familier brytes opp. Våre kjære dør bort fra oss. Det kan være savn. Og det kan være sår.Men når det er plass til stefaren Josef i julefortellinga skal det også bli plass til oss, vi som ikke alltid oppfyller idealene om den perfekte familieidyll i julen – familiehøytiden fremfor noen.

Når det blir plass til oss, da kommer Gud til jorden. Når det er rom for alle, da har Frelseren blitt født blant oss – på Ris og Holmenkollen.

For Jesu fødsel gikk ikke pent og pyntelig for seg i strømlinjeformede omgivelser. Guds sønn kom ikke til verden bak vellykkede og korrekte fasader.

Himmelen kom til jorden gjennom fattigfolk i en rå stall på okkupert land.

EN POET PÅ GUDS JORD

Med jevne mellomrom har vi såkalte pilegrimsmesser i Ris kirke – en annerledes gudstjeneste hvor pilegrimsmotivet står i sentrum. Pilegrimen er et traust og gammeldags, men like fullt aktuelt fenomen: Vår tid preges av mennesker på vandring – i forhold til troen.

En av dem som har beveget seg langs en åndelig vei er vår tids mest spilte norske dramatiker: Jon Fosse. I essayet ”Negativ Mystikk” beskriver Fosse hvordan han har forlatt en ”trygg ateisme” som han en gang søkte tilflukt til. Ateismen var ikke lenger så fast en borg. Han antydet at det å avvise Guds eksistens kunne oppleves som trygt og godt – men var i virkeligheten mer en falsk enn en sann trygghet.

Kanskje mener dramatikeren det er for lettvint å være ateist? Kanskje impliserer dette ståstedet at det er vanskeligere å være en kristen? Kanskje ville han vært enig med vår gamle biskop Kristian Scheldrup som skrev at ”jeg har aldri forstått de mennesker som sier det er lett å være kristen – bare man vil det. Jeg synes det må være såre vanskelig.”

Scheldrup gikk også en vei – ikke bare gjennom de mer kjente bataljene med Ole Hallesby om helvete – men også inn i den kristne mystikken. Og det har han til felles med Fosse – som synes å ha gjenfunnet kristentroen i mystikkens erfaringsbaserte og udogmatiske religionsform.

På spørsmål fra den kristne dagsavisen Vårt Land avslører Fosse at han har kviet seg for å snakke med avisen om sin tro. Og han avviser å si hva han tror Gud er. Ikke bare er det umulig å besvare. Men alle forsøk på å svare må nødvendigvis ende i bannskap:

- Du får meg ikkje til å seie kva Gud er. Så stygt banner eg ikkje. Å gå med på å seie at Gud finst… Eller at Gud er… Det er noko anna. Det kan eg. Og det gjer eg.

Fosses bekjennelser skaper også overskrifter i den mer religionskritiske avisen Klassekampen. Overfor avisen bedyrer Fosse: - Når jeg hører prekener, blir jeg så avkristnet. Verdenstolkningen i protestantisk dogmatikk blir så meningsløs.

Disse to utsagnene hører sammen: Bannskap og avkristning er jo to sider av samme sak. Og prestenes tale om hva Gud er, er for Fosse som å banne. Med andre ord: Vi prester banner i kirken når vi sier hva Gud er gjennom dogmatiske begreper. For Gud er et mysterium vi kan ane at finnes – men ikke kan si hva er.

Som prest ser jeg en dyp fromhet i Jon Fosses aversjon mot å definere Gud – noe som uunngåelig leder til å redusere Guds storhet og hellighet. Guds mysterium påkaller en varsomhet og tilbakeholdenhet til å sette Gud på begreper. Kristendommens dogmer skal ikke forstås som enkle svar på de største spørsmål, men troen fører oss ut på en vandring hvor vi fortsetter å undre oss, lete og spørre. Fremfor enkle svar består troen av vanskelige paradokser: Selv om troen er gitt som gave i dåpen, må vi uavlatelig kjempe for den. Gaven er en kamp – for troen.

Overfor de dypeste erfaringene våre strekker ikke ordene til. Det gudsmysteriet som finnes på dypet av vår sjel kan ingen begreper øve rettferdighet overfor. Det kan bare den mystiske erfaringen – og kjærligheten.

Frigjøringsteologiens far, Gustavo Gutiérrez, skriver at den første tale om Gud er taushet og ordløs nestekjærlig handling. Den radikale slumpresten fra Peru mener at vi trenger ingen teologi for å reagere spontant overfor nøden. Vi trenger ordløs mottakelighet for det andre mennesket – og i denne stillferdigheten fødes den første talen om guddommen. I lyset fra den Andres ansikt – der starter talen. Der begynner enhver sann preken.

Eller sagt med pilegrimen og poeten på Guds jord – Jon Fosse: Uten mystikken blir alt bannskap.

Lovet være Han som er! (2. Mosebok 3,14)

Andakt til Risbladet 4/2009

WE'RE ONE, BUT WE'RE NOT THE SAME

Foto: Bjørn Tønnesen.

“Vi merker at det er en slags ny nysgjerrighet rundt religion,” sa vår sokneprest Stig Utnem til Akersposten tidligere i vår. Det kom til syne da jeg ble invitert til TV2 Nyhetskanalen samme dag som vi feiret Ung Messe i Ris kirke. TV2 var nysgjerrige på hvorfor vi skulle bruke U2s ”One” som nattverdssalme for dagen.

We're one, but we're not the same

We get to carry each other, carry each other... one

Vi er ett var også hovedbudskapet i prekenen på Ung Messe. Selv om vi mennesker er høyst ulike hører vi dypest sett sammen. Ja, selv om det kan betegnes som et livskall å utforske denne forskjelligheten og finne måter å leve med den – så er vi en menneskehet – we’re one.

For det å virkelig bli ett dreier seg ikke om å gå i flokk, vandre nøyaktig samme vei eller være enige om absolutt alt. Kirken er noe større enn at menneskene som samles der tenker likt eller mener det samme. Vår gode biskop og store inspirator Gunnar Stålsett sa at Kirken ikke først og fremst er et meningsfellesskap, men et trosfellesskap. Vi samles om noe som stikker dypere, og som samtidig kan bære oss gjennom uenighet – ja, til og med gjennom fiendskap og splid. Kristen tro er fredsbyggende. Hvis ikke, er det ikke kristen tro. Hvorfor sier ellers Jesus ”fred være med dere” i evangeliene?

You say love is a temple, love a higher law

Du-personen i singelsuksessen “One” som ble relansert med Mary Blige, sier kjærligheten er et tempel, kjærligheten er en høyere lov. Og det er jo dypt kristent: ”Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?” skriver Paulus i første brev til Korinterne. Og der hvor Ånden virker, der er kjærligheten, ifølge kristen tro. Men jeg-personen i sangen møter ikke kjærligheten i møtet med du’et. Jeg’et blir ydmyket av et du som bare sårer. Det er en smertefull relasjon som her beskrives:

You ask me to enter, but then you make me crawl
And I can't be holding on to what you got, when all you got is hurt.

Likevel holder jeg’et fast på noe:

One love, one blood, one life, you got to do what you should.

En kjærlighet, ett blod, et liv med hverandre. Alle mennesker er våre brødre og søsken, selv om vi opplever smerte og konflikt. Dypest sett er vi alle ett – og vi må bære hverandre:

One life with each other: sisters, brothers.
One life, but we're not the same.
We get to carry each other, carry each other.
One, one.

Vi er ett. Derfor hører vi som er ulike lemmer sammen i samme legeme: den verdensvide Kirken, som er Kristi legeme i verden. Det er det grunn til å feire ved å samles i Ris kirke og Holmenkollen kapell. Det er det grunn til å markere – ved å spise av samme brødet og drikke av den samme vinen.

Så kom, for alt er gjort ferdig!

Andakt til Risbladet 2/2009

DEN BARMHJERTIGE MUSLIM

I dag har vi i kirkeåret kommet frem til den klassiske fortellingen om den barmhjertige samaritan fra Lukasevangeliet. Jeg prekte over teksten for to år siden – kort tid etter at en hendelse hadde rystet Norge: Den forslåtte Ali Farah ble forlatt av en ambulanse i Sofienbergparken i Oslo. Den første assosiasjonen jeg fikk var Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan. Jeg gikk lenge og tvilte på om det ville øve rettferdighet overfor den faktiske hendelsen å dyrke denne likheten, men til slutt tok jeg sats fra prekestolen og gjenfortalte episoden med evangeliets ord. Gjenfortellingen var et ekko av sjokket i opinionen over at ambulansesjåfører kunne la et forslått menneske ligge igjen. Min utdeling av roller bekreftet også versjonen som hendelsen i Sofienbergparken fikk i mediene: Ambulansesjåførene var skurkene og innvandrervennene som fikk Farah på legevakten var heltene. Rollefordelingen var klar, men den var ny: Vi hadde forventet at norske ambulansesjåfører ville hjelpe. I stedet satt anklagene om rasisme løst.

Episoden endevendte dette norske selvbildet om at vi alltid er snille og innvandrere alltid trenger hjelp. Den norske snillismen og paternalismen – forkledd som barmhjertighet – ble avkledd. For i Sofienbergparken var det ” nordmennene” som gikk forbi, mens ”innvandrerne” viste seg som den barmhjertige samaritan. ”De andre” ga ”oss” en barmhjertighetens lekse. Hendelsene ga noe vesentlig av lærdommen Jesus ønsket å gi med sin berømte fortelling: De vi forventet var gode, var slett ikke bare gode. Godheten kom fra et annet sted; de andre. Det frelste oss – i alle fall for en stund – fra de enkleste fordommene vi stadig henfaller til.

De færreste fikk imidlertid slå seg til ro med at ambulansesjåførene var syndebukkene. Ambulansesjåfør Erik Schenken påsto at Ali Farah hadde stått oppreist og urinert da ambulansen forlot ham. Skurke- og heltebildene fra Sofienbergparken ble satt i nytt lys og Schenkens versjon utløste en dyptgripende debatt om rasisme i Norge. Debatten tok av da offeret Farah kastet mer glør på bålet med sin kronikk i Ny Tid – hvor han nådeløst gjorde narr av Schenkens offerrolle. Med ett lignet ikke ambulansesjåførene like mye på presten og levitten i Jesu fortelling. Farah var ikke bare offeret det var grunn til å ha medfølelse med, og Schenken var ikke bare overgriperen. Sistnevnte var også et offer med rasist-stempelet han hadde måttet leve med – selvpåført eller ei.

Sakte, men sikkert ble svart-hvitt-bildene av aktørene til grå og utydelige konturer av menneskelige trekk vi alle kunne kjenne igjen fra oss selv. Vi fikk se flere sider av vår felles menneskelighet uten at det viktigste ble borte: Den forslåtte må hjelpes – uansett etnisk bakgrunn.

Vår bønn for valgkampen bør være at vi velgere i begrenset grad lar oss besnære av politisk retorikk som bygger på endimensjonale bilder av mennesket. Den tegner mennesket i bare ett bilde – og dyrker det – til det går på vår mangfoldige menneskelighet løs. De endimensjonale bildene tar ikke høyde for menneskets ukrenkelige mangesidighet. De blir avgudsbilder – som holder det hele mennesket nede.

Vår tids endimensjonale bilder og demoniserende stereotypier av muslimer er et godt eksempel på dette. Derfor kunne Jesus i dag brukt en muslim i stedet for en samaritan for å fremprovosere den samme reaksjonen hos sine tilhørere som han gjorde i Palestina for 2000 år siden. For var det én gruppe Jesu tilhørere møtte med stor skepsis var det samaritanerne.

Å se en representant for den demoniserte gruppen iverksette den godheten man trodde sin egen gruppe representerte var den tankeøvelsen Jesus tvang sine tilhørere inn i med søndagens tekst om den barmhjertige samaritan. I dag er antakelig muslimene de mest demoniserte. De er vår tids samaritanere – rede til å åpenbare vår felles menneskelighet – som sprenger alle de grensene som valgkampens fremmedfiendtlige retorikk setter opp.

Hovedinnlegg i Aftenposten 6. september 2009.

DE FATTIGES RELIGION GIR SELVHJELP

- Sai! Sai, demônios – Em nome de Jesus! Far ut! Far ut, demoner – i Jesu navn! hører vi gjennom de tynne murveggene og blikktaket fra våre plasser ved kjøkkenbordet. Det er stemmen til nabokona.

- Nå har hun begynt igjen, sier fembarnsmoren jeg bor hos i Felicidade, den fattigste regulerte bydelen i Belo Horizonte, Brasils tredje største by.

Fembarnsmoren sier det med en oppgitt mine. Hun tviler på om demonutdrivelser på morgenkvisten dag etter dag har en den helt store effekten på den syke kroppen som befinner seg i nabohuset.

Disse to kvinnene kan sies å symbolisere den nye globale og voksende kristendommen blant verdens fattige. Der hvor fattigdommen er størst vokser den kristne religionen mest, og utøves ofte på de fattiges egne premisser. Når de fattige selv former kristendommen gir det selvrespekt. På sitt beste kan dermed kristentroen sies å være en hjelp til selvhjelp – en myndiggjørende kraft til et mer verdig liv.

Familiemoren jeg bodde hos er aktiv i den mest utbredte av de eldste kirkene våre: Hun er katolikk. Som barn av den latinamerikanske frigjøringsteologien samlet hun andre fattige til bibellesning i Felicidade – på den tiden det var et invadert slumområde uten katolsk prest og kirke. Nattverdsbrødet hentet hun i en kirke i sentrum av byen og delte selv ut til syke og fattige i slummen. På denne måten ble den katolske menigheten i Felicidade drevet frem av fattige som selv sto for gudstjeneste og bibeltolkning. Senere kom jesuittprester til slummen med frigjøringsteologi som tolket de fattiges politiske frigjøring som en ufravikelig del av den kristne frelsen. Den katolske kirke hadde en lang tradisjon for å forkynne ikke bare med ord, men også med gjerninger. Og nå ble det en kristen dyd å ta opp kampen for å frigjøre seg fra fattigdommen. Menigheten organiserte demonstrasjoner utenfor byens rådhus for å få søppeltømming og bussrute til slummen. Sammen bygde katolikkene møysommelig opp strøm og kloakksystem. Slummen reiste seg opp fra tørr sand og brutal fattigdom: Frigjøringen hadde kommet til Felicidade.

Nabokona ville også bli frigjort. Men ikke fra myndighetenes ignorering av de fattiges kår. Det som hjalp denne verdens fattige var ikke verdslig politisk kamp, men åndskamp. Onder som pengemangel, familievold, alkoholisme og sykdom kunne bare fordrives med spirituelle våpen. Med bønn, med Ånd og med demonutdrivelser – i Jesu navn.

Også nabokonas menighet var startet av fattige i bydelen. Men til hennes menighet kom ingen lærde jesuittprester og forkynte frigjøringsteologi. Hennes trossøsken trengte ikke noe presteskap. De var ikke bundet av katolsk lære eller en hierarkisk organisasjonsstruktur. De var pinsevenner, og kunne starte sin egen menighet hvor som helst, når som helst. Og nettopp det gjorde de. Pinsevekkelsen spredte seg som ild i tørt gress og menighetene spratt opp på hvert gatehjørne.

Forkynnelsen var bokstavtro og autoritær, atmosfæren sekterisk. Men det ga trygghet – særlig for fattige som var traumatiserte av den sosiale nøden. Og alle sto likt – bare de lot seg omvende. Tegnet på omvendelsen var tungetalen, som de fattigste tok i bruk. Lese og skrive kunne de ikke. Men himmelens språk – det kunne de!

Analfabetenes ekstatiske utfoldelse kunne virke fremmedgjørende, bekrefte tanken om at religion virkelig var opium for folket. Men denne ekstatiske lovprisningen var ikke opium. Det var de undertryktes eget språk – tegnet på at de var utvalgt. Det ga en selvfølelse de aldri hadde opplevd tidligere. Og det virket på fattigdommen. Omvendelsen pasifiserte familiefarens voldelige sider, gjorde ham fri fra flasken og bedret den pressede familieøkonomien. Dette var frigjøring i det nære og private; Åndens hjelp til selvhjelp.

Når jeg går sammen med den katolske moren på vei til messe gjennom bydelen går vi forbi lokale etter lokale fylt med pinsevenner – fattige som ber intenst på sine knær, hulker gråtende eller vrir seg på sementgulvet i tungetalens ekstase. Da er det lett for den litt mer rasjonelle katolikken å trekke på smilebåndet av pinsevennenes hemningsløse religiøsitet. Det er jo logisk at pinsevennene burde bruke litt mer krefter på å forbedre samfunnet, slik at de fattige en dag kan være frigjort fra nød, enn å drive ut demoner tidlig og sent. Men for pinsevennen er det like enkelt å miste troen på ethvert samfunnsprosjekt som å tale i tunger. De har allerede mistet tilliten til den verdenen som sviktet dem og gjorde dem fattige. Da er det bare Gud igjen som kan hjelpe. Og da er det bare å sette igang å rope – i Jesu navn.

De fattiges kristendom har kraft til å forvandle. Pinsevekkelsen har en unik styrke i det nære, og frigjøringsteologien i den større sammenhengen. Mens pinsebevegelsen beveger massene i den tredje verden, har frigjøringsteologien hatt innvirkning på politiske nøkkelfigurer, fra Barack Obama i USA til Lula i Brasil.

Noen av de fattiges stemmer har nådd til topps. La oss håpe at de blir hørt!

Kronikk i Hjelp Til Selvhjelp - Strømmestiftelsens informasjonsmagasin 3/2009

"LIDIO. EN UVANLIG HISTORIE" ANMELDES I MORGENBLADET

"Et medrivende portrett av den revolusjonære teologen Lidio Dominguez", skriver Morgenbladets anmelder Hans Jacob Ohldieck i dag om boken jeg har skrevet.

Ohldieck berømmer Spartacus Forlag for å formidle verdifull innsikt om Latin-Amerika med boken, og betegner Lidio Dominguez som et "unikt tidsvitne". Samtidig fremhever han Kristi eksempel som et "refreng" i boken, "et refreng som tar opp i seg nye nyanser i takt med de sosiale og politiske omveltningene".

Til slutt siterer Ohldieck Ernesto Che Guevaras ord til Lidio og hans kampfeller i boken: "Tenk på hele kontinentet som deres fedreland. Ingen revolusjon kan holdes oppe uten at det skjer i hele Latin-Amerika."

BOKEN "LIDIO. EN UVANLIG HISTORIE" KOMMENTERES I PARAGUAY

"Un revelador libro sobre la vida y lucha por la libertad y la justicia social de un paraguayo, es publicado en Noruega con importante impacto y difusión," skriver den paraguayanske avisen Última Hora på sin nettside, før den siterer meg som forfatter av boken.

Oversatt: "En avslørende bok om en paraguayaners liv og kamp for friheten og sosial rettferdighet er utgitt i Norge med stor innvirkning og utbredelse."

TV2-INTERVJU OM U2-KRONIKKEN I DAGBLADET

Preken på Ung Messe i Ris kirke 26. april, en messe jeg annonserte samme morgen på TV2 Nyhetskanalen. Foto: Bjørn Tønnesen.

Her finnes intervjuet på TV2 Nyhetskanalen om U2, Ung Messe og teologi.

BOKEN "LIDIO. EN UVANLIG HISTORIE" I SALG FRA TORSDAG 23. APRIL

Biografien jeg har skrevet om Lidio Dominguez er i salg i bokhandlene fra torsdag av. Forhåndsomtale av boken finnes i denne ukens utgave av Ny Tid og Dagbladet fra mandag 20. april.

EPILOG TIL BOKEN "LIDIO": Å SKRIVE UT FRA OFFERETS PERSPEKTIV

Denne epilogen ble ikke trykket i boken "Lidio. En uvanlig historie" på Spartacus Forlag. Jeg publiserer den likevel her, fordi den sier noe vesentlig om bokprosjektet fra mitt og Lidios ståsted.

Denne boken startet med en beretning om det jeg og andre trodde var Lidios dødsleie. I dag er Lidio friskmeldt. ”Troen flytter fjell”, sier legen hans om blodkreften som sporløst forsvant fra kroppen hans.

Som prest forkynner jeg om de høyere makter som angivelig flytter disse fjellene. Som forfatter har det ikke vært min hensikt å ta stilling til sannhetsverdien ved forestillingene om disse maktene, det vil si gehalten i deres eksistens. Viktigere har det for meg vært å peke på offerets perspektiv. Det kan vi alle kan la oss formes av – uavhengig av religiøs tilhørighet.

Noen vil kunne si at jeg mangler jeg den nødvendige distanse til å skrive denne boka. For Lidio er en venn av meg.

Jeg tenker annerledes om dette. Jeg tenker at jeg er nødt til å la meg berøre av Lidios som et torturoffer for å forstå hva han har gått igjennom. Tortur er en fremmed erfaring for meg. Derfor kreves personlig innlevelse og kjennskap, ikke ytterligere distanse. Det vanskeligste har ikke vært å distansere meg fra Lidio, men å komme nært nok inn på ham. Av den grunn har jeg ønsket å unngå en nøytral tilskuerrolle, en rolle som dessuten er umulig å ta på seg.

Denne boken er et forsøk på å sette seg inn i offerets situasjon, i situasjonen til Lidio som har blitt offer for tortur i Latin-Amerika og offer for diskriminering på arbeidsmarkedet i Norge. Jeg har forsøkt å tolke historiske begivenheter ut fra Lidios konkrete situasjon. Dette har jeg som sagt ikke gjort som noen verdinøytral observatør, men ut fra et ønske om å stille meg på offerets side i forhold til dets overgripere. Det å stille seg på den svakes side er imidlertid ikke enkelt. Hvem som er den undertrykte er situasjonsbetinget. Mennesker blir gjort maktesløse i visse situasjoner, men ingen mennesker er bare ofre. Lidio var offer for tortur, men oppdaget også uante muligheter i seg selv til å overvinne torturen. Lidio var offer for diskriminering på arbeidsmarkedet for en tid, men ikke for alltid. Likevel vil jeg holde fast på at han gir et mer troverdig perspektiv av diskrimineringen enn arbeidsgiverne som nektet å svare på jobbsøknadene hans. Det var han som visste hvor skoen trykket. I den forstand er det offeret som vet best.

Samtidig kan alle valg et menneske gjør kritiseres, også den undertryktes valg. Likevel har ikke jeg sett på det som min oppgave å kritisere Lidios uttalte støtte til geriljaen eller dødsdommen over general Aramburu. Jeg har først av alt satt alt inn på å forstå og deretter beskrive. Så overlater jeg til Lidio å forsvare disse valgene. Hva jeg som forfatter måtte mene om dem, er i denne sammenhengen mindre interessant.

Bokstavene jeg har plottet og tastet inn er en praksis som både har begrenset og skapt rom for å synliggjøre offerets perspektiv på verden. Begrensningen sier også noe om mulighetene jeg ikke har grepet eller sett. Det er alltid noe som faller utenfor synsvinkelen når offeret skal skildres. Offerets virkelighet kan aldri helt og fullt reduseres til begreper og ord. Jeg har ikke maktet å fortelle alt, fordi det ikke ligger i mine bokstavers makt. Siste ord er ikke sagt, heller ikke om Lidio. Offerets virkelighet er alltid større. Torturens sår er alltid dypere og rettferdighetens utopier alltid større enn en nedtegnet fortelling.

SMERTEN DELES AV MANGE

Maria Juntilla Sammut avfeier i Morgenbladet 20. mars hovedpoenget i Ola Tjørhoms kronikk fra uken i forveien. Den katolske kirke har ifølge henne ikke vendt seg bort fra Det annet Vatikankonsils dialog med verden. For Konsilets ville ikke primært forstå verden, men forkynne til verden.

Juntilla Sammuts påstand illustrerer den dragkampen som fortsatt foregår om konsildokumentenes mening. Den fløyen i kirken som deler Juntilla Sammuts tolkning har vunnet frem under Johannes Paul II sitt langvarige pontifikat. Man skal ikke ha lest mange av pave Johannes Paul II eller Benedikt XVI sine encyklikaer for å se dette.

I min biografi om den latinamerikanske teologen Lidio Dominguez, som kom til Norge som flyktning i 1977, vier jeg Det annet Vatikankonsil bred plass. Dominguez satt i kommisjonen for arbeidet med dokumentet Juntilla Sammut tar til inntekt for sitt syn. Dominguez kan fortelle at kommisjonsmedlemmenes intensjon med konsildokumentet var det motsatte av hva hun skriver i Morgenbladet: Dialogen med det moderne kunne ikke reduseres til et instrument for å overbevise verden. Guds plan og ”tidens tegn” kunne skjelnes midt i den moderne verden. Derfor var dialogen en forutsetning for å kunne forkynne sant i en ny tid.

Manglende kunnskap hos norske journalister om katolisisme, et marginalt antall katolikker i Norge (ca 1 % av befolkningen) kombinert med det faktum at en stor del av norske katolikker (som Domingeuz) er flyktninger med begrensede forutsetninger for å dominere debattspaltene, gjør at noen få katolske stemmer i Norge blir enerådende. Inntrykket av at Ola Tjørhom er en intellektuell solospiller og liberalt fremmedelement til den globale katolisismen kan derfor feste seg. Etter timeslange samtaler med Dominguez om Konsilet fremstår Tjørhoms kritiske kronikk om Vatikanet for meg som en gjenklang av konsilfedre som dom Helder Cãmara eller Giacomo Lercaro. Mitt inntrykk som teologistudent på katolske presteseminarer i ulike land i Latin-Amerika er at den smerten Tjørhom opplever på grunn av Kirkens nykonservative dreining deles av mange på kontinentet med flest katolikker i verden.

La røkelseskarene svinge – som et tegn på at den teologiske pendelen kan trekke begge veier i en katolisisme som er mer mangfoldig enn det som avspeiles i Norge.

Trykket på Morgenbladets nettsider 30. april 2009.

BONOS LOVSANG TIL GUD

Foto: Universal Music

Kronikk i Dagbladet 5. april 2009

Det er ikke bare en kommersiell begivenhet når den irske megagruppa U2 nå har sluppet sitt første album på fire år. Det er også et religiøst fenomen. For i likhet med de foregående utgivelsene er No Line on the Horizon spekket med kristen teologi i en språkdrakt som selger i millionantall på verdensbasis. Fra et teologisk ståsted kan Bono betraktes som en kristen forkynner, men en prest for flere enn menigheten. Hans rockepoesi formidler religion til sekulariserte horder som sjelden setter sine ben i et gudshus.

Det er likevel ingen organisert religion i tradisjonell forstand av ordet. Bono sanker ikke inn flere medlemmer til kirkesamfunn. Religionen han og U2 iscenesetter i vår tids store katedraler – sportsarenaene – er udogmatisk og konfesjonsløs. Den minner mer om den vage religionsformen Barack Obama appelerte til gjennom presidentvalgkampen i USA og den guden han svor sin ed til – en gud som ikke kan avgrenses til én religiøs retning.

Likevel hagler bibelsitatene og lovsangene over publikum på U2-konserter som løfter menneskemasser til ekstase og transcenderer hverdagen deres til en særgen høytid. En stadionkonsert med disse irene tilbyr massesuggerende opplevelsesfellesskap som dyrker kristne forestillinger – for en kveld. U2s multimediashow er scene for en uforpliktende kult. U2-hymnene gir religiøse følelser for et øyeblikk – et flyktig og forbigående øyeblikk.

Den nylig utgitte plata befester U2s posisjon som moderne trosformidlere, samtidig som den vitner om tekstskriveren og vokalisten Bono sin egen trosreise. En ring er sluttet: Bono er tilbake der han var ved begynnelsen av karrieren: I den rene lovprisningen.

Platas andre spor “Magnificent“ minner musikalsk om U2s postpunk fra begynnelsen av 1980-tallet. Tekstmessig er den strukturert rundt en tematisk akse som går igjennom hele U2s diskografi: Forholdet mellom et jeg og et du. “I was born to be with you/in this space and time,“ bekjenner Bono over et teppe av et bunnsolid bass- og trommekomp. At jeg’et ble født for å være sammen med et du, uttrykkes i en selvkontrollert tone. Men hvem er dette du’et? Refrenget gir typisk nok ikke noe klart svar på spørsmålet:

Only love, only love can leave such a mark
Only love, only love can heal such a scar

Det er bare kjærligheten som kan etterlate et sånt merke og helbrede et sånt arr, forsikrer Bono i en nesten svergende tone. Hva kjærligheten referer til er derimot fortsatt utydelig.

Låtas avsluttende ord gir en sterkere pekepinn: “Justified till we die,“ introduserer den klassiske kristne frelsestanken: Mennesker er rettferdiggjort. Gud nevnes ikke eksplisitt, men rettferdiggjørelsen gjelder ifølge vokalstemmen til vi dør. “You and I will magnify“, proklamerer nå Bono i noe som nå har tatt form av en religiøs hymne. For du’et og jeg’et vil ære “The Magnificent“ – Det praktfulle. Hva er dette praktfulle? Gud?

Det spørsmålet får dirre, til plata ruller videre til neste spor: “Moment of Surrender“. Her fører jeg’et en dialog med Gud om overgivelsens øyeblikk som erfares “through the stations of the cross“: Korsveien – en kristen meditasjon over Jesu lidelse og død i påsken.

Klassiske U2-låter som “With or Without You“ eller “Mysterious Ways“ kan utmerket godt gis mening uten noen gudsforestilling, men kan også referere til den kristne Gud som er så tydelig på den siste U2-plata. Kanskje må vi helt tilbake Plata October fra 1981 for å finne den samme bekjennelsen. Den åpner med et refreng som ikke etterlater noen tvil:

Gloria...in te domine
Gloria...exultate
Gloria...Gloria
Oh my Lord, yeah, loosen my lips

Refrengets hovedord er hentet fra lovsangsdelen i den kristne høymessen. Musikalsk er låta bygd opp ganske likt “Magnificent“. Også i “Gloria“ blir The Edge’s korte gitarriff med stor klang fulgt av Bonos proklamatoriske stemme i et høyt leie. Dette gir lytteren en følelse av en vokal som forsøker å løfte seg opp mot det opphøyede. Begge står tilbake som rene bekjennelser og lovsanger. Trommenes raske puls gir en følelse av rastløshet som kjennertegner en undertone i alle Bonos anvendelser av kristen teologi og bibelske metaforer: Her er det en jeg-stemme som leter intenst. Han bekjenner, men han er også på leting. “But I Still Haven’t Found What I’m Looking For” fra 1987 er et eksempel på dette vandringsmotivet. Den uttrykker først en allmenn lengsel, før du’ets identitet åpenbares: Du’et brøt lenkene og bar korset. Det er Jesus. Likevel kulminerer ikke låta i lovsang. Tvert imot gjentas et forbehold mot å hengi seg til ren lovprisning:

But I Still Haven’t Found What I’m Looking For

Melodien minner om gospel, men dette er ingen sang om gleden ved å endelig ha funnet Gud. Det er ikke Gud som prises, men selve letingen.

Med Achtung Baby (1991) og Zooropa (1993) gjenerobrer U2 rockeverdenen med et melankolsk og ironisk preg, blottet for entydige religiøse bekjennelser. Du’et Bono henvender seg til er svikefullt og tiltrekkende på samme tid. I ”Mysterious Ways” går religion og erotikk opp i en attraktiv enhet. Bonos bibelmetaforikk skinner stadig igjennom, men tvetydigheten er altoverskyggende og referansene i tekstene er mindre åpenbare enn noen gang. Ambivalensen til kristentroen er så stor, at Bono på ”The Wanderer” fra 1993 overlater vokalrollen og dialogen med Jesus til en annen rockepilegrim: Johnny Cash. Det er som om Bono ikke engang kan identifisere seg med sin egen åndelige søken.

På plata Pop fra 1997 er Gud simpelthen død: ”Wake Up Dead Man”, roper en fortvilet vokalstemme som om ropet skal vekke guden opp fra de døde. Men det skjer ikke. Ikke på Pop. Fire år må gå, før den bekjennende lovsangen igjen troner over tvilen og melankolien. Hit’en ”Beautiful Day” åpner albumet All That You Can’t Leave Behind (2001) med en allusjon til profeten Jesaja (53,2): ”The heart is a bloom, shoots up through the stony ground”. Evangelisten Bono gjør comeback. Og med No Line on the Horizon har ringen sluttet. Bono er tilbake i bekjennelsen til den kristne gud – The Magnificent.

Som prest har jeg imidlertid vel så stor sans for Bonos svake tro som den sterke. Den svake fører ham ut på vandring som en pilegrim hvor hans bruk av teologiske forestillinger og bibelske skriftsteder er mer nyskapende og kreativ. Tvilen etterlater mindre tydelige referanser i Bonos tekster og åpner opp rom for flere tolkninger, meningsskapende rom som skråsikkerheten ville ha sperret igjen. Og dette er dypt kristent: Du’et som Bono synger til på plate etter plate kan være et menneske eller Gud. Overgangene er glidende, mulighetene mange – og denne utydeligheten er spor av det kristne trosmysteriet: Jesus er mennesket som ble Gud, en person jeg kan si ”Du” til. Han er Den storslåtte – The Magnificent. Men Han er også mitt medmenneske.

I det jeg har gått forbi et annet menneske er det nettopp tvilen i meg som vitner om den dypeste troen: Var det et menneske jeg nettopp møtte eller var det også Gud?

Det er ingen grunn til å utrope et rockeidol som Bono til helgen. Derimot er han en kreativ teolog det er verdt å lytte til for en kirke som er kalt til å kommunisere med sin egen samtid.

Jeg ble intervjuet om kronikken på TV2 Nyhetskanalen 26.04.09

MENNESKEVERD I NYTT KLIMA

Kirken har dreid miljødebatten til å handle mindre om truede isbjørner og mer om fattige mennesker.

Den norske kirke har provosert fagbevegelsen og stortingspolitikere med sitt utspill om stans i norsk oljeleting. LO Nordland oppfordret til intet mindre enn masseutmeldelser, etter at biskoper og kirkeledere inntok Eidsvolls plass med sine plakater.

På plakatene bar kirketoppene bilder av ansikter. Det var ikke tilfeldig. Kirken har dreid miljødebatten til å handle mindre om truede isbjørner og mer om fattige mennesker. Og i fastetiden som kirkeåret nå går inn i, skal titusener av konfirmanter samle inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid blant fattige som i dag rammes av klimaendringene. Det er ikke først og fremst fremtidens skiføre vi skal bekymre oss over. Det er nåtidens fattige ofre for værendringene.

Kristendommens antroposentrisme og anerkjennelse av naturen som Guds skaperverk beveger nå Kirken til å tråkke inn i et politisk minefelt og mobilisere til kamp i klimasaken. Kirken har vært kritisert av økologer for å sakralisere menneskets hensynsløse rovdrift på naturen, særlig ut fra Skapelsesberetningen: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1. Mos 1,27-28). Naturen var ikke lenger besjelet eller hellig, fordi skaperverket var radikalt adskilt fra Skaperen. Kritikerne mente den kristne tradisjonen ble en blankofullmakt til å utnytte en natur som bare fikk instrumentell verdi som menneskets råmateriale.

Disse kritikerne overså at den kristne tradisjonen, som alle andre tolkningstradisjoner, aldri var entydig. Den var alltid blitt holdt oppe av ulike og motstridende stemmer. Kristendommen er som mange andre ideologier blitt brukt til å rettferdiggjøre hensynsløst uttak av naturressurser, men har også bidratt til å gi alt det skapte egenverdi. Middelalderhelgenen Frans av Assisi er blant mest åpenbare eksemplene, som personliggjorde forholdet til naturen ved å omtale alt det skapte som sine brødre og søstre. I dag gjør Den norske kirke det samme på Skaperverkets Dag gjennom en nyutviklet økoliturgi. Spørsmålet er om det er mulig å tale om naturens iboende verdi uten at det svekker menneskeverdet.

Arne Næss og George Sessions ville frata mennesket retten til å redusere artsmangfoldet, bortsett fra i tilfeller hvor vitale menneskelige behov sto på spill. Og er det noe som klimaendringene fører med seg, er det nettopp at vitale behov ikke tilfredsstilles. Tørke og flom forårsaker økt sult og lidelse for de fattigste. Klimaofrenes ansikter roper etter handling. De tildeler ingen skyld, men gir oss et ansvar. Fattige har rett til utvikling – før isbjørnene tildeles redningsskøyte.

Denne antroposentrismen er ikke noen grunn motsetning til dypøkologien. At Kirken sentrerer sin miljøetiske tale om verdens fattige, gjør ikke Kirkens tale overflatisk, som om de fattiges lidelser bare var noe vi kunne skrelle vekk, for å så å komme til bunns i økokrisen. Som kristne kan vi aldri akseptere en slik økofascisme, fordi kristen tro begynner med det mennesket som lider på Korset. På korset åpenbares livets og oppstandelsens mysterium, og i dag aktualiseres denne åpenbaringen gjennom klimaofrenes kors og lidelse.

Trykket i Dagsavisen 2. mars 2009.

KIRKEN SOM POLITISK AKTØR

Kirkens utspill om en fem år pause i oljeletingen på norsk sokkel har fått en blandet mottakelse i opinionen. Nytt på nytt gjorde Kirkens engasjement til gjenstand for satire. Som et eksempel på Kirkens innblanding i viktige verdispørsmål varslet de at Kirken nå kom til å engasjere seg for å få paprikaen tilbake på grandiosaen. Man forsto ikke hvorfor Kirken – av alle – skulle engasjere seg i dette.

I Redaksjon En samme uke fikk biskop Olav Skjevesland og generalsekretær i Mellomkirkelig Råd Olav Fykse-Tveit en gylden anledning til å forklare folk dette – i beste sendetid. Men deres utsagn var klinisk frie for teologi.

NRK-journalist Viggo Johansen stilte åpne spørsmål: ”Hvorfor vil Kirken være en politisk aktør?” Preses i bispekollegiet innledet: ”Fordi saken er så tung. Nå har vi en global klimakrise, og det er så godt forskningsmessig belagt.” Saken er tung. Det er bevist av forskerne. Vitenskapens klimascenario er altså den religiøse begrunnelsen for biskopen. Han slutter fra ”er” til ”bør”, fra vitenskap til religion. Men som seer forstår jeg fortsatt ikke hvorfor Kirken skal være en politisk aktør i dette. Hvor er Gud oppi alt dette? Hva har Kirkens budskap med klimaendringene å gjøre? Stans i oljeletingen? Ja, kanskje det. Men er det ikke Kirkens oppgave å forkynne sammenhengen?

Olav Fykse-Tveit følger i det samme sekulære sporet. ”Det er Kirkens oppgave å stille perspektiver”, sier generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd. Men gir de realpolitiske utspillene Kirken nye perspektiver? Eller kunne Natur og Ungdom og et politisk parti ha sagt akkurat det samme? Hvor ligger Kirkens særegne rolle i det offentlige rom som religiøs aktør?

Skjevesland og Fykse-Tveit sine kommunikative strategier iscenesettes som et speilbilde av den moderne sekulariseringen som trenger det religiøse språket tilbake til hellige og private rom. De har tatt filosofen Jürgen Habermas’ oppfordring om å oversette det religiøse språket til et allment tilgjengelig språk på ordet. Og her mener jeg nøkkelen er til å forstå Jon Almås’ latterliggjøring av Kirkens klimapolitiske forslag: Det ensidig sekulære språket gjør ikke religiøse aktørers engasjement i verdslige spørsmål forståelig. Det kommuniserer ikke Kirkens særegne perspektiver på økokrisen.

Derfor traff Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen spikeren i det samme Redaksjon En-programmet da han sa at Kirken er gode på teologi, og dårlige på teknologi. For å si med den svenske biskopen Martin Lønnebo: ”Jordas redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske åren.”
Men la ikke Kirken kave rundt i offentligheten med den tekniske åren. Da kan oppfordringen om oljeletingens moratorium ende i den kirkelige talens moratorium. Snakk først om Gud. Så kan vi diskutere femårsplaner, oljeleting og nordnorske arbeidsplasser etterpå.

Debattinnlegg i Dagbladet 1. mars 2009.

SNÅSATRO

Snåsamannen har lokket politikere og kjendiser ut av skapet med sine ”det finnes mer mellom himmel og jord”-bekjennelser. Det har provosert ortodokse dogmatikere i beste sendetid. Men denne gangen er ikke de ortodokse religiøse. De er sekulære vitenskapsmenn.

Vi har fått et nytt klima for spørsmålet om tro og vitenskap. Tidligere var det de troende som stilte folk på valg mellom en irrasjonell Gud og en rasjonell viten. I dag er det forskerne som krever at folk skal forsake Snåsamannen og stole på vitenskapen. Forskerne har blitt de nye vekkelsespredikantene som forkynner et enten-eller.

Vi som er prester lever godt med både håndspåleggelse og viten. Vi tar det for gitt at vitenskapen ikke har tilgang til alle fenomener, samtidig som vi er åpne for vitenskapens hypoteser og utprøvinger. For det åndelige ekskluderer ikke det vitenskapelige, men er en dimensjon ved virkeligheten vitenskapen ikke har tilgang til.

Spørsmålet for oss er ikke om vitenskapen eller Snåsamannen tar feil. Spørsmålet er snarere hvilke praksiser som er frigjørende og reiser oss mennesker opp – og hvilke som utnytter og holder oss nede – enten det skjer i legenes, prestenes eller healernes hender.

Trykket i Dagsavisen 20. februar 2009

BOKUTGIVELSE NÆRMER SEG

14. april kommer boken "Lidio - En flyktnings biografi" som jeg har skrevet om 72-åringen Lidio Dominguez. Dominguez har vendt tilbake til sitt hjemland og jobber for tiden som rådgiver for president Fernando Lugo.

Dominguez kommer fra jungelen i Paraguay. Etter teologiske studier går han inn i den sosialistiske opprørsbevegelsen Montoneros, og må til slutt flykte til Norge. Les om et dramatisk liv i gerilajaen og blant politiske og teologiske ledere: I all hemmelighet møter Lidio Che Guevara og blir med i Perons regjering. På Hønefoss lever han en anonym tilværelse som flyktning, samtidig som han er rådgiver for paven i Den katolske kirke.

Boken vil bli utgitt på Spartacus Forlag.

GRENSER TIL NYANSER

Jeg er skrekkeksempelet på en menneskefiendtlig miljøtenkning, ifølge Aftenpostens anmelder.

Forsker Peder Anker har anmeldt boken Nytt Klima i Aftenposten. Han trekker frem mitt bidrag i boken som eksempel på at mye av den nye litteraturen om klimaendringene bidrar til en betenkelig nivellering av menneskeverdet. Det å gi naturen en iboende verdi kan gå på bekostning av menneskets verd, hevder Anker og etterlyser mer nyanser. Jeg vil berømme Anker for å sette fokus på en så vesentlig konfliktlinje i den nye miljøtenkningen.

Det er imidlertid grenser til nyanser i Ankers fremstilling når han bruker meg som skrekkeksempel på den nevnte nivelleringen av menneskeverdet. Anker hevder jeg forsøker å utvide Emmanuel Levinas’ møte med den Andres ansikt til også innbefatte vårt møte med Gaia. I mitt bidrag til boken Nytt Klima er poenget nettopp det motsatte.

Det er den menneskelige lidelsen som forårsakes av klimaendringene som gjør situasjonen i dag så alvorlig. Det er fattige som rammes av tørke og flom på grunn av klimaendringene som gir mening til forestillingen om en moralsk dommedag over den forurensende verden i dag. Det er deres lidelse som kan kalles en umenneskelig katastrofe, slik Holocaust også var en umenneskelig katastrofe.

I Nytt Klima etterlyser jeg en holdning til naturen som overskrider den moderne kapitalismens hensynsløse utbytting og instrumentalisering av den. Vår tids utbytting av Gaia skjer altfor ofte ut fra hensynet til menneskets begjær og ikke menneskets behov. Men oppvurderingen av naturen har en grense: Den Andres ansikt.

Mitt perspektiv er altså antroposentrisk. Jeg kan kritiseres for å være for humanistisk innstilt, der jeg bevisst utelater biologisk artsmangfold i min miljøetiske argumentasjon. Peder Anker derimot, betegner meg som anti-humanist og slik forvitrer de nyansene han uttrykkelig ønsket å fremelske.

BLIND MARKEDSTRO

Kronikk - Klassekampen 2. desember 2008

En avgud har mistet sin glans. Profetene har begynt å tvile. Finansanalytikerne som hittil har spådd om sine porteføljers fremtid har nå lagt fra seg glasskulene. For første gang på lenge bekjenner de sin manglende tro på markedet. Noen ber til og med om strengere lovreguleringer.

De har vært standhaftige i sin tro, markedsfundamentalistene. Over hele verden har de forkynt sitt evangelium om de frie markedskreftenes saliggjørende effekt. Og de har vunnet mange lydige tilbedere.

Flere og flere av oss teologer har begynt å betrakte markedstroen som et religiøst fenomen, slik det tidligere var grunn til å gjøre med den totalitære kommunismen.

Moralfilosofen Adam Smiths tanke om markedets iboende evne til å regulere seg selv var en verdifull innsikt. Problemet kom da Smiths tanker ble tatt til inntekt for å fristille markedet fra etikken, ved å fremheve at individenes egoistiske selv-interesse automatisk blir forvandlet til det optimale resultatet for fellesskapet ved hjelp av markedets usynlige hånd. Dermed ble egoistisk profittmaksimering opphøyd til en moralsk dyd og den solidariske etikken overflødig i de økonomiske relasjonene mennesker imellom. At denne tankegangen skulle interessere teologer, bør ikke forundre noen. Profittmaksimeringens dyd var ikke bare av moralsk art. Den var også teologisk. Den usynlige hånden var nemlig Guds.

Den innflytelsesrike økonomen Milton Friedman var representativ for denne ekstremistiske tolkningen av Adam Smith innenfor økonomien, da han fremholdt at ”næringslivets samfunnsansvar er å øke profitten”. Verken mer eller mindre. Næringslivet kunne dermed hengi seg til en logikk som fratok dem personlig ansvar, selv da den kunne påføre andre mennesker lidelse. Markedslogikken gjorde opp for umoral, ved å alltid sikre et optimalt resultat. Ga det profitt, var det riktig. Lidelsen andre eventuelt ble påført fikk man tilgivelse for i den pareto-optimale enden. Markedstroen var blitt et religiøst system som ga tilgivelse til syndere. Den var blitt opium for næringslivet. I dag sitter en hel verden igjen i bakrusen, mens finanslederne røyker restene fra sine piper.

En av Friedmans inspiratorer var Friedrich Hayek, en annen av markedsfundamentalismens øversteprester. Frigjøringsteologen Franz Hinkelammert er blant dem som har befattet seg mye med Hayeks tenkning. Ifølge ham skrev Hayek en skapelsesberetning om markedet, hvor markedet spontant oppsto som resultat av menneskenes handlinger. Denne evolusjonen hadde ikke skjedd ut fra menneskenes bevisste overveielser, men tvert imot fordi menneskene ikke hadde grepet inn i denne naturlige prosessen med sine moralske intensjoner. Det ble kronargumentet mot regulering av markedet. Skapelsesmyten ga markedet en sakral dimensjon og løftet det over vår menneskelige sfære. For i Hayeks univers besitter markedet perfekt kunnskap, noe menneskene ikke har. Derfor må menneskene la markedet få virke fritt. De må bøye seg for mekanismens optimale likevekt og stole på det frie markedets perfekte kunnskap. Noe annet vil være hybris. Å ville regulere markedet ut fra ideer om sosial rettferdighet, er utopisk og vil føre til kaos. Hva dette kaoset består i, kan ikke gripes av mennesker. For kaoset er bare motpolen til en perfekt størrelse som står over den menneskelige historien: Markedet.

Fra mitt teologiske ståsted lyder dette som kosmos mot kaos, paradisets porter mot helvetes dører. Det er en ekstrem advarsel mot statlige reguleringer, og det leder til en religiøsitet: For det eneste vi mennesker kan gjøre i denne kosmiske kampen mot kaoset er å bøye oss for å markedets selvregulerende prosesser. La markedet få virke fritt. Tro på det. Stol på det.

De stadig flere av oss som har sett den ensidige dyrkingen av de frie markedskreftene i den tredje verden har blitt slått av sammenhengen mellom brutal fattigdom og fraværet av statlige reguleringer. Bare det frie markedet fikk virke i takt med skrinleggingen av statlige velferdsordninger, ville veksten komme de fattige til gode, ble det sagt. Men i land etter land var effekten det motsatte. Privatiseringen av skole og helsevesen ekskluderte de fattige, og forsårsaket økt sult i Afrika (se Kirkens Nødhjelps rapport ”A deadly combination”).

Markedstroen hadde en pris, et offer de fattige måtte betale med sine liv. Markedet var blitt en avgud markedsfundamentalistene ofret de fattige til, fremholdt flere og flere kirker i fattige land.

Her i hjemme i Norge har imidlertid denne teologisk forankrede markedskritikken blitt fortiet av biskoper og kirkeledere. Kanskje er tiden nå moden for å endelig ta til orde? I USA forsøkte regjeringen bøte på manglende sosiale ordninger ved å oppfordre bankene til å ta sjanser med å gi ut lån til svakere stilte. I stedet for å balansere markedskreftene med statlig sosialpolitikk, satte man sosiale tiltak ut til en profittbasert tjeneste, private utlånere. Det er en vesentlig årsak til dagens finanskrise, ifølge eksperter. Finanskrisen viser altså til de grader profittens begrensninger og skader. Den kan ikke være enerådende som moralsk dyd for fremtidens økonomi.

Vi trenger en moralsk gjenreisning i finansnæringen og i samfunnet. Men det vil neppe skje ved å bare skylde på enkeltindividers grådighet. Flere mennesker må bli rede til å ta avstand fra den beskrevne tankegangen som gjør profitt til legitim beveggrunn for alle økonomiske handlinger, stoler blindt på markedslogikken og dermed tilber markedet som en avgud.

Som kirke er det viktigere enn på lenge å fremheve fra prekestolen at etikken har en plass i diskusjoner om økonomien. Vi dyrker tross alt en fattig snekkersønn som var svært opptatt av å belyse økonomiens etiske sider.

JEG – EN TAPER

Nå vet jeg det altså: Jeg er en taper. Prestene er den mest avmektige gruppen i det norske samfunnet, skal vi tro Morgenbladets avmaktspanel.

Jeg preker kristendommen, det stemmer. Og jeg preker tapernes religion. Det stemmer også, all den tid jeg forkynner om et korsfestet offer for det romerske imperiets brutale undertrykkelse av det okkuperte Palestina rundt år 30. Jesus var virkelig en taper på korset. Bare den kristne tro på oppstandelsen kan åpenbare en annen sannhet: At Han, og med ham alle historiens ofre, har seiret tross uretten.

Jeg bærer frem dette budskapet, men tror ikke på det selv. Neivel? Det var nytt for meg. Istedet preker jeg det av medlidenhet til sognebarna. Hm... Det var også en ukjent beveggrunn i mitt indre. Men dette panelet har vel gått grundig til verks, ettersom de kjenner min tro?

At vi prester taper enhver sak som betyr noe for oss, var også nytt. Jeg ante ikke at Kirkens viktigste anliggende var kampen mot abort, brennevin og homofile. Jeg må ha misforstått det hele. Men det er kanskje ikke så rart. Jeg er jo en taper. :)